VITNESNBYRD – PERSONLIG LIVSBERETTELSE
ved Robert Johansen

Jeg, Robert Johansen, er født i 1959 i Drammen. Mine foreldre er Thorbjørg Andrea Johansen (f.1940 -d.1985) og Mohammed Abdelkader Ben Youcef (f.1930 – d.1996) fra Algerie. Min farmor var araber, nomade, og bodde i telt. Farfar vet jeg lite om. Han skal visstnok ha vært protestant og ikke muslim som sin kone. Min far og en av hans brødre rømte til Europa i sin ungdom. Da hadde min far fått skadet det ene benet, idet muskelmassen på utsiden av høyre lår var revet bort. Dette skal visstnok ha skjedd på et tivoli. Far haltet derfor noe. Etter noen års opphold i Paris, der broren ble utlært kokk, dro de i 1954 til Norge og Geilo Høyfjellshotell. Der fikk de jobb som henholdsvis kokk og vaskehjelp. Etter et par år på Geilo kom de begge til Drammen. Min fars bror dro videre til Oslo, mens min far forble i Drammen og ble av utlendingsdirektoratet utplassert på et skomakerverksted. Siden fikk han fast jobb på Kalif Skofabrikk. På den tiden, i 1957, traff han Thorbjørg som da var 17 år gammel. De giftet seg i 1958 og jeg ble altså født i 1959. Så kom mine brødre Tonny i 1963 og Ronny i 1966. Min far etablerte seg etter hvert som skomaker med eget verksted i Drammen. Flere av de eldre vennene i Menigheten i Drammen kan huske oss mørkhårede gutter, for slike var det ikke så mange av den gang. Noen av Menighetens venner var også innom min fars verksted og fikk flikket og sålet skoene sine. Vi bodde i Engene 23, rett på nedsiden av Drammen Tinghus, altså nesten midt i dagens sentrum.

Mor og far fikk et turbulent ekteskap som varte i 10 år, og som endte med at mor ble dårlig og innlagt på Lier sykehus. Familien min ble nå splittet. Mine to yngre brødre kom på barnehjem i Larvik, og jeg ble utplassert i forskjellige hjem, der jeg ikke fant meg til rette. Til slutt ble jeg plassert hos fosterforeldre på Greåker gård i Løvaldalen i Holmestrand kommune. Det var hos et bondepar som ikke hadde barn fra før. Jeg hadde på grunn av omstendighetene ikke fått med meg 4. og 5. klassetrinn i skolen og begynte nå i 6. klasse, 11 ½ år gammel. Jeg fikk et greit forhold til min fosterfar, mens forholdet til min fostermor ikke ble fullt så godt. Dette gjorde at jeg tross alt ikke trivdes noe særlig, og 17 ½ år gammel, da jeg var ferdig med ungdomskolen og 1-årig videregående, med grunnkurs i sveis og konstruksjon, rømte jeg fra gården. Jeg hadde da sommerjobb på Holmestrand Aluminiumsfabrikk. Etter å ha bodd hjemme hos en arbeidskollega noen måneder fikk jeg meg en egen hybel i byen der. På høsten samme år, i 1976, fikk jeg fast jobb på fabrikken og var der i 8 år.

Min lillebror ble også fosterbarn på gården etter hvert. Han var 8 ½ år når han kom dit. Da hadde jeg vært der i ca fire år. Det var trivelig, men egentlig ikke noe mer. Min lillebror var 6 ½ år yngre enn meg, så det var litt for stor aldersforskjell mellom oss. Vi hadde jo heller ikke vokst opp sammen.

Det var utallige kamper mellom meg og kona på gården. Vi kom aldri skikkelig overens. For eksempel så sydde hun igjen lommene mine når jeg fikk ny bukse. Dette fordi hun syntes det var upassende og stygt at jeg gikk med hendene i lomma. Til slutt var alle bukser uten lommer foran. En gang vi ikke ble enige om en sak, fiket hun til meg med oppvaskkluten i ansiktet mitt og sa jeg skulle være glad for at jeg ikke var hennes barn. Da ville det nemlig vært enda strengere oppdragelse. Hun talte også ille om foreldrene mine og da særlig om min mor som ikke kunne ta seg av sine egne barn. Videre at hun fikk dårlig betalt for å ha meg der. En gang vi satt og spiste kveldsmat ble hun irritert fordi jeg valgte en brødskive i stedet for en liten skalk som lå i kurven. ”Det er like mye mat i den skalken som det er i den brødskiven” sa hun. Da brøt bonden inn og sa at det var det jo ikke, for skalken var mye mindre enn brødskiva. Da ble hun vill av raseri, for hun opplevde situasjonen som at bonden tok parti med meg og at det ble to mot en. ”En ting er i alle fall helt sikkert”, skrek hun til bonden, ”det er at det blir ikke noe på deg i kveld!” Bonden ble helt oppgitt men tidde stille. Når min bror kom dit begynte hun å plage han også. En gang det var kål som tilbehør til middagen, lesset hun ekstra mye kål på tallerkenen hans og prøvde å tvinge ham til å spise det! Grønnsaker fikk han bare lære seg å spise for det var sunt. ”Det er ikke noe som heter at man ikke liker kokt kål” sa hun. Kokt kål var derimot det verste min bror visste om, og han fikk ødelagt både middagen og en trivelig sammenkomst rundt bordet den dagen. Slikt blir det selvfølgelig ikke samfunn av. Også bonden var til tider plaget av dette humørsyke kvinnemenneske, og jeg kunne noen ganger se at han led ved hennes uvise oppførsel. Men tre ting var hun utrolig god på; nemlig å vaske og holde orden og å lage mat. Den maten savnet jeg - i motsetning til min bror - i mange år etterpå.

Jeg bodde hos disse fosterforeldre til jeg, som sakt, var 17 og ½ år gammel, da rømte jeg derfra en stjerneklar høstkveld etter nok en konfrontasjon med kona til bonden. Hun hadde da kastet fiskesakende mine ut av vinduet i annen etasje. Som ung gutt var jeg nemlig svært glad i naturliv og fiske. Dette gjorde hun fordi hun syntes det sto i veien når hun skulle vaske på rommet mitt. Hun mente jeg skulle ha sakene i kjelleren, men jeg ville ha dem ved klesskapet mitt. Det var en fuktig og møkkete potetkjeller. Den kvelden bandt jeg sammen de lommeløse buksene mine, klatret ut gjennom vinduet og firte meg ned, mens min bror satt gråtende i senga og hylte ”...ikke dra fra meg Robert, ikke dra fra meg...” ”Jo - nå drar jeg, og jeg kommer aldri tilbake” svarte jeg. Siden har jeg ikke vært der. Jeg fikk meg etter hvert et sted å bo, en fast jobb og har klart meg selv etter dette. Dette skjedde i 1976. Min lillebror var den gang 10 ½ år gammel.

Det tilhører rettferdighet å nevne at jeg også opplevde trivelige og gode stunder på Greåker gård. Mine fosterforeldre bidro i stor grad til å stabilisere en ellers meget turbulent oppvekst. At jeg fikk fullført skolegangen og tatt en utdannelse er ene og alene deres ære. De lærte meg også viktigheten av faste rutiner, ærlighet, flittighet og mange andre nyttige ting som jeg siden har fått god bruk for. Jeg ser i dag klarere enn noen gang, at de var tjenere i Guds store plan hva mitt liv angår. Min fosterfar opplevde jeg som en rettferdig og god mann som satte klare og tydelige grenser. Han var blant annet motstander av å slå og rise barn.

En gang i de første årene jeg var på Greåker gård hadde jeg en underlig og sterk opplevelse. Jeg forsto ikke den gang hva det var som fylte meg med salighet, men da jeg omvendte meg mange år senere og ble Åndsdøpt, kjente jeg igjen den samme glede og kraft. Historien er som følger: En gang som trettenåring løp jeg nedover et jorde en varm sommerdag og ble plutselig kraftig fylt med den Hellige Ånd. Jeg husker det som om det var i går. Jeg bestemte meg der og da, mens jeg løp, at jeg skulle leve for Jesus og begynne å be til ham hver eneste kveld og elske ham resten av mitt liv. Jeg er sikker på at det hele var over på under ett minutt. Når Ånden ble borte igjen var alt glemt. Faktisk så tenkte jeg ikke noe mer på dette siden, men jeg husker jeg syntes det var en veldig merkelig opplevelse der og da. At jeg plutselig elsket Jesus med intens kjærlighet! Jeg fortalte det ikke til noen. Dette har jeg tenkt på mange ganger etter at jeg ble frelst, og det er en utrolig og underlig hendelse i mine øyne. Mine fosterforeldre var absolutt ikke troende, så jeg var ikke under noen som helst påvirkning av Guds ord i de årene jeg bodde der.

Min mellomste bror bodde i 1984 i Trøndelag hvor han noen år tidligere hadde gått på yrkesskole. Der hadde han kommet i forbindelse med en predikant som hadde en liten disippelskare av 10-15 ungdommer rundt seg, og som virket med Guds ord rundt om i Norge. Noen av disse ungdommene hadde min bror møtt på gata i Trondheim når de var ute for å vitne for folk.

