Her finner såmannen et fjerde type menneskehjerte som vil gi ham litt av sin tid, og lytte til hva han har å si. Såmannen slipper derfor no-en ord fra sitt hjertes gode forråd også ned i dette hjerte. Og det er like spennende hver gang. Hva kommer til å skje? Hva blir reaksjo-nen? Blir det fuglekvitter og Kristi vanære slik som det som oftest pleier å bli - når man tjener for den usynliges åsyn? Eller blir det glede og straks-mottagelse? Kanskje det må tygges på og fordøyes litt først? Kanskje vedkommende ikke har så god tid akkurat nå - men at han vil høre mer ved en senere anledning? Det gjelder å være forbe-redt på alt.

Uansett! Det er kun landeveihjerter som avgjør med en gang - på kun ett besøk. Ja, noen ganger ved bare noen få ord - før de ber deg om å kvittere ut. De tre andre - stengrunnhjerte og tornehjerte og god-jordhjerte - trenger som oftest flere besøk over tid før avgjørelse og omvendelse kommer for dagen. Det er aldri slik at det kun trenges et vitnesbyrd av såmannen og så kommer de på møte. Nei, slik er det ikke. Blir de med med en gang, da har de i så fall hatt med Gud og hans ord å gjøre tidligere.

Denne gang treffer såmannen på den fjerde og siste type sædjord i Menneskesønnens lignelse. Det er godjordhjerte. Det mest sjeldne av dem alle. Godjordhjerte er et spørrende, granskende, passe åpent og reflektert hjerte - med sans for etikk, moral, godt og ondt og åndelige lover og åndelige ting. Dette fordi det er et sannhetssøkende og prøvende hjerte. Et hjerte som ikke har funnet noe av skikkelig verdi å skyte sine røtter ned i ennå. Godjordhjerte sitter derfor ikke så veldig fast i denne verden. Slike kan det også være visdom å gi en bok å lese - så har man en tråd å ta tak i ved neste møte.

Hvor trøstende og godt er ikke et slikt møte for en såmann som er gått ut for å så sin sæd. Etter hundrevis med landeveihjerter, ja kanskje enda flere, så fortoner et slikt hjerte og sinnelag seg nærmest som et under. I det gamle Israel var det snakk om en av tusen. Pred.7:28-29. Blant jødene eller blant hedningfolkene i dag - ja, hvem vet? Ord.20:6. Det gjelder å ha himmelsk ledelse når man er ute og sår - for det er èn som ”…kan gjøre mer enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår, etter den kraft som ter seg virksom i oss.” Ef.3:20-21. Kun Gud vet å føre sine såmenn dit hvor slike mennesker befinner seg - så man ikke ødsler bort det meste av sin såtid på mennesker som ikke vil tro, eller som kun tror for en tid.

Det er for såmenn at de ferdiglagte gjerninger åpenbarer seg. Men de åpenbarer seg som regel i ettertid. For når et menneske virkelig blir født på ny - blir gjort levende med Kristus og begynner å vandre i ham. Først da ser og forstår man at man vandrer i dem - fordi man da har funnet et av de menneskene som er utvalgt fra før verdens grunnvoll ble lagt. Ef.2:1-10. Derfor er det bare å gå ut og begynne å så i tro - slik at sansene også på dette felt kan utvikles. For man vil også få en viss fornemmelse på forhånd etter hvert som man får erfaring med de fire typer sædjord. Det kan se litt håpløst ut i starten - men det gjelder å ikke gi seg. Pred.11:6. En ting er sikkert. Følger vi Menneskesønnen gjør han oss også til menneskefiskere. Matt.4:17-19. Det er ikke til å unngå dersom man lever og vandrer i Ånden blant menneskene!

Når vi nå har sett på de tre andre typer sædjord, så har vi jo også indirekte sett på godjordhjerte. Det er særlig tre ting Menneskesønnen nevner om dette hjerte som er vel verdt å merke seg. Det er at det ”…tar imot og forstår det” og ”…holder det fast i et vakkert og godt hjerte” og ”…bærer frukt i tålmodighet”.

