Her kommer såmannen med Kristi evangelium og med sin personlige frelseshistorie til en annen type menneske - og han slipper noen av sine såkorn i et hjerte som har lite jord. Det er kun et tynt lag jord på toppen, og under dette grunne lag er det noe hardt og ugjennomtrengelig. Det er fjellgrunn.

Det som landeveihjerte ikke kan få oppleve på grunn av alle fuglene og menneskene der inne på veien, og fordi det er så nedtrampet og forherdet at det ikke lenger har noe jord og mottakelighet, det får dette hjerte oppleve. For så sant det finnes litt jord, så finnes det også feste for såkorn. Jordlaget på toppen av fjellgrunnen har motta-gelighet selv om det er grunt.

Stengrunnhjerte synes Kristi evangelium høres både artig og spennende ut. Det er ukritisk åpent, alltid på farten og ute etter noe nytt. Hjerte tar derfor straks imot ordet. Det skal ofte ikke mer enn noen få samtaler til - og velsignelsens regnstrømmer kan begynne. Og da det ikke har dyp jord, så mettes det hurtig. Hjertet fylles hastig opp - og gleden kommer raskt til syne. Det flommer fort over.

”Lytt, dere himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord! Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regn-skur på grønne spirer, som byger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære! Klippen! – fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. Skulle han ha ført fordervelse over sitt folk! Nei, hans barn de har skammen – en vanartet og vrang slekt.” 5.Mos.32:1-5.

Dette hjerte forstår - om ikke så dypt, så allikevel i noen grad - at det er synden som har ført fordervelse inn i det israelske folk. - At det er de selv som bærer skammen, i en vanartet og vrang slekt. Og at det er derfor Menneskesønnen ble korsfestet og evangeliet nå kommer ut til hedningene. Han vender seg derfor så godt han kan fra mørke til lys, og fra satans makt til Gud. Når han nå omvender seg til Klippen, Jesus Kristus, og får høre om hans fullkomne frelsesverk og om hans rettferdige veier, da blir det som ”byger på urter og gress”. Derved helliges han ved Jesu blod til syndenes forlatelse, Ef.2:13. og renses ved vannbadet i ordet - og ved dette så innlemmes han i hveteåkeren - Kristi legeme - for å bli et hvetekorn.  Apgj.26:18.  Ef.5:26. Tit.3:4-7. 1.Kor.6:11.

I nådens rike strømmer, der barnelærdommen om Kristus blir forkynt av såmennene, hvor han får høre om å tro på Gud, om omvendelse og tilgivelse, om gjenfødelse, om dåp, og om dødes oppstandelse og evig dom, der oppgir han alle sine planer i denne verden. Heb.6:1-3. Han selger det lille han har av eiendeler og gods og gir noe av det til de fattige og resten til såmannen. Han sier far og mor farvel og tilgir de han har noe imot. Ingen trenger å banke denne ut av halmen og be han om å ta farvel med den naturlige rota. Han kaster til og med tobakken og bryter med kjæresten. Nå skal det bli et nytt liv i renhet og kjærlighet, i gudsfrykt og troskap. Radikal og helhjertet skal han være. Han skal inn på Klippens rettferdige veier og lære den levende Gud å kjenne. Han er som et nyfødt og nyvasket barn med nye muligheter - på vei til et nytt rike.

Alt med vedkommende ser riktig håpefullt ut - selv om det for øyeblikket ser ganske så ribbet ut i hans hjem, der han bryter brødet og nyter sin mat i hjertets enfold. I hans hjerte toner en ny sang. Det lyder takk og lov og pris til det Guds Lam. Apgj.2:40-47. + 4:32-36.

”… det kom snart opp, fordi det ikke hadde dyp jord, og heller ikke rot.”
Denne ble veldig raskt synlig. Ja, til og med før dagen lyste frem. Mens det ennå var forholdsvis lite lys, var strået allerede oppe. Med en slik straks-mottagelse og stor glede regner vi derfor med at han deltar på møtene, både med vitnesbyrd og med det nye han lærer. Det er jo litt jord, så noe kan han motta og lære - selv om hjerte er noe overfladisk og grunt. Naturlige nådegaver har han også, og i sin store iver og glede er han svært virksom. Dette er jo i og for seg positivt. Ingen kan klage på slikt.

Men dessverre. Etter som tiden går viser det seg at all nåden han mottar bare blir til et ”fagert strå”. Veksten og retningen blir kun oppover. Det han har mottatt fra himmelen, og det han lærer i hveteåkeren, brukes kun til slikt som kan gjøre ham synlig. Det forvaltes slik at det eksponerer hvem han nå er - og hva han nå står for. Det brukes til å markere seg med, fordi han vil bli regnet for å være en med åndelig liv og kunnskap. Det brukes ikke til å befeste kall og utvelgelse i Gud. Alt som mottas og læres forbrukes og sløses bort i frieri til de som kommer til oppbyggelse. Det brukes til selvforherligelse - til forgylling av strået og tjenesten - for å få seg beundrere og tilhengere - frø i toppen av strået. Ikke til å skyte rot i motsatt retning - altså nedover og inn i et inderlig samfunn med Kristus i Gud.

”… han har ikke rot i seg, og holder bare ut til en tid…” og ”… tror bare til en tid…”

Hveteåkeren - Kristi menighet - blir altså kun en ny arena, der han lever sitt ”nye liv” i håp om å kunne gjøre karriere.  Det skjulte åndsliv for Guds åsyn - kallet - utvelgelsen - død for synden og levende for Gud - ernæres og pleies ikke. Det gis det ikke tid til, fordi det ikke forstås. Den Hellige Ånd finner ikke enerom for undervisning om Guds rikes hemmeligheter i ordet - for hjertets jordlag er for grunt. Det er ikke plass til et skjult rot-liv. Han har det ikke i seg, sier Menneskesønnen. Dessuten er stengrunnhjerte allerede mettet. Slik undervisning foregår i Åndens samfunn med Menneskesønnen ved tro. Det foregår i et sannhetssøkende, fattig, hungrende og tørstende hjerte - ofte i stillhet og ro - i bønn og søken i hellige skrifter. Slike har hjertedybde og et innadvendt sinn. Men stengrunnhjerte sitt sinn er for utadvendt. Det er mer interessert i det timelige og synlige som foregår i åkeren - enn hva som skjer i det usynlige. Samtidig er forståelsen av hva som menes med å bære frukt og å bli til noe i Guds rike fullstendig feil og ute av kurs. Dessuten! At troslivet før eller siden vil bli prøvet når man tjener i en hvetekornåker, enses heller ikke - for også det tilhører jo himlenes rikes hemmeligheter. 1.Tim.3:8-10.