På denne måte kom min mellomste bror i kontakt med ”Exodus” eller ”Småfolket” som de da hadde begynt å kalle seg. Han hadde altså møtt noen av dem på gata og de hadde vitnet om Jesus for ham og gitt ham en bok som lederen deres hadde skrevet. Jeg hadde i alle år kun bodd på en ettroms hybel i Holmestrand, men skulle nå over i min første selveierleilighet i en firemannsbolig. Innskudd 105.000 kroner. Min mellomste bror ville flytte nedover og vi ble enige om at han kunne overta hybelen min. Da han kom ned fortalte han meg om disse menneskene som han hadde møtt, om Jesus, og om hva som kunne være meningen med livet osv. Han viste meg også den boka han hadde fått av dem, pluss noen traktater. Han ville at jeg også skulle lese dette, men jeg ville ikke høre noe mer om det. Det virket også ganske vilt syntes jeg. Min mellomste bror har for øvrig en ganske spesiell personlighet. En uke eller to senere var hybelen tom og min bror vekk. Det var kun en masse rot igjen etter ham. Jeg fikk da etter hvert høre av min mor i Drammen at han hadde sakt til henne at han var blitt frelst, og at han hadde flyttet til Småfolket i Oslo for å leve sammen med dem.

Jeg var på besøk hos min mor i Drammen, rundt juletider 1984. Min lillebror hadde da flyttet fra fosterforeldrene våre. Det skjedde et par år etter at jeg rømte derfra. Først hadde han flyttet til en nabogård med hester, og så til mor i Drammen. Han var i 1984 ca 19 år gammel. Min mellomste bror var der også, og jeg syntes han var ufordragelig der han satt og flirte som frelst. Da han i tillegg kom med slike underlige ting som: at han var født på ny og rettferdig ved tro, og at jeg var en systemtrell og Mammon-tilbeder, egenrettferdig, ugudelig og fortapt m.m, ble jeg skikkelig forbanna på ham. ”Han er blitt en jeg ikke liker” husker jeg at jeg tenkte.
  
Mor og far ble tidlig alkoholikere. Det ble mye festing og drikking på 60 og 70 tallet. Dette slet begge med resten av livet. Mor ble det som kalles for periodedranker, og det gikk i øl. Min mellomste bror hadde lagt igjen den boka han hadde fått i Småfolket hjemme hos mor, og mor begynte å lese litt i denne. En gang fortalte hun meg at hun leste i denne boken og at det som stod i den var sant. ”Det er sant at vi skal elske hverandre” sa hun.

Min lillebror ble også etter hvert med i Småfolket den vinteren, til mors store forvirring. Mor beklaget seg over dette til meg. Dermed måtte jo jeg, som storebror, ta dette mer i øyesyn og finne ut hva det egentlig var for noe. Jeg sa vel også til brødrene mine i den forbindelse at om dette var noe tull så skulle jeg personlig dra til Oslo og ”svi av hele kåken der inne”. Dette kom selvfølgelig Småfolket for øre og de var meget engstelige for Ronny og Tonny sin antikristelige storebror en stund. De hadde også, har jeg fått meg fortalt siden, noen kraftige bønnemøter der inne, hvor de ba om at Gud måtte stoppe meg og ta vare på dem. Dette med å svi av kåken var jo ikke noe jeg virkelig hadde tenkt å gjøre, men heller en talemåte. Etter første møte med meg var derfor saken ute av verden.

Senvinters eller noe mer utpå våren i 85 fikk jeg mitt første besøk av Småfolkets leder og noen av ungdommene hans. Dette skjedde i Holmestrand. På samme tid vitnet Ronny om ”Dyrets merke” i åpenbaringsboken for meg. Han glemte også igjen en bok i leiligheten min i den forbindelse. Bokens tittel var: ”Når dine penger blir verdiløse.” At Johannes kunne skrive om dette 2000 år før det kom til å skje, syntes jeg var meget - meget merkelig, ja nærmest som et bevis på at Bibelen var sann.

Mor hadde også en spesiell opplevelse den våren i 1985. Plutselig, inne i hennes egen stue, oppstod det et sterkt og klart hvit lys! Det stod og skinte midt i rommet i flere minutter. Mor var helt paralysert og bare satt der. Like plutselig som det kom så forsvant det igjen. Dette fortalte hun så til sin mor, altså til min mormor. Hun lever den dag i dag og er 93 år gammel. Mormor likte ikke denne historien noe særlig og sa at det måtte være et forvarsel for ett eller annet, noe som skulle vise seg å stemme 21 dager senere. Jeg spurte mor om dette lyset, og hun så meg rett inn i øynene når hun fortalte om det. Mor var ikke religiøs eller overtroisk på noen måte, i alle fall ikke mer enn hva som er vanlig.

Våren var på hell og mor fikk en av sine drikkeperioder igjen. I slike perioder så spiste hun nesten ikke, bare drakk. Slike perioder kunne vare en uke eller to og mor kom seg da ikke på jobb. Mormor besøkte mor ofte i slike perioder. Hun ringte meg også i Holmestrand og fortalte hva som var skjedd. Jeg sa da at jeg skulle ta en tur å snakke med mor til helgen, og at det var livsfarlig det hun drev med, at hun kunne dø av det. Dette var på en tirsdag eller onsdag. Men dessverre rakk jeg ikke frem før hun døde. Det skjedde på fredag 12 Mai 1985. Hun døde i mormor sine armer av hjertesvikt og kraftig b-vitaminmangel, 45 år gammel. Mine brødre var da sammen i Småfolket og befant seg i Trondheim. Når jeg etter hvert får telefonkontakt med dem og forteller at mor er død, er det kun lillebror som vil komme nedover. Min mellomste bror hadde dette svaret: ”Jeg kommer ikke. La de døde begrave sine døde!”

Det hører også med til historien at min lillebror og jeg drar for å se mor for aller siste gang på sykehuskapellet. Når vi står der inne hos mor, sier han: ”Man kan jo ikke vite hva Gud vil gjøre. Kanskje det ikke var meningen at hun skulle dø nå.” Deretter tar han mor i hånden og sier: ”I Jesu Kristi navn, stå opp fra de døde!” Jeg står da litt bak, blek men fattet som det heter. Hadde det skjedd ett eller annet der og da, er jeg sikker på at jeg hadde svimt av på flekken, så spesiellt og kraftig opplevde jeg den situasjonen. Det skjer imidlertid ingen ting, og vi slår oss dermed til ro med at mors dager på jord er over.

Småfolket overtok mor sin leilighet i Drammen for å virke der i byen. Jeg var en del på besøk der og også i en leilighet i Oslo som jeg opplevde som en slags ”hovedbase” for dem. Han som organiserte og ledet Småfolket kalte seg for Abraham. En person med evangelistens nådegaver i seg. Han var flink til å fortelle, vitne, synge, spille og undervise, osv.

Boka han hadde skrevet var full av bibeltimer. Det var små emner fra Bibelen som han underviste om. Bokens tittel var: ”Gi det videre” - med undertittel: ”håndbok for disipler”. Denne boka begynte jeg nå å lese i, samtidig med at jeg stadig var mer og mer sammen med disse menneskene på fritiden. Her er noen få av titlene fra bibeltimene hans: ”Det er så enkelt - Hemmeligheten med bønn - Jesus fra Nasareth - Den Hellige Ånd - Hjertet ditt - Bare en dåp - Profetier om Jesus - Kjærlighetens kanal - Helbredelse i Jesu sår - Åndelig krigføring - Evangelisering - Bibelmemorering - Disippelskapet - Himmelsk enhet - Prøvelser - Lederskap - Vi vinner slaget i Ånden - Se den usynlige og hør hans røst - Hvordan vite Guds vilje - Bibelens syvtallsmønster - Jesu evakueringsplan - Tidens tegn - Dyrets merke - Å leve på tro”, pluss mye mye mer.

Småfolket var faktisk kun 10 til 15 personer, og de var alle ungdommer bortsett fra lederen og en til. Det kom nye til ganske ofte men de fleste falt fra igjen ganske så snart, for det kostet noe å være med der. De hadde som sagt en leilighet i Oslo, og sendte ut små grupper på tre til fire personer. Disse ble sent til andre byer når det var ordnet en leilighet der. Denne lille gruppe ble kalt for et evangeliseringsteam, og måtte leve på tro til Gud. Teamet var utstyrt med en som kunne spille gitar. Det var viktig! Da kunne de synge og vitne på gata og få inn litt penger til husleie, strøm, såpe, dopapir, osv. Hvert team måtte nemlig bære seg selv økonomisk. Teamet hadde tilgang til en kassett med sanger og vitnesbyrd, pluss boka ”Gi det videre”. Dette kunne selges. Traktater ble gitt bort i fleng, og personlige pengegaver ble mottatt med stor takk. På sommeren og til jul kom alle teamene sammen, men høst, vinter og vår var de spredt rundt i landet. Lederen reiste da rundt om nødvendig, og styrket, formante, holdt bibeltimer og ordnet opp i små og store problemer som lett kunne oppstå.

Det første et team gjorde når det ble sendt ut til en by, var å besøke et bakeri og spørre og de ville støtte ungdomsarbeidet med daggammelt brød og lignende. Deretter gikk turen til frukt og grønnsakgrossisten. Det er slike store frukt og grønnsakhaller hvor butikkene får varene sine fra. Der var også spørsmålet det samme, om de ville støtte teamet med ødelagte og flekkete frukt og grønnsaker. Det ble fortalt at det ble drevet en misjonerende virksomhet med ungdom på gateplan. Bok eller kassett og traktat ble da levert. Det var aldri et nei å få til svar. Slik ble det mat i mengder, man trengte ikke komme mer enn to ganger i uken og hente.

Budskapet var det samme til alle som Småfolket kom i kontakt med. Ta imot Jesus som din frelser og omvend deg fra verden, Mammon og et liv i synden. Oppgi og selg det du eier i henhold til Jesu ord, og kom deg ut av den allerede etablerte - (antikristelige og kapitalistiske) - samfunnsordning, før Dyrets merke kommer. Bli en disippel og lev i tro sammen med Guds utvalgte og utskilte barn frem til opprykkelsen. Pluss mye mye mer. Det var en Jesus-revolusjon med tydelig preg av opprør, både mot verdenssamfunnet og den vanlige religiøsitet! Det var nemlig ende-tid!!!