Så! Når godjordhjerte får høre lignelsen om ugresset i åkeren, og om såmannen og de fire slag sædjord, og om hvetekornets død for å bære frukt, da tar det imot det og forstår det, sier Menneskesønnen. Om ikke ved egen lesing og gransking av Herrens ord i evangeliene, så tar det i alle fall imot og får lys og forståelse når lignelsene blir utlagt. Selvsagt ikke alt på en gang, men litt nå og litt da, alt etter som Ånden virker og underviser. Det kunngjøres jo for dem han miskunner seg over - og godjordhjerte er miskunnhetens kar fremfor noen. Rom.9:22-24.
 
Godjordhjerte tar altså imot og forstår det ord som Menneskesønnen og hans såmenn forkynner. Sæden - Menneskesønnens evangelium - spretter ikke av ”som pingpong baller.” - Nei! Det omfavnes av hjerte og det synker inn, dypere og dypere. Mens ordet synker inn, gjør det et uutslettelig inntrykk og vekker et himmelsk kall i hjerte og sinn. Heb.3:1. Dette skjer fordi godjordhjerte er et granskende, resonnerende, sannhetssøkende, ærlig, klokt og elskende hjerte - og det har for lengst gjennomskuet verdens løgn og tomhet. Det har bare ikke helt visst hva det skal gjøre med akkurat det ennå. Men nå finner det en utgang.

Derfor! Når det får høre ordet om Guds rike og Guds rettferdighet. Ordet om Menneskesønnen, Jesus Kristus, da gripes og gjenfødes det, ”…ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir!”. 1.Pet.1:23-25. Deretter er det alltid på farten - dypere og dypere inn i Kristi evangelium og apostlenes lære. For god-jordhjerte forblir ikke evangeliets hemmelighet en skjult og uløselig gåte, men sakte og sikkert en livsens kilde - en vei til livet. Ordet får så stor verdi at det blir verdt å dø for. Det blir som en lykte for foten, slik at man kan se hva man er kalt til og hvordan man skal vandre for å oppnå løftene. Sal.119:105.

Godjordhjerte er et elskende hjerte, og det elsker Guds ord. Om Bibelen er det blitt sakt en gang av en som holdt den frem: ”Dette er Jesus på papir! Så stor som din kjærlighet blir til Jesus, like så stor vil din kjærlighet bli til det som står skrevet her. Verken mer eller mindre.” Det tror jeg han hadde ganske så rett i. Derfor skyter godjordhjerte dype røtter ned i den Hellige Ånds tolkning av ordet. Ned i det som godjordhjerte forstår ved tro. Ordet blir til en urokkelig klippe å holde fast på under alle livets forhold. Og nettopp det viser seg å være Klippens rettferdige veier.

Å få et rot-liv i Gud og i hans ord, det tar nødvendigvis noe tid - og det er skjult for andre mennesker. Det avhenger av hvor raskt et hjerte blir oppmerksomt på - og begynner å hengi seg til - Åndens undervisning om Guds rikes hemmeligheter. Når Gud ved sin Ånd blåser liv i ordet, forblir ikke skriften tørr og hard og ugjennomtrengelig. Heller ikke usammenhengende og uoversiktlig. Ved Åndens åpenbaringer åpnes ordet litt etter litt. Man vil da, i ordet, se åndelige lover - enten ting man allerede har erfart, eller ting Gud vil man skal gripe ved tro og få erfare. Det er når den Hellige Ånd gjør ordet levende for ens hjerte, at man litt etter litt får innsikt i evangeliets hemmelighet - Guds visdom. Den hemmelighet det er meningen at hjerterøttene skal skyte ned i. Ved Åndens undervisning løses nemlig ordets gåter. Ordet blir da ”porøst og rikt på vann” - så man kan trenge inn i det. Man får ved troen drikke av Åndens og visdommens kilde i ordet. Slik styrker Gud troen og utholdenheten til et sant og søkende Guds barn - og slik begynner hjerte å skyte røtter for å holde fast på det som det ser ved tro i det usynlige.