”… da solen gikk opp ble det avsvidd…” og ”… blir det trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar han straks anstøt.” 

Gjenfødelsens morgen er duggfrisk og herlig, men samtidig er det lite lys. Dette til tross for at det er en tid med stadige regnskurer og mye glede. Det er svalt, enkelt å tjene og solen har ikke gått opp over horisonten ennå. Det er også lett å være himmelvendt og man skuer morgenstjernen i det fjerne.

Solen i denne lignelse representerer hva Guds ord krever av oss som dagens barn. For soloppgang og dagslys må før eller siden komme etter gjenfødelsens duggfriske morgen. At den gryende morgen virker både lys og sval, har sin grunn i at man er tatt ut av den kalde og mørke natt. Kontrasten er derfor enorm. Det er på en måte en ny vår i ens liv. Man er overført fra mørke til lys - fra døden til livet - og for så vidt også fra satans makt til Gud - så lenge man elsker Gud og holder hans bud.
 
Men når den duggfriske morgen kommer til sin ende. Når solen går opp og tiden for dag kommer. Når vedkommende får mer føling med hva barnelærdommen om Kristus og det nye dagslivet egentlig krever. Hvordan vil det gå da? Har jordlaget i hjerte dybde og væte nok? Blir sollyset tatt imot på en slik måte at velsignelsens små regnskurer kan vedvare og holde jordlaget fuktig? Vil vedkommende elske dagslyset, og begynne å øve seg for å vandre i det? Vil han eller hun begynne å stride troens gode strid og holde ut de lidelser som korsets ord etter hvert vil føre en inn i - så det blir sann forløsning fra kjødets herredømme? Eller vil vedkommende miste troen under sollysets krav og tørke ut? Kort sagt: Vil det lykkes for vedkommende å bli et lysets barn eller et dagens barn? Slike spørsmål vil alltid være i en sann såmanns sitt hjerte når noen omvender seg og tar imot hans ord om Menneskesønnen og veien inn til hans himmelske kongerike.
 
Hør! Hvilke såmenn tror du forkynner et evangelium som har et så kraftig og virksomt sollys i seg, at det i neste omgang svir av noen av de menneskene som det i første omgang omvender? Dette skjer, sier Menneskesønnen, dersom de er overfladiske og søker det som er synlig i stedet for det usynlige. Ja, hvem tror du forkynner et slikt evangelium? At dersom man ikke hengir seg til ordet i ånd og sannhet, så en skyter dype røtter ned i det, så vil man tørke ut - ta anstøt og falle fra - og til sist også svies av?
 
Det er ikke ugresset som forkynner et slikt evangelium. Nei, et slikt evangelium er det kun hveten - rikets barn - som forkynner. Ugresset sin forkynnelse tåles til og med av verden. Den forkynnelsen svir ikke av noe som helst. Ikke gir den trengsel for kjødet heller. I hvert fall ikke den trengsel som det er snakk om her. En del er det vel som ikke holder ut hos ugresset også. Men at noen av dem som kommer dit svis av på grunn av at Kristus - rettferdighetens sol - går opp med legedom under sine vinger - i evangeliet? Nei, Det skjer ikke! Slikt kan umulig skje når skriften blir tolket av mennesker som har tatt anstøt av korsets ord og er blitt tilsådd av den onde. Derfor! Når ugresset mister noen, så er det av andre årsaker.
 
Kristi evangelium og apostlenes lære har til alle tider vært klinkende klart - i alle fall for dagens barn. Deres såkorn er mettet med himmelsk sollys fra Gud. Mange ugressarbeidere er svært flinke til å overskygge og bortforklare og også forsvare seg mot dette lys med den forståelse som den onde har gitt dem. Men for de som lengter etter sannhet, og som har ører å høre med og øyne til å se med, samt et himmelsk kall i sine hjerter - så vil allikevel lyset fra hvetens evangelium skinne klart igjennom og undervise om veien og sannheten og livet. Mange av dem vil også på egen hånd gi akt på det profetiske ord og øve seg inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i deres hjerter. 2.Pet.1:16-21 og Åp.22:16.

Nå skal vi lese om det mørke som ikke finnes om dagen. Det mørket som solen krever fjernet, avlagt, druknet og korsfestet! Det mørket som de som hører natten til lever i og forsvarer. De synder som går under fellesbetegnelsen urett. Den urett og urenhet som alle - uansett hvem de er eller hvem de påkaller - skal få tilbake og stå til regnskap for, dersom de fortsetter å leve i det etter sin omvendelse. Kol.3:23-25. Den urett som englene tar anstøt av og som resulterer i at man blir buntet sammen og kastet på ilden når innhøstingstiden kommer.

Kjenn nå etter selv hvordan dagslyset og de første solstråler virker på deg, når du leser følgende skriftsteder! Tenk deretter nøye over Joh.3:16-21 og 1.Joh.1:1-7.
 
”Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Og således var det med noen av dere; men dere har latt dere avtvette, dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.” 1.Kor.6:9-11.
 
”Men den som holder seg til Herren, er èn ånd med ham. Fly hor! Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet; men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for den Hellige Ånd, som bor i dere, og som dere har fra Gud, og at dere ikke hører dere selv til? for dere er dyrt kjøpt. Ær da Gud deres legeme!” 1.Kor.6:17-20.

”Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, og vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket dere og gav seg selv for oss som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft. Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant dere, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er upassende, men heller takksigelse. For dette vet og skjønner dere at ingen horkarl eller uren eller havesyk, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike. La ingen lure dere med tomme ord! For på grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn; ha derfor ikke noe med dem å gjøre! For dere var fordum mørke, men nå er dere lys i Herren; vandre som lysets barn.” Efes.5:1-8.

”Dere har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men jeg sier dere at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.”

”Om ditt høyre øye frister deg (til fall) da riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete.”

”Og dersom din høyre hånd frister deg (til fall) da hugg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme kommer i helvete.”

”Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. Men jeg sier dere at hver den som skiller seg fra sin hus-tru uten for hors skyld, han volder at hun driver hor, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.”  Matt.5:27-32.