Dere kan jo selv tenke dere hvordan et slikt budskap virket på en som da ble født på ny og som aldri hadde hørt et Guds ord i hele sitt liv. Det var mildt sagt voldsom. Det ble en intens sjelekamp om jeg skulle gi meg til Gud, bli en Jesu disippel og stole på at han ville ta vare på meg. Samtidig kjente jeg Guds kjærlighet fra himmelen omslutte mitt hjerte. Dette var spennende og nytt og tok meg egentlig med storm, men det var også veldig alvorlig. Men fremfor alt så var en velsignelse uten like. Jeg var egentlig ganske sjanseløs! Overgivelsen ble for meg en oppstandelse fra de døde. Jeg ble virkelig født på ny og løst ut idet jeg overgav meg i Guds hender! Slik gikk det til at jeg, en uforstandig hedning, fant Gud som jeg ikke søkte, idet han åpenbarte seg for meg, enda jeg ikke spurte etter ham. (Rom.10:18-21.)

På den tid var det ca to måneder til fellesferie på jobben og jeg var nå plutselig en bekjennende disippel som skulle slutte å jobbe til ferien og bli med på dette. Alle! Absolutt alle, venner eller ikke venner, ristet på hodet og forkastet det! En hvisket til en annen ”Mora hans er død skjønner du”. De trodde det hadde gått trill rundt for meg. Men jeg var selvfølgelig lykkelig og glad over å ha blitt frelst. Derfor vitnet jeg om Jesus, at jeg var født på ny, og at nå ville alle snart få et merke på høyre hånd eller i panna og ingen kunne kjøpe eller selge uten dette merke. ”Alle som tar Dyrets merke går fortapt og det akter ikke jeg å gjøre” sa jeg. ”I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød” - spottet en religiøs arbeidskollega, da han hørte jeg skulle slutte å jobbe. ”Det eneste liv du har etter døden er en gravstein med navnet ditt på!” flirte sjefen min til meg. Slikt prellet selvfølgelig av "som vann på gåsa” i den tilstand jeg da var kommet inn i. Gud velsignet og styrket meg kolossalt. En god gjerning var påbegynt. Tenk over dette - jeg var jo 26 år gammel, altså ganske voksen - så det var et alvorlig skritt å ta. Oppgi sitt liv, selge alt en eier, gi bort det som ble til overs, og begynne å leve i tro frem til opprykkelse osv. Men Ånden var så kraftig over meg at jeg må vel si jeg ble ”tatt ut” av fornuften, eller som skriften sier det: ”utvalgt” av verden! Det var jo mange tusen mennesker i Holmestrand, og en Filadelfia-menighet var det der også, men dette skjedde kun med èn i den byen, så vidt jeg vet, og det har ikke kommet noen fra Holmestrand til Menigheten siden heller.

Jeg solgte alt jeg eide, slik Jesus sa til dem som ytret ønske om å følge ham. Leiligheten med innbo gikk for 185.000 kroner. Det var en vektløfter som kjøpte alt sammen. Jeg hadde innredet et treningsstudio i kjelleren og det ville han gjerne ha. Det ble en god slump penger til overs etter datidens marked. Dette fikk lederen av Småfolket, så var jeg kvitt det. Jeg pakket en ryggsekk med klær, fikk meg en sovepose, kjøpte nytt armbåndsur og ble helhjertet med i Småfolket. Det var en underlig dag i mitt liv, den siste dagen på jobben, den 07.07. 1985. Da gikk jeg ut av porten på Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand som en meget fri - fri mann, og Småfolket sto ved porten og jublet og delte ut traktater til mine arbeidskollegaer. Da var jeg ferdig med verden, jeg var ferdig med å prøve å bli til noe i denne verden, og jeg var ferdig med et liv etter kjødets lyster så langt lyset rakk. Jeg forlot da mine venner, min by, og mitt opparbeidede rykte, og valgte å bli en utlending og fremmed på jord. Noe som jeg egentlig alltid har følt at jeg er. Jeg valgte den gangen å oppgi alt jeg visste om - som kan oppgis, for å følge Jesus og leve for ham. Noe jeg ikke har tatt tilbake igjen inntil den dag i dag.

Jeg fikk det altså klart for meg, at skulle jeg leve for Gud, så var det å forlate alt i denne verden - bokstavelig talt. Jeg trodde fullt og helt på ordet om å søke Guds rike først, og så få alt det andre jeg trenger i tilgift. Jeg ville leve helhjertet for Gud og stolte på at Han da ville ta vare på meg. Jeg hadde i noen år også drevet med idrett og var norgesmester i styrkeløft i 56-kg. klassen, og var også innehaver av 2 norgesrekorder på den tiden. Alt gav jeg opp. Jeg pakket det jeg eide av klær i en ryggsekk og dro til Småfolket i Oslo for å leve sammen med dem. Dessverre fikk jeg ikke med meg min ungdoms kjærlighet. Det var ei vakker jente som het Linda. Vi hadde vært sammen i 6 år og jobbet da på samme sted. Hun ønsket å bli med, til tross for at vår romance hadde skrantet litt den siste tiden, men uheldige tilfeldigheter og noen nygjorte dumme valg gjorde at hun ikke ble med i Småfolket. Linda var god og liten i seg selv. Vi passet utmerket sammen for vi var ingen ting i denne verden. Linda var 21 og 1/2 år den sommeren.

Det er fantastisk å være et barn av Gud, og det var også fantastisk å være i Småfolket. Slik opplevde jeg det i alle fall da. Navnet Småfolket kommer fra Det gamle testamentet hvor det står at Gud tar seg av småfolks sak. I Småfolket fikk vi et nytt navn. Den som ble med der måtte søke Gud og kjenne etter i ånden de første ukene hva Jesus nå ville kalle han eller henne. Jesus gav jo disiplene sine nye navn når han kalte dem, og dette ble praktisert. Det var kolossalt trivelig med et nytt navn. Litt barnslig kanskje, men veldig velsignet og godt i den nyfrelste tilstand jeg da var i. Det var godt å få en ny identitet og slippe å bli minnet om Robert. Robert ble derfor til Peter, Ronny ble til Lukas, og Tony ble til Markus. Lederen het som sakt Abraham. Der var Maria, Gideon, Sions datter, David, Julia, Simeon, Debora og Silas m.fl. Mitt hjerte brenner bare ved tanken på dem! Jeg håper de står fast i kampen.

Som dere sikkert forstår så tenker jeg med takknemlighet tilbake på tiden for min omvendelse til Kristus, på starten. Men mitt liv er selvfølgelig mye herligere i dag enn den gang. Hva åndsliv angår så var jo dette kun den ringe begynnelsens dag. Men det var den begynnelse som Gud gav meg, og den vil jeg selvfølgelig ikke ha vært foruten. Man kan jo ikke bestemme hvordan Gud skal kalle på en, eller hvordan man skal bli født på ny heller. Det blir som det blir og Gud gjør det som passer aller best for hver enkelt. Det eneste som kreves når Gud kaller, er at man følger opp det Gud virker.
 
Den første sommeren i Småfolket var utrolig trivelig. Jeg elsket dem virkelig alle sammen. Vi hadde en leilighet ved St. Hans Haugen i Oslo, og vi campet ved Songsvannet. Vi hadde flere biler og en stor Volvo-buss som var 12 meter lang. Den var innredet med salong bakerst, så 4 køyer, så kjøkken. Tvers over kjøkkenet var toalettet. Foran, på begge sider, var originale seter å sitte i når vi var ute for å kjøre. En som kalte seg for Silas hadde innredet den og det var meget flott gjort. Det var gjort i mørkt edelt tre som i en campingbil! Vi hadde også en campingvogn.

Hver morgen var det felles frokost etter at Abraham hadde gått rundt og sunget oss våkne med gitaren sin! Etter en solid frokost så bar det til sentrum for å evangelisere, altså vitne for menneskene om Jesus. Det varte fra ca 10:00 tiden og frem til 17:00 tiden. Da bar det hjem til fellesskapet igjen for å spise middag, diskutere dagens opplevelse, ta imot besøk, eller få en bibeltime av Abraham. Vi var alltid to eller tre sammen når vi var på gata og vitnet, og det var alltid en som hadde ”dagen” som vi kalte det. Altså som var hjemme for å re opp senger, vaske opp, rydde og viktigst av alt; stelle i stand middag til de andre kom tilbake igjen. Det å ha ”dagen” gikk på rundtur. En uke på hver.