Slikt kan umulig skje når man er overfladisk og kun tenker på strået sitt. Når man har det synlige for øye i sitt hjerte - og tjener og strever for å bli til noe i andres øyne. Heller ikke når man lever i en stadig uro angående hva andre mennesker tenker og synes om en. Kun en hel overgivelse til Gud, for å leve for ham og tekkes han alene, gir sann hvile og et åpent øre mot røsten fra himmelen. Godjordhjerter henger ikke fast i det timelige og lar seg ikke kontrollere av noe annet enn det skrevne Guds ord og han som taler fra himmelen.

Det kan nok synes noe smått ut på overflaten, det som foregår hos en troende sjel mens gjenkjærligheten skyter røtter ned i Menneskesønnens hemmeligheter. Men er vedkommende tro mot Åndens undervisning og det ord som betros ham, vil han siden bære mye frukt for sin Gud. Han vil ved troen og ordet bli ”vis til frelse”, 2.Tim.3:15. For godjordhjerte vil - under alle slags trengsler og forfølgelser - begynne å holde fast på ordet, og gjennom troens røtter suge til seg mer og mer av den kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet osv. som skriften gir løfter om. Slik blir Menneskesønnens ord ikke bare til lære, men også til det som ordet er ment å skulle bli. Et nytt liv med Kristus i Gud.

Rot-livet er også avhengig av hvor raskt man ved Åndens undervisning lar seg nedbryte til sammensmeltning med Ordet. De lover man ved troen skuer, og som skrives i hjerte og sinn. Dette skjer under øvelse og praktisering av Guds ord i hverdagslivets mange prøvelser - dersom man har oppgitt alt. Her blir troen prøvet. Og her må man nødvendigvis, for å bevare troen, begynne å praktisere for å seire. For Gud har forut lagt gjerninger ferdig for oss - både i det ytre som såmenn, Ef.2:1-10. - men også i det skjulte som Jesu etterfølgere inn til hans hvile, Heb.4:1-11. Disse gjerninger må erkjennes. Hvis ikke - som vi tidligere har lest - vil Åndens undervisning etter hvert opphøre. Jak.1:22-25. Da lukkes livets vannkilde og ordet blir tørt igjen - for det gis kun vedvarende til de som lyder ham. Men river man lignelsen om såmannen og de fire slags sædjord til seg og begynner å praktisere, kommer man raskt inn i troens lydighet. Heb.8:10-13 + 10:15-16, Apgj.5:32 og Rom.1:5.

Det må med andre ord være gudsfrykt og gjenkjærlighet til Jesus som driver oss, slik at rotfeste fører til skikkelig grunnfestelse og oppbyggelse sammen med alle de hellige. Ef.3:14-21 og Kol.2:1-7. Da vil også fremtidens strå - ens tjeneste og virksomhet for Gud - bli til velsignelse både for en selv og for de man tjener og omgås. Slike strå tåler en støyt. Ikke fordi man er sterk i seg selv og har mye kunnskap, men fordi man da ikke bare har ord, men også et urokkelig rot-liv i Gud - hvor en mottar kraft og liv til tjeneste. Slike tjenere står også fast i all slags vær og vind, og er til å stole på, for ”… de rettferdiges rot rokkes ikke.” Ord.12:3.

Godjordhjerte forstår først og fremst at det ligger betingelser bak løftene i ordet, og at de betingelsene må oppfylles for at løftene skal kunne virkeliggjøres i og på han eller henne. Som eksempel kan vi si det slik: Dersom man vil til en fjerntliggende by, så må man i tålmodighet følge veien som leder dit. Hvis ikke, kommer man ikke til den byen. Slik også med himlenes rike. Vil man til himmelen, må man i tålmodighet gå den veien som leder dit. Ellers kommer man heller ikke dit. Det er korsets vei, den smale vei som fører til livet i himmelen. Går vi den veien i tålmodighet, da utvikles Guds rike innen i oss. Luk.17:21. Slik blir vi himmelborgere. Gud har ikke gitt oss sitt ord for at vi kun skal tro på det - og så skal han trylle oss til himmelen etterpå. Nei, det har han ikke. Slike bedrar seg selv. Jak.1:22. Blir ikke ordet gjort eller levd så er troen død. Den blir oss ikke til noe nyttig, og kan ikke lede oss til himmelen. Heller ikke blir troen regnet oss til rettferdighet. Men sammen med gjerninger blir troen fullkommen, og skriften blir oppfylt, sier Jakob. Jak.2:14-26. Slik får vi også stadfestet hvor læren i sannhet kommer fra. ”Jødene undret seg da og sa: Hvor har han sin lærdom fra, han som ikke er opplært? Jesus svarte dem og sa: Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg; vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.” Joh.7:15-17.