”Så død da deres jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse; for disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn; iblant dem vandret også dere fordum, da dere levde i disse ting; men nå skal også dere - Tit.3:3-7 - avlegge dem alle: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk av de-res munn; lyv ikke mot hverandre, dere som har avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger, og ikledd dere det nye, som fornyes til kunnskap etter sin skapers bilde.” Kol.3:5-10. 1.Tess.4:1-8.

”For synden skal ikke herske over dere; dere er jo ikke under loven, men under nåden. Hva da? Skal vi synde, siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra! Vet dere ikke at når dere byr dere frem for noen som tjenere til lydighet, da er dere også tjenere under den som dere så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten til rettferdighet?” Rom.6:14-16.

”Derfor, omgjord deres sinns lender, vær edrue, og sett deres håp fullt og fast til den nåde som blir dere til del i Jesu Kristi åpenbarelse! Som lydige barn skal dere ikke skikke dere etter de forrige lyster i deres uvitenhet, men vær etter den hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd! For det er skrevet: Dere skal være hellige; for jeg er hellig. Og når dere påkaller som Fader han som dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid, for dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam, han som forut var kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, men ble åpenbart ved tidenes ende for deres skyld, dere som ved ham tror på Gud, som oppvakte ham fra de døde og gav ham herlighet, slik at deres tro også er håp til Gud.” 1.Pet.1:13-21.  
                                
Hvordan går det med oss når vi leser disse ord av apostlene? Er vi fortsatt et lysets og dagens barn - en Guds tjener? Eller blir vi avkledd som avgudsdyrkere når vi leser disse vers? Tåler vi dagslysets solstråler? Det gjør dagens barn - den gode sæd - hveten!

Når det gjelder vårt forrige liv og dets gjerninger - det som vi har lest om nå - må vi ha frykt over oss, sier hedningenes apostler Paulus og Peter. For hvert troende og bekjennende liv vil bli dømt etter enhvers gjerning, uten at det blir gjort forskjell på folk. Åp.22:11-12. Matt.16:27. Jesu blod dekker altså ikke over et bevisst liv i ulydighet, synd og hykleri. Men det dekker vårt forrige liv - for det var jo et liv i stor uvitenhet og vantro. 1.Tim.1:13. Men lydige barn lar seg løskjøpe gjennom gjenfødelsens vannbad og ved Jesu blod. Ef.1:7. Dette fordi de ikke lenger skikker seg etter de forrige lyster som de levde i på grunn av uvitenhet. De avlegger det gamle mennesket og tar korset opp og begynner å øve seg i å bli stående i fristelser - i gjenkjærlighet til Jesus. Slik opphører fallene etter hvert og vi lærer frelse å kjenne ved våre synders forlatelse. ”... for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.” Luk.1:76-79.

”Men kjødets gjerninger er åpenbare, så som: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse osv, - om dette sier jeg dere forut - før Menneskesønnen og englene kommer - at de som gjør sådant skal ikke arve Guds rike.” Gal.5:19-21.

Her ser vi hvetekornarbeiderne i aktivitet med det sollys de har fått fra Gud i sitt hjerte ved den Hellige Ånd og det evangelium som ble sendt til dem fra himmelen, så den åpenbare synd kan bli avlagt for deretter å bli renset vekk. Jesu blod er altså ikke et vaskemiddel som det er ubegrensede mengder av mot styggheter og urenheter - mot bevisste synder. Heb.10:26-31. Åp.17:4.

Der hvor forkynnelsen ble tatt imot, oppstod det en god sæd - et rikets barn. 1.Tess.2:13. Disse såmennene er gått ut fra Menneskesønnens enerom, såfremt de lever ordet selv, og derfra må de komme i dag også, om de skal være ekte vare. De kan ikke bli opplært ved å studere teologi på en bibelskole eller et menighetsfakultet. Så når det kommer en såmann til deg, bør du sjekke nøye hvor han kommer fra. Kanskje kommer han nettopp fra et fakultet - kraftig tilsådd av den onde - med flotte papirer på en teologisk embetseksamen i lommen. Vi forstår vel at Guds ord ikke skal inn i hodet? Nei, Guds ord skal inn i hjerte. Kristus skal bo ved troen i våre hjerter. Kristendom er en hjertesak - ikke en teoretisk utdannelse.

Hør! Guds sanne såmenn er selv blitt sådd ved Åndens undervisning og Kristi lære. Derfor arbeider slike iherdig for å få kornet - de mennesker som har omvendt seg og blitt født på ny - til å skille seg av med sitt gamle menneske - skallet eller agnene - den åpenbare synd. Dette gjør de for å få frem ”et nakent korn”, 1.Kor.15:37. Menneskesønnen har jo ikke vandret etter kjødets lyster og begjæringer, men etter Åndens ledelse. Skal han få etterfølgere, må kornene - vi mennesker som har fått spireevne ved gjenfødelsen - skille oss ut fra verden og fra verdslig eller religiøs slekt etter kjødet. Rom.12:1-2. Jak.4:4. Deretter må vi avlegge det gamle mennesket med dets gjerninger, ta vårt kors opp og akte oss som død for synden og levende for Gud i Kristus Jesus. For det er kun de som akter seg ”som døde for synden” som er rettferdiggjort fra den, sier Paulus. Rom.6:1-23. Først da kan det bli et nytt liv - et liv med vedvarende tilgivelse og fremgang - ved at man begynner å leve og vandre i Ånden. Vi må få frykt over oss slik at Jesus Kristus æres ved oss. Da blir vi lykkelige små hvetekorn.

Ved denne forkynnelse løftet apostlene de menneskene som hadde et himmelsk kall i sine hjerter - ut av et liv etter kjødet - og opp i sine aks og bar frukt for Gud. De ble da nakne og rene korn som apostlene ved troens forkynnelse og Guds makt kunne holde oppe og gi åndelig uforfalsket næring fra sitt eget rot-liv i Gud, inntil kornene modnet og falt ut av akset. Da var de blitt så sterke og grunnfestet i sannheten at de ved troens lydighet og Guds makt kunne holde seg selv oppe fra all slags synd og avgudsdyrkelse. 1.Pet.1:3-9. I dette fant de den største form for glede, mens de var her nede. 2.Joh.v.4. og 3.Joh.v.4. Slik avlet de første sanne såmenn nye hvetekorn ved sine liv som eksempel - og ved sin forkynnelse og sitt utrettelige uselviske arbeide. De ofret seg for avkom. 1.Kor.4:15-16.
 