De sommerkveldene vil jeg aldri glemme, da vi satt rundt bålet og sang fra sangboka vår. Skjøgeviser selvfølgelig – men det var jo skjult for meg da. Den sangboken het forresten ”Fjellvindens sanger” og hadde veldig mange fine melodier. Flere spilte gitar, en hadde fløyte, en annen hadde små trommer og alle sang. Det var en kjærlighetens revolusjon, i alle fall sammenlignet med det fellesskap jeg kom ifra. Vi hadde forlatt alt, vi hadde alt felles, vi eide himmelen i vårt bryst, og vi var satt i ”frihet” fra et system som Satan snart skulle bruke til å kneble alle mennesker  i - med et merke i panna eller på hånda, for å få dem til å si Gud farvel for alltid! Noen ganger sto vi i ring og holdt hverandre i hendene. Vi ba for hverandre, takket Gud for hverandre og velsignet hverandre. Fulle av Ånd talte vi i tunger og Abraham tydet dem. Jeg talte i tunger og profeterte noen ganger helt av meg selv, det var bare å slippe seg løs, så ble man dratt inn i det - av Ånden. Det var tegn og under, helbredelser og kraftige gjerninger iblant oss, og når Satan dukket opp og det ble litt trykket i ånden, så var det alltid en eller annen som merket det og ba ham ryke og reise dit pepperen gror, og åndene fòr av gårde i Jesu navn. Jesu seier var nå blitt vår seier. Det var en utrolig fryd oppe i alt sammen. Det var noe av det samme som du kan lese om i Apostlenes gjerninger. Jeg husker jeg tenkte ved flere anledninger når jeg leste der: ”Jeg sitter og leser om meg selv”. Det var egentlig helt utrolig. Det jeg i hele mitt liv hadde trodd var virkeligheten, trodde jeg nå var løgn og bedrag. Likeledes hadde jeg jo trodd at det som stod i Bibelen bare var tull, men nå var det det som var sant. Hele virkelighetsoppfattelsen var ved gjenfødelse og Guds ord blitt snudd totalt på hodet. Alt var nullstilt og jeg måtte begynne på nytt når det gjaldt å forstå hva virkeligheten er. Man må ha opplevd slikt for å kunne forstå det.

Det var helt vanlig i Småfolket å be til Gud at han måtte åpenbare sitt ord, altså gjøre det levende, så det ble forståelig. Å slå opp i Bibelen for å lese der uten først å be om åpenbarings Ånd var utenkelig. Det ble aldri gjort når vi skulle lese noe i fellesskap! Det var også helt vanlig å be sammen og for hverandre når noen hadde kamp for et eller annet, var blitt syk eller var blitt motløs. Likeledes var det vanlig at Abraham ba og profeterte over oss. En av de første gangene han la sine hender på meg og profeterte, kom det en meget spesiell setning. Den kom til å bety uendelig mye for meg den tiden jeg skulle være i Småfolket. Den lød slik: ”Se - du skal prøves! Ja, Gud skal prøve deg slik han prøvde David da Saul ville ta hans liv!” Denne setning brant seg inn i mitt hjerte og virket som et lyn fra klar himmel når jeg fikk høre den. Det hadde seg nemlig slik at nesten helt fra starten av, bare etter noen få uker i Småfolket, så begynte en underlig og langvarig kamp i ånden mellom meg og lederen Abraham. Av den grunn fikk jeg det for meg at lederen i Småfolket var den Saul som ville prøve å ta mitt liv. Ikke bokstavelig, men åndelig talt! Bare få dager etter denne hendelse fortalte jeg til min lillebror at jeg trodde Saul var Abraham i den profetien og selvfølgelig at David var meg. Dette skulle også vise seg etter hvert å stemme til punkt og prikke.

Jeg døpte meg i Bogstad-vannet så fort jeg var blitt med i Småfolket. Der avla jeg mitt gamle menneske, han kjødelige vektløfteren Robert med alle hans interesser. Der druknet jeg ham og der stod Peter opp av vannet for å leve ett nytt liv med Gud. Det var dødsens alvor, og ingen vei tilbake. Om jeg så skulle bli nødt til å sulte i hjel, eller bli kastet i fengsel, eller bli torturert til døde, fordi jeg ikke ville ta Dyrets merke, så skulle jeg ikke tilbake til verden, eller synden, eller de verdslige venner igjen. Vi hadde hverandre og vi hadde Ånden og vi hadde Kongen selv. Han som ikke lot seg fange eller binde av noe. Han som hadde all makt i himmel og på jord. Jeg må vel for orden skyld legge til at kanskje ikke alle hadde det slik som dette, men jeg hadde det i alle fall slik.

Det ble felles langtur på oss den første sommeren. Vi dro til Mo i Rana og besøkte foreldrene til Abraham. På denne turen får jeg av min lillebror en spesiell bok som han har funnet blant Abraham sine mer private eiendeler. Når Abraham får se at jeg har boken gir han meg det inntrykk at det er en slags hysj-hysj bok. En bok som ikke skal leses av alle! Boken heter ”Bruden og Skjøgen” og er skrevet av en som kaller seg Sigurd Bratlie. Det som er den lengste busstur jeg noen gang har vært på, blir nå til den aller korteste. Jeg sluktes fullstendig og leste konstant hele turen. Jeg fikk ikke lest hele boken skikkelig, men konsentrerte meg om det kapittel som omhandler de ti jomfruer. Jeg fikk da et ganske klart bilde av at ikke alle som tror på Jesus automatisk vil bli med i opprykkelsen. Det var nemlig gode og dårlige sinnelag i de troende, enda de var jomfruer og hadde oppgitt verden! Dette fortalte jeg til de andre mens vi var der oppe. ”Kun halvparten av de utskilte fra verden kommer med i opprykkelsen” sa jeg.  Dette forårsaket imidlertid så mye uro i rekkene at jeg lot være å si noe mer om det. Jeg var også redd for at boken skulle bli tatt fra meg, noe som sikkert ville skjedd, dersom det hadde blitt for mye uro. Jeg gjemte den derfor i ryggsekken min - som en ekstra godbit fra himmelen. Jeg kan også huske at jeg fikk det klart for meg at den boken ikke var skrevet av en alminnelig kristen person.

Hjembygda til Abraham hadde en liten kirke, og tro det eller ei, må jeg vel si, for jeg ble meget overrasket. Abraham gjorde avtale med presten der, at vi skulle komme til kirken en søndag og synge og avgi vitnesbyrdene våre! Jeg var jo selvfølgelig, og særlig etter å ha lest Bratlie sin bok, mer enn noen gang, totalt imot dette. Det var for meg et utenkelig sted å virke og bortkastet tid. Helt fra starten av hadde jeg jo også fått høre at vi ikke hadde noe med det religiøse å gjøre. ”Der vil vi ikke finne disipler” sa jeg. ”Og Forresten! Hva har Bruden hos Skjøgen å gjøre?” Abraham ble rød i ansiktet av vrede, men bet tennene sammen. Det med kirken var nemlig en ære-sak for ham. Han var jo bygdas store ungdomsarbeider og evangelist som nå var hjemom en tur. Han måtte jo derfor ha noe å vise frem. Jeg stusset tidlig på lederen av Småfolket, for vi var ikke samstemte i sinn og ånd alltid. Heller ikke i hva enkelte ting i Guds ord betyr om man skal leve etter det. Slike episoder gjemte jeg i mitt hjerte helt fra starten av, men tillitten til ham var så stor i begynnelsen at slike hendelser hadde liten betydning for meg personlig eller for mitt forhold til ham. Men den tillitten skulle det siden vise seg at det kom til å gå raskt nedover med.

Vi hadde alltid nok av det vi trengte, men selvfølgelig kom dårlige tider - men også overflodstider. En gang kom vi i kontakt med ei jente i Trondheim som likte å gå i indianerklær og som var flink til å tegne. Hun lagde for øvrig noen fine tegninger til sangboka vår. Hun tok det bibelske navnet Rakel, men hun ble ikke med i Småfolket, dette til tross for at hun var daglig sammen med oss en stund. Det utrolige er at hun gav oss 100.000 kroner når hun forlot oss. ”Gud har virket det i meg” sa hun. ”Det er til misjonen”.  I slike tider ble det trykket opp bøker og traktater i kassevis. Dette sikret jo både fremtidige inntekter og misjoneringen.

I den tiden, ca 1 ½ år, som jeg var med i Småfolket, kan jeg tenke meg at det kom med mellom 10 og 15 ungdommer, men det falt også nærmest like mange fra igjen i samme tidsperiode. Den harde kjerne var nok ikke mer enn på 10 personer. Noen ganger ville late og arbeidsløse slabbedasker være med, men de ble fort konfrontert med at dette ikke var noen lek. Slike ble også ganske fort lei og dro igjen. Markus, min mellomste bror, han som ble med i Småfolket først, ble etter hvert uvenner med lederen der inne og dro fra Småfolket. Dette skjedde bare to eller tre måneder etter at jeg var kommet med. Hva det dreide seg om satte jeg meg aldri skikkelig inn i, men jeg fikk vel egentlig det inntrykk at det var min bror som hadde feil. Markus var trivelig og morsom som nyfrelst husker jeg, før det gikk galt for ham. En gang reiste han seg opp i senga midt på natta, strakk armene i været og talte i tunger i søvne. Han hadde også stadig små ord på rim. Det kunne for eksempel lyde slik: ”Tungen er et lite lem, et galt ord og du er blitt slem!” Jeg lo mye av ham den tiden han var med Jesus. Det var altså min lillebror som var i Småfolket det meste av tiden samtidig med meg.

Det ble veldig tidlig klart for meg at man ikke skal begjære, og at dette er synd. Men at Ånden vitner om det, kommer jo av at man gjør det. Det kommer av at man ikke har seier. Det var på den tiden i hovedsak to områder som plaget meg, og som jeg ikke visste hverken ut eller inn av, selv om jeg på en måte hadde tatt opp kampen mot det. Den ene tingen var tobakken og det andre var det kjønnslige området. Det var ikke hvile. Jeg hadde jo levd utuktig i verden og jeg begynte å røyke i 8 års alderen og hadde altså nærmest røkt tobakk sammenhengende til jeg var 26 år, bortsett fra noen avbrudd jeg hadde da jeg trente forholdsvis mye.