Godjordhjerte er altså et ydmykt, sannhetskjærlig, bløtt, dypt og følsomt hjerte. Det har lett dyrkbar og god sædjord, og det holder fast på sæden - det som det lærer - sier Menneskesønnen. Det vokter hjertedøren så det onde ikke slipper inn. Men som et ordtak sier: ”Ingen fisk uten bein og ingen jord uten stein.” Selvfølgelig møter godjordhjerte også på hardhet i seg. Men da et slikt hjerte kjenner tukten og veien og øver seg i å ikke slippe taket på ordet i prøvelsene så lar det Gud litt etter litt beseire seg. Det lar sine stener knuse. Derfor er det vakkert og derfor får godjordhjerte en god utvikling og alt blir bedre og bedre etter hvert. Å bli helt steinfri er jo det store målet!

La oss ta et tilbakeblikk angående det å holde ordet fast i livets situasjoner. Landeveihjerte fikk høre noe det syntes var litt interessant, og dro til noen av sine egne for å spørre hva de mente om det. Der ble det latterliggjort og knust. Da ville landeveihjerte heller ikke ha noe mer med det å gjøre, og det slapp taket.

Stengrunnhjerte tok straks imot ordet med glede, men når det ble trengsler eller forfølgelse for ordets skyld, da slapp stengrunnhjerte taket.

Tornehjerte holdt fast enda noe lenger. Men under den videre vandringen under verdens bekymringer, rikdommens forførelse og attrå etter de andre ting - så sviktet og glapp taket. Det jordiske fikk for stor betydning og vekt. Da ble både ordet og tornehjerte kvalt.

Godjordhjerte kommer seg altså gjennom disse porter eller hindringer og det kjemper tålmodig for å få del i ordets løfter, så det kan bli frukt. Det gir ikke opp og slipper ikke taket selv om andre forkaster eller latter-liggjør det som Gud gjør levende og interessant. Heller ikke gir det opp og slipper tak når ordet fører inn i fristelser, trengsler eller forfølgelser. Og heller ikke glipper eller svikter taket under verdens bekymringer eller når de jordiske velsignelser øker i omfang.

Man kan godt si det slik: Mens godjordhjerte vandrer under fornedrelse og trengsel og forfølgelse for ordets skyld, eller under rikdom - samt under forhold som gjør verden bekymret - så forstår det å døde de begjærligheter som vekkes og som Ånden vitner imot. Det døder bekymringer og det døder rikdoms forførelse til storaktighet i levnet og attrå etter de andre ting. Det forlater ikke å vandre med Kristus i det lave. Kjødets begjæringer blir klokelig sett på som tap! Ja, som skarn! Slik søker godjordhjerte først Guds rike og hans rettferdighet i alle livets situasjoner - så det kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet det blir gjort lik med ham i hans død. Fil.3:7-21. Og slik holder det skriften og seg selv i live, og slik begynner det å bære frukt i tålmodighet.

Selv om ens hjerte er av god jord, så har man som menneske like mange skrøpeligheter som alle andre. Den fordervelse som enkelte godjordhjerter begynner å fly, kan være virkelig stor. 2.Pet.1:4. Og selv om alt ikke lykkes med en gang, så gir ikke godjordhjerte opp. Det er nemlig den store forskjellen! Godjordhjerte akter Gud for sanndru og øver seg. Det feiler - det ber og prøver igjen. Det faller og kan også bli motløs - det tuktes - det ber og omvender seg igjen. Det legger atter vinn på. - Det flyr og flyr igjen - det griper og griper igjen - det streber og det døder og døder igjen, og døder igjen - inntil det lykkes. Det slutter ikke å ta til seg av ordets formaninger og Åndens tukt - for hva annet skal det gjøre? - og ved en slik måte å ha det på og å ta det på - vokser litt etter litt åndens fattigdom og hatet mot synden - samt kjærligheten til Gud.