Denne frukt kunne Menneskesønnen igjen åpenbare seg for og rotfeste, og når tiden var der - så i sin åker - dersom de i saktmodighet forble lydige mot det ord som var innplantet i dem og som er mektig til å frelse våre sjeler. De ble da annen generasjon god sæd. Jak.1:21.

Disse kunne arbeide videre igjen for å få frem nye korn. Da ville hveteåkrene ikke bli borte. Det var ikke noe mindre som kunne bevare dem. Joh.15:16. For dersom det gamle mennesket med alle sine lyster og begjæringer ikke avlegges og fornektes - så det visner hen og dør - så kommer man ikke inn i den nye pakt. Menneskesønnen åpenbarer seg ikke for en. Man blir ikke et hvetekorn, og man kommer aldri frem til å bli sådd og bære frukt for Gud. Det blir ikke et nytt indre hjerteliv, og heller ikke en ny vandel i den Hellige Ånd. Det blir kun et utvendig ”prektig” religiøst menneske, med innvendig maktesløshet overfor synden. Ja, kanskje ikke det engang - for også åpenbar maktesløshet kan ofte sees hos ugresset i disse dager, 2.Tim.1-9.

Hør! Under forkynnelsen av de solfylte skriftsteder vi har lest, er det at stengrunnhjerte sitt tynne jordlag tørker ut. Og under denne tørke er det at hjerte tar anstøt av ordet og at troen opphører. Stengrunnhjerte vil nemlig ikke i ånd og sannhet fornekte seg selv og miste sitt liv i denne verden for å følge Jesus. Anstøtet kommer altså mot det ord som vil bringe sjelen inn i kamp og lidelser, inntil den forløses fra de syndige begjæringer som han eller hun har levd i - og som har fått makt over sjelen. For det første skritt på veien mot å bli et hvetekorn og få Kristus Jesus som Herre i sitt liv, er å ikke la den åpenbare synd herske i sitt dødelige legeme - så man lyder dets lyster. Rom.6:12. Det er nemlig ikke mulig å tjene to herrer - Ånd og kjød. Gal.5:17. Derfor: ”… de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.” Gal.5:24.

La oss nå gå tilbake til vedkommende med sten eller fjellgrunn i hjerte og se hvordan det går videre. Vi skal se på hvordan den onde krever å få ryste ham i sitt såld for å prøve ham - om han i sannhet vil bli et hvetekorn. Husk at han befinner seg i en hveteåker - ikke i en av ugressåkrene som det er så mange av i dag. Der kommer jo ikke satan med noe såld. Luk.22:31-32. Han er altså under skarp apostolisk forkynnelse. - Slik forkynnelse som vekker et himmelsk kall i hjertene til så mange som Herren vår Gud kaller - så de kan begynne å høre Guds røst og vandre i lydighet etter den. Heb.3:1-19.

Vi tenker oss at selv om han ikke har helt seier over enkelte bevisste syndige begjærligheter som han nå og da nyter i det skjulte, så taler og oppfører han seg som om han har det. Likeså later han som at han fremdeles har oppgitt alt for å følge Jesus - selv om han nå og da i det skjulte - også har tatt opp igjen forbindelsen og samfunnet med sine jordiske røtter. Han har jo ”et fagert strå” - et prektig ytre bekjennende menneske - å ta vare på. Han taler og oppfører seg derfor som om alt er i orden, og har ikke noe spesiell nød over de synder som fremdeles har makt i hans liv. Det vedkommende imidlertid ikke er klar over, i det han fortsetter med å være tilsynelatende helhjertet og ivrig på møtene, er at han befinner seg i stor fare for å bli grundig forført. Stengrunnhjerte vil nemlig på grunn av agnene - den falne natur sin makt over sjelen - komme til å henge fast i den onde sitt såld - når dagen kommer og satan begynner å prøve ham - sikte ham - for å se om han er hvete.

Når man ikke elsker sannheten, og ikke vil lide i kjødet for å bli ferdig med synden, da støter man fort borti både den ene og den andre i tjenesten. For hver sjel som ikke vil avlegge det gamle mennesket med dets gjerninger - avlegge hele agnet - for å leve og vandre i Ånden, den sjel skal i sannhet få erfare at ”kjødet er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det, og den som er i kjødet kan ikke tekkes Gud”. Rom 8:7-10. Derfor vil det lett oppstå gnisninger og kollisjoner i ånden - både med åndelige og andre kjødelige lemmer - under møtene og samværene. Jak.4:1-3.

Når stengrunnhjerte nå fortsetter å tjene med vitnesbyrd og lære når de kommer sammen, så er jo ikke tjenesten i hjertets enfold for Guds åsyn. Heller ikke i den første kjærlighet etter Åndens virkninger. Tjenesten blir for menneskers åsyn og etter fornuftens ledelse - for å ta vare på det som fra starten er bygget opp. Han ser seg også kanskje lei av visse ting som han mener ikke skal være i en hveteåker og begynner å dømme. Den slags kan virke eggende, og da særlig på andre som også vil ”være noe”. Han opptar også andres tid på møtet, og virkningene som utgår fra ham er ikke til glede og oppbyggelse lenger. Da han nå både i liv og i kunnskap mangler mye, blir ikke alt som sies helt riktig heller. Det blir fort feil. Ikke bare i ånd, men også i bokstav. Tjenesten - strået - er ikke fullt så fagert lenger. Hvetekornarbeiderne som før gledet seg over ham, kjenner nå på en gryende sorg. Solen er nemlig i ferd med å titte frem.

Stengrunnhjerte skjøt jo fort opp, og var veldig virksom i sin glede. Derfor skapte han også mye glede ved måten han tok imot ordet på i begynnelsen - og også ved enkelte ting han vitnet og sa. For som et ordtak sier: ”Morgenstund har gull i munn.” Og han kom virkelig med noen gullkorn i starten. Til tross for dette har ikke alle gledet seg like mye. Noen er også egget til irritasjon og skarpt ordskifte. Det er nemlig flere stengrunnhjerter i åkeren. Han er ikke alene. Derfor gir hans virk-somhet ham avindsmenn. Det er slike som egges ved andres tjeneste, og som konkurrerer om tom ære og forskjellige posisjoner og tjenester i åkeren. Gal.5:26.

Da disse har vært med lenger, så kjenner de dette ”spillets regler” bedre enn den nye gjør. Derfor legger de inn en klage på ham hos de ledende, fordi han er oppe og vitner både titt og ofte. ”Det er litt for mye uro med ham, og han stjeler for mye tid av møtet” - melder de. Og ved en passende anledning ”skyter de en pil” - gir ham ”et horn i siden” - og ber ham å ligge lavere i terrenget. Dermed blir det jo også forfølgelse, kan vi si - over hans tjeneste og trengsel for ordets skyld.