Jeg vil nå fortelle om en utrolig opplevelse jeg hadde før vi dro opp til Mo i Rana. Dette skjedde i Osloleiligheten ved St.Hans Haugen kun få uker etter at jeg var blitt med i Småfolket. Det var jeg som hadde ”dagen” husker jeg, altså som skulle være hjemme og rydde, vaske og lage middag, mens de andre var ute for å evangelisere nede i Oslo sentrum. Jeg hadde ikke kommet skikkelig i gang med ikke å røyke enda, men jeg visste at det var synd, og det var overhodet ikke tillatt å røyke i Småfolket. Altså, så fort alle hadde dratt av gårde så fisket jeg frem en sigarett fra dagen før og gikk ut på gangen for å ta noen trekk. Jeg fikk selvfølgelig dårlig samvittighet og ble veldig fortvilet. Da skjedde det utrolige. Som lyn fra klar himmel ble det ropt til meg: ”Omvend deg og rens deg i min Sønns blod!” Dette var en røst som kom fra himmelen og den hadde en voldsom autoritet. Det var som om det var en evig befalig, og røsten var i meg og rundt meg og over meg på en gang. Hver fiber i kroppen beveget seg i takt med røsten!!! Røsten var hørbar og sikkert ikke hørbar, om noen andre hadde vært der samtidig. Slik er i alle fall min opplevelse av den. Jeg ble mildt sakt veldig skremt og gikk fort inn i leiligheten igjen. Denne opplevelse satt sterkt i meg i flere måneder etterpå, og er absolutt ikke noe jeg ønsker å oppleve flere ganger. Faktisk så sitter hendelsen i meg den dag i dag når jeg tenker på det. Jeg nevnte dette for min lillebror flere ganger, men det var jo ikke så lett å forholde seg til en slik historie. Det kom for meg, at dette måtte være noe i samme kategori som Paulus sin opplevelse på vei til Damaskus da Gud roper til ham fra himmelen: ”Saul! Saul! Hvorfor forfølger du meg?” Jeg omvendte meg selvfølgelig fra tobakken der og da, men det ble fortsatt dårlige tider med nederlag og andre tider med mer seier, også etter dette. Jeg har imidlertid aldri kunnet gjøre bevisste synder, etter at jeg tok imot Jesus som min frelser, uten å føle sorg, og uten å bli tuktet og straffet for det.

På veien ned fra Mo i Rana blir jeg utplassert på team i Trondheim sammen med to som kalte seg Sabina og Daniel. De to er det imidlertid ikke mulig å få samfunn med. Jeg klarer meg allikevel ganske bra for jeg hadde jo sikret meg boka til Bratlie, og det var en stor hjelp. Min lillebror ber om å få låne Sigurd Bratlie sin bok i et brev han sender meg fra Oslo, men jeg er ikke villig til å gi den fra meg.

Sabina og Daniel startet en lang faste på slutten av oppholdet vårt der oppe. Etter to uker var de ganske snåle, og etter tre uker fullstendig fjerne. De brydde seg ikke om meg, heller ikke om å vitne på gata, heller ikke om å skaffe mat, da de jo selv ikke skulle ha noe. De forlot Småfolket når vi kom ned til Oslo for å feire Julehøytiden sammen med de andre. De hadde da et anklagebrev mot Abraham. Det hadde de skrevet under fasten. Vi samlet oss imidlertid på Abrahams side for ikke å bli splittet og gå til grunne. Hva anklagene dreide seg om kan jeg ikke huske. Nå viste det seg at leiligheten i Oslo var Sabina sin, dermed måtte vi forlate denne etter jul.

Det er egentlig mange små opplevelser ved tro å fortelle fra den tiden, men det vil bli for omfattende. Men veldig kort fortalt. Det som stadig gjentok seg, når jeg ble utplassert i et team, og også ellers, var at jeg ble regnet for en som ikke var så lett å ha med å gjøre. En som ikke ville underordne seg! Dette ble stadig rapportert til Abraham av den som hadde ansvaret i et slikt team. Dette tror jeg i hovedsak kom av den Ånd jeg var i og det syn som dette gav meg på forskjellige ting. Selvfølgelig var jeg et kjødelig småbarn i Kristus, så oppførselen var sikkert der etter, men det var allikevel forskjell mellom meg og dem. Jeg kunne for eksempel lese timevis i Bibelen. Jeg syns det er interessant og det brenner ofte i mitt hjerte når jeg leser. Slik hadde jeg det fra første stund av, også før jeg ble døpt med den Hellige Ånd. Den tiden jeg var i Småfolket leste jeg hele Bibelen to ganger. De andre syntes slik lesning fort ble kjedelig. Fikk jeg så et lys over ett eller annet, kunne de ikke forstå hva jeg mente, og de var alltid imot når jeg prøvde å forklare det. Jeg holdt allikevel alltid urokkelig fast på det Gud gav meg og fikk ofte høre: ”Det er kjærligheten som teller Peter, ikke tørr kunnskap.” Slikt smertet å høre, for det var jo fordi jeg elsket Gud at jeg fikk noe av ham. Med lederen Abraham var det heller ikke særlig bedre. Noe gikk det greit å snakke om, men ble det et ”kors for kjødet” i forslaget eller i meningene mine, så var han ikke enig. Dette var til stor frustrasjon, for jeg trengte åndelig føde men fikk ikke noe. Han gjentok stadig i slike tilfeller at hele mennesket var renset i Jesu blod. ”Både ånd, sjel og legeme er renset og rent ved Jesu blod når vi har omvendt oss til Gud. All synd er tilgitt og borte og hele mennesket er rent” sa han. Min erfaring var derimot en annen, for jeg ble stadig overbevist om synd. En annen ting som også var til stor frustrasjon var at boka hans veldig fort ble tom for ”mat”. Dette til tross for at den var temmelig tykk og omhandlet utrolig mange ting. Den ble på under et års tid både tørr og kjedelig.

En annen hendelse som jeg også minnes og som viser at det var forskjell på meg og dem er denne. Jeg hadde en favorittsang der i Småfolket som jeg likte å nynne på. Det ene verset lød slik: ”Jeg var et usselt menneske men han tok mitt liv i sin hånd. Han reddet min kropp og min sjel ifra djevelens bånd”. ”Var du et usselt menneske før?” - var det ei jente som spurte meg om en gang jeg nynnet på sangen. ”Ja” - svarte jeg, ”selvfølgelig var jeg et usselt menneske før jeg ble frelst”. Da begynte hun først å le, men da det gikk opp for henne at jeg virkelig mente det jeg sa, kikket hun med vantro øyne på meg og ristet på hodet. Så spurte hun meg en gang til om det samme, og jeg svarte det samme en gang til. Det kunne hun ikke forstå hva jeg mente med å si!

Min lillebror er som sagt den første vinteren sammen med Abraham nede i Oslo. Etter at vi har samlet oss og feiret jul sammen i Oslo blir jeg sendt opp til Trondheim igjen sammen med tre andre. Flere nye ungdommer kommer med på den tiden. Den senvinteren leser jeg en bok som heter ”Romerbrevet” av Watchman Nee. Jeg får imidlertid ikke noe ut av det han skriver, men opplever hele boken som et eneste rot. Den kastes derfor i søpla. Mellom jul og påske får min lillebror på underlig vis tak i disse bøkene nede i Oslo: ”Den nye pakt og lovløshetens hemmelighet” - ”Kristus åpenbart i kjød” - ”Så stor en frelse” - ”Nåden i Kristus Jesus” og ”Jeg er korsfestet med Kristus”. Når alle teamene kommer sammen 1. Mai i Trondheim får jeg boka ”Nåden i Kristus Jesus” av ham. Jeg husker at jeg leste den og at det var en god bok som oppbygget, men jeg fikk egentlig ikke så mye ut av den akkurat da.

På den vårparten dukket det plutselig opp ei jente som hadde reist helt fra Danmark for å finne oss. Hun hadde fått tak i boka til Abraham og hadde bestemt seg for å leve sammen med oss. At hun klarte å finne den leiligheten i Trondheim, bare ved å spørre seg frem, var et lite under i seg selv. Hun tok navnet Maresa.

Den våren går min lillebror og jeg flere turer sammen og diskuterer Jesu natur etter kjødet. Jeg hadde den senvinteren nemlig også lest et annet religiøst skrift som omhandlet Jesu blod. Forfatteren av dette heftet prøvde å overbevise om at Jesu blod var rent fra unnfangelse til grav. Som om det nærmeste kom ifra himmelen, og at rent blod fløt til syndsforlatelse på Goldgata til dekning for urent og syndsbesmittet blod. Jeg hadde ved dette blitt overbevist om at Jesus ikke hadde synd i seg når han ble korsfestet. Når da min lillebror kom og fortalte at Jesus ble fristet som oss, måtte ta korset opp og fornekte seg selv, at det var syndige begjæringer i hans kjød osv, ja da ble det lange turer og diskusjon. Vi ble til slutt enige. Jesus ble født med arvesynden i seg, og ved indre rensning endte han opp ren - som et lyteløst lam. Det som overbeviste meg, var når lillebror pekte på verset ”…nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter…”  Ef.2:14-15. ”Legg merke til at Jesus - ”ved sitt kjød avskaffet loven” - sa han. Jeg var etter disse samtaler totalt overbevist om at Jesus hadde synd i sitt kjød, og at denne synd på en eller annen måte gikk til grunne i ham. For det var jo lystene i kjødet som lagde alle lovbruddene i mitt liv. ”Skal loven vekk så må synden i kjødet vekk”, husker jeg at jeg tenkte. Det var logisk! Det underlige er at jeg ikke tilegnet meg noe kunnskap om dette når jeg leste i Bratlie sin bok den vinteren. Men slik er det. Gir ikke Gud lys så forblir det mørkt! Vi visste nå noe som ingen andre i Småfolket syntes å vite om. For meg var dette allikevel mer kunnskap enn lys. Jeg visste ikke på den tiden å anvende det i mitt personlige liv.