Evighetens lengsler til den samling som en gang skal skje i himmelen trekker og drar godjordhjerte gjennom alle fristelser, gjennom alle trengsler, gjennom alle forfølgelser - samt gjennom lidelsens ild til død og til seier. Og slik lykkes Gud litt etter litt i disse hjerter. Sennepsfrøet begynner å spire.

Godjordhjerte står ikke sannheten imot, og det hykler ikke - verken for Gud eller mennesker. Det lar ikke den onde så i seg, og det forestiller seg ikke som en åndelig. Det er et hjerte som holder seg fritt for svik. Merker det løgn og hykleri av natur tar det straks avstand fra seg selv i smerte. Det er et ærlig hjerte som lever og vandrer for Guds åsyn. Det drives ikke av kjødelige ambisjoner, men av gudsfrykt og fattigdom i ånden. Det elsker sannhet, og i sin kjærlighet frykter det å skuffe sin fryd og frelses Gud. Må vi derfor, så mange av oss som har det slik eller ønsker å få det slik, tro på vårt kall og øve oss mer enn noen gang før - i å holde ordet fast - så vi kan begynne å bære frukt i tålmodighet og bli av de utvalgte. Han er trofast som gav løftet! Heb.10:22-24. 1.Tess.5:23-24.

Både Menneskesønnen og hans såmenn arbeider med håp om at det skal bli rikelig med frukt i våre liv. De arbeider på vår glede. Og i godjordhjerter lykkes det fullt ut. Tretti fold er jo voldsomt, og tenk så på at det kan bli enda mer. Tenk om bonden i det naturlige kunne fått en slik avkastning på såkornet sitt. Kastet han hundre kilo korn i jorden så fikk han tre tonn tilbake, eller seks tonn, eller ti tonn. Så fruktbringende og lykkelig går det an å bli, sier Menneskesønnen - han som sår sine barn. Han kan - om vi lar ham lykkes fullt ut med oss - gi oss å bære ”tonnevis” med Åndens frukt. ”… Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet; mot slike er loven ikke. Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.”  Gal.5:22-24.

Et korsfestet kjød på grunn av lyster og begjæringer og Åndens frukter hører nøye sammen. Det er som to sider på en mynt. Det kan ikke skilles. Likesom vi enkelte ganger i denne verden kan se stort hat, stor vrede, stor avind, stor egoisme osv. - ved det daglige løp i lyster og begjæringer - så kan også Åndens frukt vokse og bli stor ved det daglige kors. Det kan bli stor kjærlighet, stor glede, stor fred, stor nestekjærlighet osv. Mark.4:8.

Hvert skritt på veien mot å bære frukt betinger altså at man forstår ordet, holder det fast i fristelser og forfølgelser og er tålmodig. Slik kommer godjordhjerte inn i troens gode strid og griper det evige liv, som det er kalt til. Peter sier: ”For når disse ting finnes hos dere og får vokse, da viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus; for den som ikke har disse ting, han er blind, nærsynt, idet han har glemt renselsen fra sine fordums synder. Derfor, brødre, legg enn mer vinn på å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør disse ting, da skal dere ingensinne snuble; for på denne måte skal det rikelig gis dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.” 2.Pet.1:8-11. Ja, når vi har disse ting i våre liv og de får vokse, sier apostelen Peter, da er vi ikke ufruktbare i kunnskapen og mislykkes, men vi gjør både kall og utvelgelse fast og vi skal få oppleve vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.



Vi har til nå sett at ordet som Kristi såmenn kommer med ikke blir tatt imot av landeveihjerter. Hvert såkorn fra himmelen triller bortover veien og blir snappet opp av fuglene, eller det blir knust. Det er ikke mottakelighet for nòe himmelsk sæd. Det er nemlig umulig for landeveihjerter å la seg bli forkastet i verden og vanæret av sin familie og venner sammen med Menneskesønnen - eller å oppgi sine jordiske planer for et antatt himmelrike. Dessuten er det jo snart helg, og den ”moroa” vil det ikke gå glipp av. Derfor er og forblir landeveihjerter på utsiden.