All væten som stengrunnhjerte mottok fra starten av, nådens vannbad til gjenfødelse og fornyelse - de åndelige velsignelser - de har fordampet nå. Den duggfriske morgen i den første kjærlighet er over - og da han mangler både rot og vann og befinner seg i et tørt land - føler han seg både kraftløs og visnet innvendig. Sollysets krav - som etter hvert vil bli stilt oss som dagens barn og som arbeidere i Guds rike - er på god vei opp over horisonten - og dessverre har gjenkjærligheten til Menneskesønnen ikke fått sterkere feste enn ”... som en morgensky, lik duggen som tidlig går bort.” Hos.6:4-6.

Når noen i sin tjeneste virker uro, er det som oftest den tjenende som lyset fra evangeliet ansporer og inspirer til å gi et offer. Rom.12:1-2. Derfor blir han formant av en av de ledende i hveteåkeren til å ta det litt mer rolig når de kommer sammen til møte. Dessuten er læren også klinkende klar når vi forfølges for tjenesten og kommer i trengsel for ordets skyld. ”Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.” Heb.12:14. Og. ”Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere og be for dem som forfølger dere”, Matt.5:39-48. Men da livet og motivet for tjenesten er helt ute av kurs, blir dette umulig å oppfylle. Han er absolutt ikke enig i at han skal ta det roligere på møtene. Han er av den mening at hans omven-delse og kall og tjeneste og nådegaver er noe alle bare må akseptere og bøye seg for. Det er nemlig gitt ham fra den levende Gud! Det er ikke han som taler feil eller lager uro. Nei, det er det andre som gjør. ”Dessuten”, sier han, ”så har jeg omsorg for noen frø her i salen som jeg må gi næring og ta vare på.” Stengrunnen eller fjellgrunnen - det underliggende og harde i hjerte - er i ferd med å avdekkes og komme til syne.

Når et nakent og sådd hvetekorn møter negative reaksjoner på sin tjeneste vil den annen lov i lemmene få en til å si og gjøre ting man ikke ville sagt og gjort en tid etterpå. Man tas til fange og syndelegemet blir virksomt. Det kan være vanskelig å se akkurat når det skjer. Men etter en stund - når situasjonen er over - og man i etter-dønningene holder ettertanke over hendelsesforløpet - da kommer Åndens lys over det man sa og gjorde - og man får synden fordømt i kjødet, idet man ser sin æresyke i sine legemets gjerninger. Man ser da mer av den iboende synd - selvlivet. Den man tidligere ikke hadde lys over. Dette bringer en inn i lidelser og kamp. Erkjenner man da sannheten og hater det man blir opplyst om av Ånden - så renser ilden og Jesu blod det bort - og man kommer atter til frihet og hvile etter hvert som dønningene gir seg. For ”… dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre,  og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” Slik bygger man med ”gull, sølv og kostelige stener.” Da får vi ikke mot hverandre. Nei, tvert imot! Slik øker kjærligheten - rettferdighets salige frukt - og samfunnet bevares og styrkes fordi vi alltid tar den personen vi får kraftigst lys over. Dette er helliggjørelse. Rom.6:22. Men fordi stengrunnhjerte viker bort fra de første lidelser og den opp-tuktende nåde til seier over bevisst synd, og er langt fra å bli sådd til et liv i Kristi fotspor, så mangler det både tro, Ånd og kraft til selverkjennelse. Derfor blir stengrunnhjerte både sint og skuffet når det får motstand og irettesettelse. Det blir vrient og vrangt å ha med å gjøre. Anstøtet er derved et dobbelt faktum. Vedkommende tåler verken de første trengsler som ordet gir, eller forfølgelse for tjenestens skyld.

Nå er det den onde angriper for alvor. Og han angriper med sitt såld. Han vil nemlig ha revansje fordi han ikke fikk røvet det som ble sådd i stengrunnhjerte helt fra starten av - slik som han er så vant til med alle landeveihjertene. Derfor begynner djevelen nå for alvor å ryste ham i såldet sitt. Og faller han ikke rimelig raskt gjennom såldet - så begynner også den onde sin sæd å feste seg i ham.

Stengrunnhjerte er nå så opprørt av den situasjon det er kommet opp i, at til og med en kraftig formaning fra apostelen Peter er forgje-ves. Peter formaner og sier: ”Vær edrue, våk! Deres motstander dje-velen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke; stå ham imot, faste i troen, for dere vet at de samme li-delser er lagt på deres brødre i verden.” 1.Pet.5:8-9.
 
Her ser vi Peter advare om såldet. Men nå står ikke stengrunnhjerte i de samme lidelser som de andre brødre og søstre til Menneskesønnen rundt om i verden lenger. Det trodde jo bare for en tid. Derfor har det heller ingen mulighet til å få djevelen under fot, så fredens Gud kan komme og knuse ham. Rom.16:20. Det har havnet i djeve-lens såld og vold, og da det ikke er blitt et nakent korn ved å korsfeste kjødet med dets lyster og begjæringer, så faller det ikke ved selverkjennelse igjennom såldet og inn i hveteåkeren - inn i Kristi legeme. Det er for stort i seg selv og har for mye ære å ta vare på. Derved forblir det i såldet.

Stengrunnhjerte har ingen mulighet til å få kontroll over den onde nå. Det bølger frem og tilbake med veldige krefter. Det kjenner vrede og avind, anklage og bitterhet mot de andre, mens den onde brøler og sår sin sæd i ham. Disse brøl vil enhver som kommer til en hveteåker få høre og bli prøvet i - dersom de ikke er skikkelig omvendt, men tjener etter fornuften og kjødets ledelse. For den onde krever å få prøve enhver som bekjenner Jesus Kristus som Herre og som begyn-ner å virke i en av Menneskesønnens hveteåkere.

Også Simon Peter og de andre disiplene måtte opp i dette såldet for å prøves om de i sannhet ville oppgi alt i denne verden for å bli hvetekorn i Menneskesønnens åker - bli tjenere og ikke herrer. Og Jesus bad spesielt for Peter, at hans tro ikke måtte svikte når tiden for såldet var der. Luk.22:24-34. Han ville jo av brødrene Matteus, Markus, Lukas og Johannes få nedskrevet sin feighet og sin fornektelse av Menneskesønnen - som uomvendt eller u-gjenfødt ved de tre hanegal for all fremtid. Og Jesus formante ham personlig - at når han en gang ble skikkelig omvendt - da å styrke sine brødre.