På forsommeren 1986 blir jeg sendt til Bergen sammen med tre andre. Det er greit å evangelisere i Bergen, men ingen omvender seg og blir med. Også fra Bergen blir det rapportert at jeg ikke er så grei å ha med å gjøre. Dette hadde sin grunn i at hun som hadde ansvaret der oppe sa noe som ikke stemte med Guds ord, og jeg sa da imot. Dette likte hun svært dårlig, og når hun ikke klarte å gjendrive det jeg sa, så følte hun at jeg var personlig imot henne og at hun mistet makt.

Jeg husker også særlig godt en annen episode fra tiden i Bergen. En ung gutt som hadde tatt det bibelske navnet Mattias kom oppover. Vi fikk veldig godt samfunn og kunne snakke om alt mulig. En kveld etter at vi hadde lagt oss forteller jeg at jeg tror det går an å fornekte seg i en slik grad at det oppstår en slags død i sjelen. At da blir det mindre sjel og mer ånd i oss. Slik er det man får del i det evige liv. Det er som om man dør i sjelen, sier jeg, og så oppstår man i ånden. Da økes samfunnet med Gud. Deretter peker jeg på et vers i Jobs bok hvor det står: "... og ut fra mitt kjød skal jeg skue Gud…” Jeg tror jeg snakket om dette kanskje en time eller to. Vi lå på hver vår sofa og Mattias var helt stille og lyttet. Jeg minnes at jeg den kvelden var ekstra lykkelig og tilfreds og fylt av Ånden. Etter hvert roer jeg meg og når jeg har vært stille en stund sier Mattias til meg; ”Du Peter, om jeg fornekter meg slik som du sier – blir ikke jeg borte da?” Jeg begynner da forfra igjen, men innser at dette ikke går. Jeg legger meg derfor etter hvert til å sove. Det var da kun en uke igjen til vi alle skulle samles nede på Østlandet.

Alle teamene samles sommeren 86 ved Suluvann i Sande kommune. Der har Abraham leid en speiderhytte for noen uker. Min lillebror holder der en bibeltime om ”Kristus åpenbart i kjød” for hele Småfolket. Etter en masse diskusjon og gjennomgang av skriftene som han har fått tak på, godtar Abraham etter hvert å ta stoffet inn i neste reviderte utgave av boka ”Gi det videre”. Han kaller stykket for ”Jesus - Menneskesønnen”. Jeg er ikke med på noe av alt dette, men lillebrors bibeltime var jeg på. Alt sammen foregår mellom lillebror og Abraham. Jeg er mer eller mindre i min egen verden akkurat da. For på den tiden ble det veldig levende for meg at man får sterkere tro og åndelig autoritet og makt over Satan når det er lenge siden sist man har syndet bevisst. Dette er blitt et lys ved erfaring og jeg føler og gransker veldig på dette i min ånd. Likeledes at man svekkes i troen og mister sin autoritet i ånden og kommer under anklage når man synder. Men jeg har også annet å gjøre, for Abraham ville den sommeren ha bussen lakkert hvit. Dette var en stor jobb og vi var blitt enige om at jeg skulle gjøre jobben. Jeg vasker bussen med White-sprite, maskerer alle vinduer, takeluker, lister og lys med avispapir og sprøytelakkerer den to strøk. Takk og lov for at det ikke begynte å regne. Det brukes elektrisk sprøytepistol drevet av et strømaggregat. Dette tok ca fire dager og lakkeringen skjedde siste døgnet. Hele meg er hvit etterpå. Jeg vaskes med White-sprite og bader deretter i Suluvann. Det hører med til historien at Abraham er meget fornøyd med jobben. ”Nå vil vi skinne på veien” sa han med et stort smil.

Etter Suluvann drar vi til Hanekleiva i Sande kommune. Vi camper ved et jorde men blir jaget videre av en bonde som eier plassen der. Deretter møter vi en som heter Leo. Dette gjør at vi havner i gårdsplassen til Gunnhild og Leo Kappel i Hillestad. De er utrolig gjestmilde og åpner hjemmet sitt for hele Småfolket. Vi blir boende der flere måneder den sommeren. Den gang hadde familien Kappel kun to barn. Det er Mailen og Anne Linn. Der leser jeg en annen bok av Watchman Nee. Den heter ”Åndelig autoritet”. Den boken hadde jeg veldig god nytte av. Der lærte jeg blant annet at selv om en åndelig leder eller en annen åndelig autoritet gjør feil, så kan han ikke bare avsettes. Heller ikke kan man gjøre opprør mot ham uten å bli straffet av Gud. Hans plassering er, og det til tross for om han gjør feil, av Gud, og opprør mot en slik fører til åndelig død og undergang. Det tas flere eksempler om dette fra Bibelen. Dette syntes også å samstemme med de erfaringer jeg hadde på området.

Det er spesielt to ting som jeg vil nevne fra tiden hos familien Kappel. Jeg får Åndens dåp en natt jeg ligger våken i bussen. Da lå jeg bokstavelig talt og - sprellet av lykke - under dyna en to til tre timers tid. Det andre er at Abraham og to til er blitt enige om at jeg skal være med i ledelsen av Småfolket. Jeg blir mildt sakt forbauset, for vi er jo i ånden uenige om det meste. Det blir også kun to rådslagninger om strategien videre, så bærer det ut av lederskapet igjen. Jeg blir avsatt! Dette har imidlertid svært liten betydning for meg. Jeg har jo nettopp blitt døpt med den Hellige Ånd og er altfor opptatt av hva Gud nå har gitt meg til å bry meg om slikt. Men jeg husker godt hva jeg sa til Abraham under avsettelsen. Det var som følger: ”Kan du avsette meg så har heller ikke Gud innsatt meg”. Så gikk jeg tilbake til de andre igjen. Jeg hadde nemlig en klar forestilling om at det Gud gjør kan ikke noe menneske rokke ved. Det er som det er! Når det nå ble klart at jeg så ting på en annen måte enn dem og heller ikke brydde meg om å være med i ledelsen, ble de ganske maktesløse og lot meg være i fred. Jeg hørte aldri noe mer om den saken. Jeg var nå ennå mer fast i mitt indre syn på saker og ting, så når noen sa noe som ikke stemte med dette, så sa jeg imot, uansett hvem det kom ifra.

I de dager får jeg også en annen åpenbaring. Det er: Dersom man akter seg korsfestet når man blir anklaget av en annen person og ikke svarer igjen, da seirer man over både satan og den personen som anklager. Jeg merker meg at også dette gir åndelig autoritet. Det var særlig under uenigheter med Abraham jeg erfarte dette, og ikke så mye med de andre i Småfolket.

Utpå høsten kommer han som familien Kappel leier hus av på besøk. Når han får se at det bor en hel del ungdommer der blir han temmelig opprørt. Vi må derfor dra videre. Vi flytter da tilbake til en annen rasteplass i Hanekleiva mellom Sande og Hof kommune. Den sommeren hos Gunnhild og Leo var en utrolig trivelig tid. De var en stor velsignelse for oss. De var selv nyfrelste og hjertelige og svært lette å få samfunn med. De ble jo også selv på underlig vis en tid senere ledet til Menigheten. Gunnhilds mange urter i hagen rundt huset og hennes urte te sitter også friskt i minne.

Det blir på denne tiden mer og mer klart for meg at det er noe alvorlig galt med lederen Abraham. Han sier imot helt åpenbare åndelige sannheter i Guds ord. Han oppfører seg merkelig og jeg får ikke samfunn med ham. Hva det er som er galt, vet jeg imidlertid ikke. Den høsten i Hanekleiva får jeg også en annen åpenbaring. Den har betydd ekstra mye for meg og har vært til stor hjelp og nytte når det gjelder å forstå hva Menighetens brødre taler om når de utlegger evangeliets hemmelighet. Den åpenbaringen jeg da fikk var som følger: Et menneske er som et hvetekorn. Dersom man såes som et hvetekorn, etter at man er født på ny, vil man levendegjøres i ånden. Det ytre skallet på et såkorn kan man sammenligne med det gamle menneske, det må først vekk. Så må man få Åndens kraft over seg, altså døpes med Ånden. Deretter vil det sjeleliv som er igjen, dersom det fornektes og dør, gjøre at åndslivet spirer og gror. Det blir et oppstandelsesliv i ånden. Dette kom til meg i Hanekleiva nærmest som et bilde.

Den høsten vi var der i Hanekleiva, ble det bestemt at en av oss skulle oppbygge de andre med noe som man hadde fått av Gud. Dette skulle gå på rundgang. Den ene etter den andre. Vi kom da sammen hver morgen etter frokost, og vi satte oss i ring og den sin tur det var måtte da komme med ett eller annet. En ny person skulle oppbygge hver morgen. Da turen kom til meg var jeg godt forberedt. Jeg hadde laget tegninger av et menneske som et hvetekorn. Alle fikk da hver sin like tegning. Slik så det første bilde ut: Jeg hadde tegnet en liten ring innerst, det var ånden. Den var svart, altså i mørket, fordi vedkommende ikke var født på ny. Så en større ring på utsiden av den igjen. Den var farget rød, for dette var sjelen. Så et tykt svart skall ytterst, som betegnet det gamle mennesket. På bilde nummer to var ånden gul fordi vedkommende da var født på ny og i lyset. Så hadde jeg tatt av det ytre skall, det som betegnet det gamle mennesket. Det var nå falt av og lå på undersiden. Det første som må skje når vi omvender oss og blir født på ny, sa jeg, er å forlate vårt liv i verden og avlegge det gamle mennesket med dets gjerninger. Slik som skallet brister og faller av på et korn når det blir sådd i jorden. Det var alle enige i. Deretter må vi døpes med Ånden og få kraft over oss, fortsatte jeg. For å illustrere dette hadde jeg tegnet et tredje bilde med en litt større ånd enn det som var på bilde nummer to. Det var også alle enige i. Så kom bilde nummer fire. Resten av det sjeleliv som er i oss, fortsatte jeg, blir som mat for vår ånd. For å få makt over satan og ikke synde, må vi fornekte oss selv og vandre i Ånden, da vil det sjeliske etter hvert renses bort eller gå til grunne og dø i oss, og vi oppstår i ånden. Åndslivet spirer og gror. Dette var altså forsøkt illustrert med bilde nummer fire. Det var helt stille og alle satt og kikket på hvert sitt ark. Ingen sa noe som helst. Jeg tror ikke de fikk tak i det for jeg hørte aldri noe mer om det.
 