Stengrunnhjerte tok straks imot ordet med glede, og oppga tilsynelatende alt i denne verden. Det ble ved dette en del av åkeren for en stund.  Allikevel blir det for fusk å regne når man egentlig kun søker tilgivelse for sine synder og ikke forløsning fra dem. Men verst av alt - når stengrunnhjerte ikke ville avlegge det gamle mennesket i sannhet og heller ikke ville slutte å forkynne eller arbeide med Guds ord - så havnet det i den ondes såld og vold. Da ble forkynnelsen som en ild og lik en hammer som knuser berg, men det ville allikevel ikke ydmyke seg eller omvende seg i ånd og sannhet. Dermed ble det avsvidd. Da tok det sin hatt og beina fatt for å virke annet steds. Og slik ble det en ugressarbeider.

Videre har vi sett på tornehjerte. Det slipper også inn i åkeren, og de aller fleste av dem forblir der. De forføres ikke av den onde og skilles ikke ut ved djevelens såld. Heller ikke blir de avsvidd når solen går opp - for tornehjerte har noe rot og noe væte. Derfor får det også muligheten til å bære frukt for Gud. Men dette glipper dessverre, for tornene - verdens bekymringer og rikdommens forførelse til storaktighet i levnet og attrå etter forskjellige andre ting - kommer etter hvert inn og kveler det levende hjerte og det levende Guds ord. Derfor blir det umoden, eller ingen frukt.

Vi har også sett litt på godjordhjerte. Men vi skal selvfølgelig se mer på det - for det er hvordan godjordhjerte forkynner Kristi evangelium og apostlenes lære - samt det liv det selv lever med Gud - som gjør det til det mest interessante hjerte av dem alle. Å være sammen med slike hjerter er for et lite hvetekorn det mest liflige, oppbyggelige, ernærende, forfriskende, opplysende, opptuktende og ansporende som finnes på jord.  Særlig eldre godjordhjerter - slike med aldersmålet for Kristi fylde i sin barm - er som levende og kunnskapsrike vannkilder å drikke av.  Man får i sin fattigdom en fornemmelse av å sitte til bords hos en meget rik husbond som bærer frem vellagret mat fra et stort åndelig forråd sammen med gammel klarnet vin, både fra det nye og det gamle Testamente, og man styrkes enn mer til å rense seg og jage fremover i Kristi fotspor. Matt.13:51-52. Det er forresten bare slike som kan ”… øse vann over det tørste og strømmer over det tørre; - for kun slike mennesker har Guds løfte som sier - jeg vil utgyde min Ånd over din sæd og min velsignelse over dine spirer.” Es.44:3.

Vi forstår ved dette som vi har lest nå at selv om man har troens hemmelighet i en ren samvittighet så skal alle som vil tjene til åndelig oppbyggelse i en hveteåker ”… først prøves; deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige.” 1.Tim.3:1-16.

Til en av disse fire slags sædjord sorterer Menneskesønnen hvert hjerte under solen - når hans såmenn er ute for å så sin sæd. Den beskrevne sortering skjer etter åndelige lover, og det avgjøres ut fra hvordan enhver mottar og stiller seg overfor såmannen og Guds ord i sitt hjerte - når Ordet blir sådd i Ånd og sannhet. Betingelsen for en slik sortering er at såmannen er ekte og ikke falsk. At han er opplært i Menneskesønnens enerom og vitner om sin erfaring med Guds godhet over sitt eget liv eller forkynner Kristi evangelium og apostlenes lære i visdoms og åpenbarings Ånd til de mennesker han møter på sin vei og arbeider med. Mark.4:33-34.

La oss med dette for øye se på det u-gjenfødte naturlige menneske som ikke kan fatte det som hører Guds Ånd til - men som allikevel er så påvirket av Gud og overbevist ved den Hellige Ånds virkninger at det tror på Jesus Kristus. Det litt engstelige menneske som holder litt avstand så fort det begynner å skje noe drastisk, og som hver gang det settes på prøve berger sitt liv og fornekter at det har noe med Jesus å gjøre - da det mangler oppstandelseskraften og som bitterlig gråter over sin frykt, feighet, kraftløshet og sine nederlag. Matt.26:31-75. Mark.14:27-72. Luk.22:33-61. Joh.18:15-27.