Djevelens såld kan høres skummelt ut, og det er også et stort alvor. Det er imidlertid ingen fare dersom man ikke blander seg i andres saker - ikke dømmer og kritiserer etter kjødet og ikke vil være noe annet enn en bror blant brødre eller en søster blant søstre. Men dersom man har kjødelige ambisjoner om noe, og ikke i sannhet vil ta sitt kors opp og begynne å fornekte seg selv etter Kristi evangelium og apostlenes lære, da tar man en stor sjanse og driver med skumle saker.

Nå skal vi høre på det som dette stengrunnhjerte fikk høre når den onde kom til ham etter at han ble irettesatt og formant til å ta det litt roligere på møtene - og som har forført så mange. ”Hva er dette for noe?” - spør den onde. ”Skal jeg ta det roligere på møtene? Jeg som det er så mange som er glade for å høre!” - Så hvisker han plutselig: ”At jeg ikke har full seier i det skjulte, det vet jo ikke disse, så det er ikke det dette handler om”. Så brøler han: ”Hvorfor tar de ikke heller tak i slappfiskene, de som bare sitter der, eller de som er avindsyke og som baktaler meg - kranglefantene? Har dem ikke lys? Ser dem ikke? Hører dem ikke? Nei! De får pent finne seg i litt iver og det som Gud virker ved mine nådegaver!” - fortsetter den onde. ”Det er ikke jeg som skal gi meg i denne sak. Litt ånd og liv og at jeg bærer frukt for Kristus, det får dem da jammen tåle! Forstår dem ikke at dem står Gud imot?” - avslutter den onde, idet han for en tid trekker seg litt tilbake - for så å begynne forfra igjen. Slik er det å komme i djevelens såld og vold for å siktes. Den onde kommer som bølger og rir en i tanke og følelseslivet - frem og tilbake, frem og tilbake.
 
Forstår man ikke dette og omvender seg, vil all nåde man mottok fra gryende morgenstund av være mottatt forgjeves, og man havner i stort mørke og i stor tørke. Her blir det et skille når man er i en hveteåker - for Menneskesønnen som er i himmelen følger nøye med på den enkelte. Han plasserer trassende stengrunnhjerter utenfor i ånden, selv om de kjemper av all kraft innenfor etter kjødet.

Solen går opp på sitt høyeste.

”Den profet som har en drøm, han får fortelle en drøm, og den som har mitt ord, han skal tale mitt ord i sannhet! Hva har halmen å gjøre med kornet? Sier Herren. Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, og lik en hammer som knuser berg?” Jer.23:28-29.

Når ordet heretter tales med Ånds og krafts bevis av hvetekornarbeiderne - og når kornet deres er oppe på talestolen og vitner om sin tro på full seier over kjødets gjerninger - om å lide i kjødet for på den måte å bli ferdig med synden, 1.Pet.4:1-2. - om å holde sin dåpspakt med Gud i en ren samvittighet, 1.Pet.3:21. - om å fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Jesus, Matt.16:24-25. - om å hate far og mor, søster og bror etter kjødet for å bli disippel, Luk.14:26. - om å elske hverandre og tåle og bære, Rom.12:9-21. - om å være liten i seg selv og ydmyke seg under de eldre osv, 1.Pet.5:5. - da blir ordet som en ild for slike som kun bygger med ”tre, høi, strå”, 1.Kor.3:12. - og som en hammer som knuser berg. Og hvem andre enn de som ikke elsker sannheten kan stå imot slikt, uten ydmykt å la ilden rense, og uten å la sitt harde hjerte bli knust? Es.57:15-21 + 66:2.
 
Dersom stengrunnhjerte hadde blitt forferdet over Herrens ord  og ydmyket seg under ordets ild og hammer og latt det harde og stolte bli knust - erkjent ”tre, høy, strå,” - tatt imot kjærlighet til sannheten - så ville alt blitt forvandlet og godt igjen. Vår Gud og vår Frelsers godhet og kjærlighet til oss mennesker ville da på ny åpenbart seg ved miskunnhet og ved et nytt rensende vannbad til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd. Menneskesønnen ber jo for oss når vi kommer i såldet, leste vi! Han tilgir gjerne, ja mer enn syv ganger sytti ganger daglig om så er, bare det ikke er bevisst hardhet og fiendskap mot ordet og lyset i våre hjerter. Tit.3:3-11. Han er jo vår kjære far og vi er hans barn. Det er jo han selv som sier: ”Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky; vend om til meg, for jeg gjenløser deg!” Es.44:22. Dette vil enhver få erfare som tar korset opp igjen og som vender om fra sitt mørke, og som på ny tar imot ”soloppgang fra det høye.” Slik forløses atter vår sjel fra mørkets makt, og vi renses og leges og oppøves til å ta oss i vare - så den onde ikke lenger skal kunne røre oss.

Er vi ydmyke og erkjenner sannheten, slipper vi med èn omgang i såldet. Men er vi gjenstridige og trege med å la enkelte syndige begjærligheter fare, eller ikke vil slutte å blande oss i andres saker, er det duket for flere, og kanskje også lange omganger. Forherder vi oss i såldet, så skilles vi ut fra hveten og vedblir å være kjødelige og under mørkets makt. Men i lyset fra Kristi liv og lære blir vi ved gudsfrykt og troens lydighet dagens barn, med sann seier og sann forløsning. Lovet være Gud ved Jesus Kristus vår Herre.

Hadde stengrunnhjerte bare ikke vært så hardt og overfladisk, hadde det sikkert forstått at det burde ha dømt seg selv for lenge siden. Det hadde nok også forstått at når det føler dom i sin samvittighet ved forkynnelsen av Guds ord, så dømmes det av Herren og ikke av mennesker, for at det ikke skal fordømmes sammen med verden. Men stengrunnhjerte blir ikke forferdet over Herrens ord. Det byr i stedet tross og fnyser av det hele. 1.Kor.11:31-32. Joh.3:16-21. Dermed kan den onde fortsette å så sin sæd i ham - og nå kommer han med dette: ”Nå får det være nok! Hvor er det blitt av kjærligheten og Åndens samfunn? Hvorfor har de blitt imot meg? Hvorfor opphøyer de seg over meg? Se!” - brøler den onde - ”se så fordømmende og selvgode de er nå! Og hva mener de egentlig når de taler om å oppgi sitt liv og å ta sitt kors opp? Jeg har da jammen tatt mitt kors opp og ofret meg så det holder” - fortsetter han. ”Både eiendeler og gods, tobakken og slekta har jeg ofret - ja, til og med kjæresten! Jeg har da virkelig oppgitt alt, fått et nytt liv og fulgt Jesus som min frelser. Slikt vil jeg ikke finne meg i!”