Slik var tegningen som jeg delte ut den morgenen.

Etter at oppbyggelsen var ferdig kommer Abraham bort til meg med den tegningen jeg har gitt ham. Han holder tegningen frem for meg og setter en strek over sjelen på bilde nummer to. ”Det er feil” sier han. ”Det er ingen ting som må renses vekk eller dø i oss etter at vi har omvendt oss og tatt imot Jesus. Hele menneske er da hellig og rent på grunn av rensning i Jesu blod”. Jeg sier ingen ting, men jeg husker tydelig hva som kom opp i mitt hjerte. ”Du har ingen forståelse av Guds ord, herr Abraham”.

En gang den høsten fikk jeg et syn. Det kom brått og uventet og var egentlig en merkelig opplevelse. Jeg ser på Abraham som kommer ut av bussen, noe jeg har sett mange ganger før. Han går over parkeringsplassen og skal over til en annen bil. Da plutselig forandrer han seg. Han får en slepende gange med bøyde knær, samtidig blir han tynn og lutrygget. Håret hans blir fett og ekkelt og hele personen er på en måte veldig uren og møkkete. Det blir et slags mørke rundt ham og han ligner nærmest på en ond ånd. ”Slik ser han ut i sitt indre for Gud”, husker jeg at jeg tenkte. Plutselig var han normal igjen. Det var en merkelig opplevelse. Jeg visste ikke helt hva dette var der og da. Om det var fra Gud eller om fantasien løp av gårde med meg, men det er en hendelse jeg har tenkt utallige ganger på siden, og jeg tror i dag at det virkelig var et syn fra Gud.

På den tiden begynner jeg å vende meg til Gud i mitt hjerte om det er meningen jeg skal være der i Småfolket noe særlig lenger. Jeg har det imidlertid slik at jeg ikke bare kan forlate dem. Gud har jo ledet meg inn der, så om jeg skal ut derfra igjen, da må Gud også lede meg i det.

Vi blir lenge på denne rasteplassen, for Abraham vet ikke hva han skal gjøre. Ikke er det ordnet leiligheter noe sted, så vi kan ikke sendes ut på team. Ikke har vi leiligheten i Oslo heller, for den eide Sabina og hun forlot oss jo ved juletider. Langt utpå høsten, når kulden begynner å bite skikkelig, får jeg plutselig høre at min lillebror også har forlatt oss. Jeg tipper det var i oktober/november. Han hadde ikke sakt et pip om å gå ut til meg før han dro. Men at han ikke trivdes noe særlig lenger, det visste jeg. Dette var jo før mobiltelefonenes tid, så jeg hadde ingen mulighet til å få vite hvorfor han hadde gått ut. Jeg visste heller ikke hvor han kunne ha dratt, for vi hadde jo ingen ting i verden lenger. Abraham er også ”taus som en østers” om saken. Etter hvert får Abraham leid et hus ved Ticon fabrikker på utsiden av Lierstranda. Vi flytter inn der alle sammen. Det er jo snart julehøytid igjen.

Det første jeg gjør når vi kommer i hus ved Lierstranda, er å lese mer i boka ”Bruden og Skjøgen”. Den granskes ekstra nøye. Særlig endetids-senariet griper meg flere timer hver dag frem til jul. Guds Ånd er kraftig over meg. Jeg får lys over en mengde ting. Ikke bare i Bratlie sin bok, men også i Bibelen. Jeg lurer på hva slags mennesker det kan være som boka ”Bruden og Skjøgen” kommer ifra. Om de lever i kollektiv, eller om det er en type bønder som bor på landet. ”Boken er jo litt gammel i språkdrakt og noen av eksemplene som tas virker litt fra gamle dager”, husker jeg at jeg tenkte. I den adventstiden i 86 begynte det å oppstå en lengsel i meg etter å treffe disse menneskene, og aller helst, forfatteren av boka. Dette kom av at jeg på den tiden følte meg ganske ensom. Jeg kan tydelig huske at jeg tenkte slik: ”Dersom det er et slags kollektiv på landsbygda og de lever veldig gammeldags og slitsomt så skal jeg tilby meg å arbeide helt gratis, som gårdsgutt, bare jeg kan få være hos dem”. Jeg legger nemlig ikke merke til at boken er skrevet i 1946. Jeg begynte da å se etter tegn og Åndens ledelse ut av Småfolket. ”Smiths venner” var et ord jeg aldri hadde hørt før jeg kom til Menigheten. Så ber plutselig Abraham om å få boka tilbake og jeg må gi den fra meg.

På den tiden blir det særlig levende for meg at ”ordet om korset” er en Guds kraft. Altså, jo lengre man holder ut på korset uten å synde bevisst, jo mer kraft. Jeg ”tygger” mye på ordet ”korsets kraft”, og ordet ”ånds og krafts bevis”. Jeg leser 1.Kor.2:1-16. om og om igjen. Jeg oppdager også at selv om kraften oppleves veldig virksom og kraftig for den som har den, så er det helt skjult for andre mennesker. Over andre kapittel i første korinterbrev skriver jeg med rød kulepenn: ”Korsets skjulte kraft”. Jeg har fremdeles ikke full seier i mitt liv, men jeg erfarer disse lover i min ånd. Ved denne undervisning av Ånden, kommer jeg til den konklusjon at det største som finnes må være sannhet og renhet.

På den tiden er det mye som skjer iblant oss. Mattias, han jeg hadde så godt samfunn med i Bergen, blir kjæreste med Maresa, hun som kom fra Danmark. Han bryter da samfunnet med meg. Flere har kamp med motløshet og det er en del brytninger oss imellom. Abraham har vansker med å holde motet oppe hos flere. Jeg derimot er ved godt mot. Jeg husker Abraham slang en bemerkning akkurat om det den gangen på Ticon. ”Jeg har aldri møtt en som har så lite kamp og problemer som du har” sa han.  Dette sa han fordi jeg alltid var svært glad og fornøyd, og det irriterte ham. Det var vel ikke noe rart, jeg var jo frelst! Jeg klarte derfor heller aldri å tie stille med det som Gud virket i mitt hjerte. Det var en veldig nåde og Ånd over meg de siste dagene jeg var i Småfolket. Dette virket slik at nesten alt jeg sa ble det uro og splittelse av. Det aller meste som jeg kom med sto jo ikke i boka til Abraham, og sto det ikke der, ja da måtte det være tvilsomme saker. Jeg husker at det ble ekstra kaotisk når jeg forkynte at renhet og sannhet er det største som finnes! Ja - da ble det mye bråk. De mente nemlig at kjærligheten var størst. Jeg ville imidlertid ikke gi meg på det. Så gikk de til Abraham og sladret. Han fikk omtrent helt panikk av mine ord og samlet alle imot meg. Jeg forsto da at mine dager hos Småfolket var over, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde nemlig, som sagt, ikke tro til å forlate dem uten å vite hvor jeg skulle dra. Jeg følte meg dønn avhengig av Åndens ledelse og salvelse over mine valg!

Så skjer det noe interessant. Abraham får altså panikk og i denne panikk tror han at jeg har tenkt å styrte han av ”tronen” og overta Småfolket. Han samler derfor alle sammen, utenom meg, til krisemøte. Der forteller han dem at jeg, når som helst, kommer til å komme med ett eller annet for å ødelegge tillitten deres til ham. At det er noe veldig hva satan nå vil finne på for å ødelegge Småfolket. Dette hadde Gud nemlig vist ham, sa han. Dette møte var noe jeg ikke visste om da, men jeg har fått høre det siden. Alle sammen later som ingen ting og dagene går. Når jeg da fortsetter med å tale Guds ord og er ved godt mot og smiler og ler, så kan dere jo selv tenke dere hvor misstenkelig min oppførsel ble for alle sammen.  Jeg vet som sakt ikke om dette møte, men jeg legger jo merke til at det ikke er så mye samfunn å få. Men da jeg og Satan ikke kommer med noe for å overta Småfolket, så kommer Abraham ”undrende” etter noen dager og spør meg hva det egentlig er jeg tenker på.  Jeg sier da at jeg ikke vet det sikkert, men at jeg har tenkt en del på å prøve å finne de menneskene som boka ”Bruden og Skjøgen” kommer ifra. At jeg ønsker å undersøke hva det er for noe. Da gir han meg et svar jeg aldri kommer til å glemme. Et svar som Gud kunne bruke for å peke i hvilken retning han ville jeg skulle gå. Han svarte: ”Ja, der vil du også passe inn!” Dette var jo en spott, men takk og lov for den spotten. Han hadde så vidt rukket å snakke ferdig, da Ånden slo ned over meg og salvet meg med glede til stadfestelse om at det jeg hadde tenkt, det skulle jeg også gjøre. Det ble for meg akkurat slik som det står i 1.Pet.4:14. ”Om dere hånes for Kristi navn skyld, er dere salige, fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over dere”. Fra da av var jeg helt sikker i min salighet på hvor jeg skulle dra!