”Og hvem er det egentlig som har lys her? Er ikke det meg?” - fortsetter den onde. ”Var det ikke nettopp meg som hadde lys og ord fra Gud her om dagen? Den onsdagen da jeg og Filip var ute og sådde. Den dagen vi traff han fra Tessalonika nede ved veikrysset. Han som alle håpet og trodde ville komme tilbake og omvende seg, etter at han hadde vært hjemme en tur. Han om hvem jeg profeterte og sa: ”Denne, ja denne, intet forstår - hjerte av berg og panne av stål. Han blir ikke lenge; han har andre mål!”  Jo, det var meg, det! Det er jeg som har lys og innsikt her - ikke disse! Men vil de ikke ha profeter her så kan jeg jo dra et annet sted, jeg,” - fortsetter den onde. Så begynner han å hviske igjen: ”Jeg er jo ikke avhengig av disse for å være frelst. Jesus - Klippen - han er jo død for meg og elsker meg uansett hva disse mener. Han vil aldri forlate meg. Han har jo selv sagt at han vil være med meg alle dager inntil jordens ende.  Så - kanskje det er på tide å - stikke?  Kanskje prøve å forkynne ordet - et annet sted?  Eller kanskje prøve å samle sammen noen til en egen - åker?  Med innsamlinger og gaver fra de som omvender seg, vil nok det økonomiske også ordne seg. Forresten - her kan jeg vel ikke få utrettet noe mer uansett? De forstår jo ikke hvem jeg er!”

Med denne onde sæd sådd i sitt hjerte, og med et brennemerke fra sollyset i sin samvittighet, tar dette hjerte sin hatt og går. 1.Tim.4:1-2. Det takker for seg og forlater hveteåkeren, Kristi menighet. Og alle som holdt seg til ham og trodde på ham, alle frøene han hadde samlet i toppen av strået, sitter nå himmelfalne og fortumlet tilbake og kan ikke forstå noen ting. Hvetekornarbeiderne og deres barn derimot, de som elsker lyset og som øver seg i å leve og vandre i det, de får sine sanser oppøvet til å skille mellom godt og ondt. Heb.5:7-14. De forbauses og besmittes ikke så lett av slike mennesker og hendelser. Nei - de har fred under slike prosesser. Sal.119:165. De blir tvert imot styrket i sin tro på ordet og i sin gudsfrykt ved slikt. Ord.28:13-14.

Denne ble det ugress ut av. En ond arbeider - et tilsynelatende rikets barn - men på vei mot ildovnen. For med en slik bakgrunn tok onde vinder tak i denne såmann og drev ham ut i verden, for at han der skulle så sin sæd.

Slik oppstod de svikefulle arbeidere, de falske apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Men slike såmenn arbeider alle sammen forgjeves. Det skal Menneskesønnens gjenkomst og alle hans engler en dag grundig åpenbare. ”For deres klippe er ikke som vår klippe - det kan våre fiender selv vitne!” 5.Mos.32:31-34. For de var: ”… svangre med strå og fødte halm” og ”… deres fnysen er den ild som skal fortære dem.” De folkeslag de oppreiser, ”… skal bli brent til kalk, de skal bli lik avskårne tornekvister som oppbrennes med ild.” Es.33:11-12. ”For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer ganglig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud; men bærer den torner og tistler, da er den udugelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.” Heb.6:7-8.

Slik var det den onde sådde ugress midt blant hveten i apostlenes første menigheter. Opphavet til ugresset i verden er altså de forførte stengrunnhjerter. De rotløse og visne og avsvidde strå. De ble svidd av fordi de ville være apostler, profeter, hyrder, evangelister og lærere uten å gå inn i troens lydighet mot Ånden og det korsets ord som de første apostlene forkynte. De tok i stedet anstøt og valgte å bli fiender av ”ordet om korset”. Det daglige kors som kun hvetekornarbeidere er sanne bærere og forkynnere av. 1.Kor.1:18. Fil.3:17-19. Luk.9:23-24. - Dette forløsningens evangelium som Menneskesønnen hadde åpenbart for dem, og som de levde ut i alle livets forhold i gjenkjærlighet og hengivenhet til sin frelser. Tenk nøye over apostelen Johannes sine ord i 1.Joh.3:4-10.

Nå er det ikke slik i en hveteåker at alle stengrunnhjerter svies av så fort. Alle er jo ikke like virksomme og vågale og ugudelige som den vi har lest om her - og når hveteåkeren blir stor nok, så kan jo noe ugress oppholde seg der - om de bare holder seg rolige. Det var mange ugresspirer i apostlenes menigheter. Mennesker som ikke ville slutte med syndige begjærligheter. Den aller verste av dem Paulus skriver om, ville Paulus ha ut av åkeren med en gang han ble åpenbar. De andre ugresspirene ville han ikke engang at hans håpefulle barn skulle spise sammen med. Slik omsorg og frykt for besmittelse og fordervelse hadde Paulus for egne hvetekorn. For, sier han: ”…en liten surdeig syrer hele deigen” og ”Dårlig omgang forderver gode sæder”. 1.Kor.5:1-13 og 15:33-34.

I en hveteåker oppholder de fleste ugresspirer seg i periferien. I åkerkanten - i grenseland mellom verden og menigheten. Der samler de seg sammen i små tuer - kjødelige grupperinger og partier. Enkelte av disse spirer står hele tiden i fare for å bli åpenbare og refset så alle får høre om det. For til slike hører også dem som driver med ting de hellige ikke engang snakker om. 1.Tim.5:20. Efes.5:11-14. Holder disse seg i ro i åkerkanten, er det ikke mye å få gjort med dem og man må gjøre som Menneskesønnen sier. ”La dem begge vokse sammen inntil høsten …” Men blir de virksomme og trekker mot talestolen med ambisjoner om ett eller annet, vil de en etter en få sin soloppgang. Alt etter som hvordan Gud gjør det - og ut fra hvor virksomme de blir. Men lovet være Gud for hans virksomme lover og bud. Det skal gjerne ikke så mye sollys og varme til før slike enten roer seg igjen - eller omvender seg - eller tar bena fatt og finner seg annet selskap.

Men menneskene er mangfoldige som havets sand. Enkelte kan være så sympatiske og tekkelige og disiplinerte, at de på tross av å være ugress, også vinner seg tillit i en hveteåker. Ikke hos de som sitter i Guds fortrolige råd, men hos de mange. Men tenk over dette, du som tjener og ikke går inn i den Hellige Ånds ord og ild. - Du som spiller dette spillet i en av Guds menigheter, og som dekker deg bak en fin fasade. Du har kanskje en god søster til kone, veloppdragne og helhjertede barn, et fint hjem, bra stilling i arbeidslivet, mange dugnadstimer i og for hveteåkeren osv. ”Han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne opp med uslukkelig ild.” Matt.3:11-12. Gud kan i et nu, i et øyeblikk, ta i bruk sin kasteskovl og sende all hveten i en ny retning som du ikke makter å være med på. Gud kan gjøre det slik at du som gir deg ut for å være Guds tjener, men som i det skjulte er syndens tjener, plutselig blir åpenbar og avkledd ved den nye retning som Menneskesønnen fører hveten inn i. Ingen er usynlig for hans åsyn - og Gud har et utall forskjellige måter å bruke sin kasteskovl på. Når Gud gjør slikt nytter det ikke å si om de som plutselig har samlet seg i laden - at de lager partier. Da svies strået - tjenesten din - øyeblikkelig av. Dersom du heller ikke da omvender deg, blir du ”… lik agner som spredes av vinden.” Dette er et veldig alvor! For ”… ugudelige skal ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet.”  Sal.1:1-6.


Andre mer følsomme hjerter kan vel også gi etter for fristelser og i det skjulte nyte gamle begjærligheter i starten. Ting som man vet tilhører det gamle mennesket, og som man derfor tror er imot Guds vilje. Men den innvendige straff fra åndenes Fader - den opptuktende nåde, Tit.2:11-12. - og den smerte og sorg som ulydighet mot troen bringer, vil ikke være til å leve med i lengden - hvis man er en ekte sønn eller datter. Selv om synden er stor, vil nåden bli enda større. Den opptuktende nåde vil få mer og mer makt over ærlige og sanne sjeler som lengter etter mer rettferdiggjørelse, glede og fred i den Hellige Ånd enn de inntil da har mottatt. Bedrøvelsen etter Guds sinn vil om og om igjen seire - og hatet mot synden vil ved det øke - og etter individuell tid vil nåden begynne å herske ved rettferdighet - likesom synden hersket ved døden. Rom.5:20-21. Man vil la seg nedbryte og omskjære til seier!

Her er det ugresspirene oppstår. De ”uekte barn” som akter tukten for ringe - for ikke så mye å bry seg om. De som ikke vil vite av den foresatte kamp. De som ikke i ånd og sannhet gjør alvorlig motstand og begynner å stride mot synden inntil blodet. Heb.12:1-9.

Stengrunnhjertene sin mottakelighet overfor det som hveten forkynner opphører her. Deres gudsfrykt stikker ikke dypere, for det er ikke mer jord. Hjerte er nemlig for grunt og alt for hardt til å kunne leve og ta det slik. Det er ikke saktmodig og sannhetskjærlig nok. Lengslene som skal dra en fremover og gjennom alle hinder er ikke til stede fordi man kun har det synlige for øye. Ordet om korset blir dem derfor til ingen nytte, fordi de ikke ved troen smelter sammen med det. Derfor kommer de aldri til sann hvile og forløsning fra sitt forrige liv i lyster og begjæringer. De er og forblir menneskelige. Dette er i og for seg greit. Det er som det er. Hadde bare ikke enkelte av dem hatt disse ambisjonene om å bli regnet for være en arbeider og veiviser for andre i åndelige ting. Noe de ikke er og heller ikke kan være - fordi de virker splittelse og partier - og fordi de samler til seg selv og ikke til Menneskesønnen - han som sår sine barn.

Å bekjenne sitt gamle liv for å få tilgivelse, det er greit, men å erkjenne sannheten om seg selv og sannhetens ord til frigjørelse fra verden og synden, det blir for mye. Joh.8:31-36. Stengrunnhjerte søker kun tilgivelse for synden. Det søker ikke rettferdiggjørelse ved forløsning fra den. Det får verdens bedrøvelse til død under slik forkynnelse, og blir ikke bedrøvet etter Guds sinn til frelse. Bedrøvelsen etter Guds sinn virker alltid omvendelse og ny iver etter helliggjørelse når man faller i starten - og den angrer selvfølgelig ingen - verken under kampen eller når man har kommet igjennom. 2.Kor.7:8-11. Men stengrunnhjerte vil heller synde enn å lide. Job 36:21. Dermed blir både nåden som de har mottatt og Guds tjenere sitt arbeide med disse sjeler forgjeves. 1.Kor.6:1 + 15:1-2.

Den onde hvisker oss gjerne i øret etter at vi har gjort synd i starten: ”Dette skulle du ikke gjort, men bare ingen vet om det, så gjør det ikke noe. Husk at Jesus er død for deg og elsker deg med en evig kjærlighet. Han har sonet all din synd, så sånn sett så går det nok bra allikevel. Han vil aldri forlate deg eller forkaste deg. Mennesker kan nok forkaste deg, hvis de får greie på dette, men hos Jesus er du trygg - han svikter ikke uansett.” Dette er den ondes røst ved bevisste synder. Tar man imot de ordene så vender mann seg bort fra den enfoldige troskap mot Kristus - bort fra det jomfruelige troskapsliv. 2.Kor.11:1-6. Øynene formørkes, ørene blir tunghørte, og hjerte og sinn forherdes ved slikt. Man kommer inn i selvbedrag og mottar en annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium enn det som Menneskesønnen og hans apostler lever og arbeider i.

Vi kan bedra oss selv, men Gud kan ikke bedras. Heb.4:12-13. Det er det skjulte liv vi skal dømmes etter, og vi er kalt til et skjult liv i gjenkjærlighet og troens lydighet mot Kristus i Gud. Det skjulte liv er først og fremst det liv vi lever i vårt hjerte og i våre tanker. Men det skjulte liv er også de gjerninger vi gjør når ingen mennesker ser oss. Derfor må vi elske lyset i evangeliet og leve for Guds åsyn. Da er vi i sannhet helliget ved Jesu blod og rettferdiggjort i vår Guds Ånd. Joh.17:17.