Et par tre dager etter denne hendelse, den 7. Januar 1987, spør jeg pent Abraham om jeg kan få et putetrekk og et dynetrekk, samt et håndkle, når jeg pakker sakene mine. Det er i orden. Jeg forsikrer også Abraham om at jeg ikke er av den mening at han har lurt meg eller skylder meg noe som helst. Snarere tvert imot. Jeg sier jeg er takknemlig for at han ledet meg til Jesus Kristus og for alt som jeg har lært av ham. Deretter spør jeg om han vil kjøre meg til min mormor i Drammen. Det sier han ja til. Det er selvfølgelig en trykket stemning når dette skjer. Å forlate Småfolket ble alltid sett på som svik og frafall.

Under bilturen er det helt stille, men etter en stund prøver han å unnskylde og bortforklare det dårlige forholdet som er mellom oss. Jeg avbryter ham imidlertid ved å si at jeg heller vil dø enn at han skal gjøre til intet det som jeg roser meg av. Jeg tenkte da på Guds virkninger i mitt liv, samt det ord som var blitt levende for meg og som jeg til stadighet, med stor begeistring, hadde talt om, men som alltid var blitt motsakt. Deretter var det helt stille igjen inntil vi kom frem til mormor. Ved kjøkkenbordet hos mormor har vi vår siste samtale hvor jeg igjen bekrefter at jeg vil søke opp de menneskene som boken ”Bruden og Skjøgen” kommer fra. Abraham sier da til meg: ”Drar du dit, da må du klippe deg kort på håret!” Jeg spør ham da, både nidkjær og litt forbauset, ”Tror du det å klippe håret er et offer for en som har oppgitt verden og sitt eget liv og som har korsfestet kjødet med dets lyster for å følge Jesus?” Da visste han ikke hva han skulle si. Etter en kort stund til med taushet reiste han seg og gikk. Deretter spør jeg mormor om det er greit at jeg blir hos henne noen dager, da jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det fikk jeg lov til.

Etter noen dager dukker plutselig min lillebror opp. Han hadde jeg da ikke snakket med på over to måneder. Han forteller meg at grunnen til at han forlot Småfolket var fordi han hadde avslørt Abraham i grove utuktige handlinger. Med denne opplysningen kom svært mange av mine erfaringer i Småfolket, og i særdeleshet med Abraham på plass. At ting ikke var som de skulle være med lederen i Småfolket hadde jeg kjent lenge, ja nærmest fra starten av, men årsaken var utenkelig og skjult. Han var tiltrukket av unge gutter og en storsynder av verste slag! Et skikkelig ugress! Til tross for dette hadde Gud ved sitt ord og ved sin Ånds virkninger bevart meg og klart å føre meg uskadd og hel gjennom det alt sammen. Lovet og priset være himmelens store Gud! ”Saul” fikk ikke tatt ”David” sitt liv! Jeg hadde bestått min profeterte prøve.

Etter et par måneder sammen med mormor kjenner jeg det er på tide å finne Sigurd Bratlie. Jeg ringer derfor opplysningen 180 og spør etter overnevnte forfatter. Jeg ber om at det søkes over Oslo. I Oslo er det kun to personer med etternavnet Bratlie. Den ene heter Trygve og den andre heter Sigurd. Jeg velger telefonnummeret til Sigurd. Jeg taster nummeret og venter spent. Når jeg får kontakt sier jeg hva jeg heter og forteller at jeg har lest en bok som heter Bruden og Skjøgen. ”Å, har du det” sier Bratlie. ”Er du den Sigurd Bratlie som har skrevet den boken” spør jeg videre. ”Ja, det er jeg” svarer Bratlie. ”Har du en forsamling eller holder du møter noe sted” fortsetter jeg. ”Ja, det gjør jeg” fortsetter Bratlie. ”Da vil jeg gjerne komme på et møte hos deg” sier jeg. ”Ja, velkommen skal du være” sier Bratlie og så forklarer han meg hvordan jeg skal komme meg til Teglverksgata nr 8. ”Først må du ta toget til Vestbanestasjonen, så må du finne Karl Johans gate. Når du finner Karl Johans gate, går du mot det store reklameskiltet for Freia sjokolade på toppen av bakken når du har ryggen mot slottet, og så går du mot Carl Berners plass..." osv osv. Bratlie forklarte detaljert og nøyaktig hvordan jeg skulle gå for å finne frem, men det var ikke så lett å huske alt. Jeg rotet meg derfor litt bort på slutten der inne i Oslo. En ting husker jeg imidlertid fremdeles veldig godt etter den telefonsamtalen. Jeg var meget - meget spent på hva jeg ville finne der inne i Teglverksgata nr 8.

Jeg dro nå inn til Oslo den førstkommende søndag og prøvde å finne disse menneskene. Jeg traff ikke helt lokalet men havnet like i nærheten. Der sto jeg litt rådvill inntil jeg fikk se en bil som kom kjørende og som plutselig bremset opp og svingte inn på en parkeringsplass. Ut kom det noen unge gutter med kortklippet hår og jenter iført skjørt. Det må være dem, tenkte jeg, for det lyste kristendom lang vei, syntes jeg, og så fulgte jeg etter dem. Det var guttenes kortklipte hår som fanget oppmerksomheten min. Jeg hadde nemlig også klippet håret kort nå, etter lederen av Småfolket sin ”advarsel”, og var derfor godt forberedt på å møte disse mennesker i deres egen ”hule”. Inne i salen satte jeg meg midt i lokalet og oppdaget etter hvert at jeg ble sittende som ensom mann blant bare søstere. Jeg tok ikke kontakt med noen etter det første møtet. Neste uke kom jeg igjen og plasserte meg, klok av lærdom, langt fremme blant brødrene. Etter dette møtet ble jeg kontaktet av noen brødre og jeg spurte dem om hvem som var Sigurd Bratlie. De geleidet da Bratlie ned til meg og jeg utbryter begeistret da jeg møter Bratlie: ”Du skal få en god klem av meg for den boken du har skrevet”, og så gir jeg Bratlie en god klem, og Bratlie humrer og ler mens de andre brødrene står nokså forfjamset og ser på. De kom kanskje i tanker om at det var ingen av dem som hadde gitt Bratlie en klem av tilsvarende grunn?

Broder Tedd Daniels skaffet meg etter hvert jobb på Carl Berners plass i Oslo, og jeg fikk leid en leilighet ikke så altfor langt unna. Da var det enklere for meg å komme på møtene. Jeg hadde nå også fått tak i boken ”Johan. O. Smiths stykker i Skjulte skatter” og den leste jeg med iver og glød. Alt stemte med slik jeg selv hadde opplevd og fornemmet Guds Ånds virkninger i mitt liv.

Å komme til Menigheten i det oppadgående lys jeg da var i kan ikke beskrives med ord. Alt som er skrevet av brødrene i Menigheten inneholder en kolossal lysflom fra himmelen. Denne lysflom omsluttet og oppslukte meg nå fullstendig! Jeg hadde som sakt fått tak på en bok med stykker av J. O. Smith og denne leste jeg i hver dag etter jobb. Det artet seg slik at jeg ikke klarte å lese mer enn noen få minutter av gangen, ja noen ganger ikke det engang, før tunger og lovprisning til Gud tok fullstendig overhånd. Jeg leste, strakk hendene i været og priste Gud, leste så litt igjen og strakte hendene i været på nytt. Som oftest med tårer! Dette pågikk i titalls måneder, ofte til langt på natt. Kun den som selv har opplevd slikt vet hva det er snakk om! Faktisk så har jeg det til tider også slik den dag i dag. Det er noe som ikke har forlatt meg igjen, lovet være Gud! Men det er selvfølgelig ikke av en slik voldsom karakter som det var den gang. I Menighetens skrifter er det et matfat så dypt og så bredt at en hel verden kan mettes der. Lykkelig er derfor hver sjel som ved tro kjemper seg frem hit!

En dag kom noen unge brødre på døren og spurte om jeg ville bli med ut på en biltur. De hadde nok omsorg for meg, for denne nye broderen, og tenkte å engasjere meg litt. Jeg spurte hvor de skulle, men brødrene svarte at det visste de ikke, men jeg kunne jo bli med dem ut en tur, - for de skulle blant annet vaske bilen. ”Vet dere ikke hvor dere skal” utbrøt jeg forskrekket og lattermild, og la til ”...men jeg vet hva jeg skal, jeg skal lese i denne boken her”, sa jeg, og viste dem Smiths bok som jeg holdt i hånden. Brødrene ble litt slukøret, og dro så videre.

Da min mormor ytret ønske om å få huset malt og jeg også fikk høre at det var menighet i Drammen flyttet jeg til henne i juli og begynte å gå på møter i Drammen Menighet høsten 87. På våren i 1988 dro jeg tilbake til Småfolket for å ta et endelig oppgjør med lederen der inne. Jeg hadde jo bare reist fra alle de unge som var der, og følte et ansvar ovenfor dem at de burde forstå hvorfor jeg hadde skilt lag med dem. Det ble en skikkelig konfrontasjon og jeg sa klart ifra til alle hva lederen deres drev med. At han var en falsk profet og at han ikke under noen omstendigheter var i stand til å lede dem frem til en opprykkelse. De forsto imidlertid ikke alvoret!

Jeg er i dag en lykkelig bror i den levende Guds Menighet, og ønsker alle likesinnede hjertelig velkommen til vandring i lyset fra Kristi evangelium og apostlenes lære. Amen.

Tilbake til toppen