Hvetekornet.no >> Alfa og Omega, begynnelsen og enden

”Kom i hu de forrige ting fra gammel tid, at jeg er Gud, og ingen annen,

at jeg er Gud, og at det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynner enden,

og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet,

Hjertets tanker o`Gud, jeg skriver de ned.

Leken kommer fra deg, i fra himmelen et sted.

Den bygger meg opp, i ånd, sjel og kropp.

Jeg roper til deg, jeg får ikke nok.

Så gi meg da Gud, det du har i sinn,

For jeg lengter så veldig, ja, veldig der inn.

Du er jo så inderlig nære og god.

I mitt salige øre og hjerte du bo.

Å formidle ditt ord, det er ikke lett.

Nei, nærmest umulig for meg rett og slett.

Jeg skriver det derfor, det gjør jo ditt folk.

Jeg håper du også sender din tolk.

Å bære frukt som jeg tror deg behager,

Ja, det er min lengsel alle mine dager.

Mine barn trenger frelse, det vet du så visst.

Jeg prøver derfor med pennens list.

I første Mosebok og første kapittel, leser vi om himmelens og jordens Skaper. Den uforgjengelige, usynlige og eneste Gud. Alt livs opphav. Det ord i grunnteksten som oversettes med "å skape" eller "skapte" er ordet "barah". Et hebraisk ord som betyr å forme, utforme, modellere, lage noe nytt, produsere, hugge eller skjære ut. På den fjerde dag ser vi at Gud først skaper liv som rører seg i havet, og deretter en flygende skapning under himmelen. "Og Gud så at det var godt. Og Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange og opfyll vannet i havet, og fuglene skal bli tallrike på jorden!" Livet på jorden startet altså i det tomme hav. Og ut fra en ringe begynnelse ble det produsert og formet en sameksistens og vrimmel av liv i havet og i luften som vi mennesker aldri vil kunne tenke oss eller forstå helt ut. Kun en brøk av en brøk med fossiler er igjen fra den dagen eller perioden.

Leser vi videre kommer vi til den femte dag. Da lar Gud det komme frem levende vesener av jorden - "... fe, kryp og ville dyr, hvert efter sitt slag!" Også her er det langt mer enn vi mennesker evner å fatte. Pred.3:11. Det kan vi lett konkludere med ut fra hva arkeologene graver frem av jorden og hvordan zoologene til tider strever med å tyde og forstå det de finner. 1.Mos.1:19-25.

Etter at Gud har skapt landjorda sitt dyreliv, de levende vesener som ble "dannet av jorden" på den femte dag, (1.Mos.2:19) leser vi om en helt spesiell samtale i himmelen, der Gud sier: "La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden." - Da var tiden kommet, og slik som Gud så for seg at mennesket skulle bli eller være, Hans bilde av det, skulle da gjøres til virkelighet. - "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under dere,"

Som du sikkert forstår så leser vi ikke om Eden nå, selv om Gud både velsigner dem og taler til dem. Nei, her er menn og kvinner i flertall så dette er lenge før Adam og Eva i Edens have! Dette er jo før aften femte dag i den såkalte "skapelse-uken". Ikke sjette dag for ca. 6000 år siden. Dette er den periode i menneskets historie som vitenskapen i dag kaller for kvartærperioden eller steinalderen. Vi befinner oss i Afrika et sted, muligens i de områder som i dag kalles for Etiopia og Kenya og Tanzania. Landområdene på innsiden av Afrikas horn.

Vi leser videre - "... og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden! Og Gud sa: Se jeg gir dere alle urter som sår seg, alle som finnes på jorden, og alle trær med frukt som sår seg; de skal være til føde for dere." - Her er altså ikke et livsens tre, og det er heller ikke noe tre til kunnskap om godt og ondt. Alle trær og urter som fantes over hele jorden kunne de ete av. Det var bare å ta imot velsignelsen i ordet de fornemmet. Tro at det var mer enn nok føde over alt og sette i gang. Nå skulle de ikke lenger bare være noen få individer - eller små flokker - på små avgrensede steder. Heretter skulle de være fruktbare og bli mange. Løfte blikket mot horisonten og spre seg utover. Innta nytt land og begynne å dominere over dyreriket. Ikke løpe rundt likesom skremte dyr bare fordi ei ku kommer gående, men overvinne motgangene og løse alle vanskelighetene og legge feet og krypet og jorden og havet under seg. - "Og alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen og alt som rører seg på jorden, alt som det er livsånde i, gir jeg alle grønne urter å ete. Og det ble slik. Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt. Og det ble aften og det ble morgen, sjette dag." 1.Mos.1:26-31.

Det var begynnelsen på en mer raffinert og pikant skapergjerning, det som disse små flokkene fikk sin del av. De kvinner og menn vi leser om på femte dag. Mennesket ble dannet - utdannet - etterutdannet - videreutdannet - spesialutdannet - av jordens muld. Det ble gjenstand for en myk foredling og forskjønnelse. Det vil si: Alt de møtte, både av velsignelser og av vanskeligheter - når de spredte seg utover på jordens overflate - formet og forfinet dem bitte litt, generasjon etter generasjon etter generasjon. Særlig jorderikets mange muligheter produserte i dem flere ferdigheter, mer innsikt i naturen, og mer oppøvet sans til å mestre forskjellige oppgaver og til å klare seg bedre. Slik ble de med tiden dannet og modellert etter Skaperens vilje og bilde. Det Gud sa til dem; "Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under dere, og råd over ..." osv. - er jo en enorm oppgave som ikke er gjort på en dag. Men når de var fruktbare og gikk fremover, så gav det Gud en åpning eller adgang til å danne dem ved det de møtte og ved de valg som de tok. De fikk etter hvert mer allsidig kost og de fikk del i naturkunnskap som dyr ikke har del i. Det ble stadig skapt noe nytt i dem og ved dem. Det ble også, ved Guds visdom, lagt ned en god grunnvoll i deres hjerter til et velsignet og opphøyet liv. Ord.8:29-31. Etter som tiden gikk og de utviklet seg ved denne Guds dannelse og ble flere, underla de seg jorden og dens vanskeligheter og begynte å dominere over sine medskapninger. Det ble først litt. Slik er det jo alltid. Så mer, så enda mer, og til slutt mer enn nok. Under denne prosess begynte de også å kommunisere med hverandre - ikke bare med kroppsspråk og lyder, men også med ord. De utviklet språk og skrift og kunne likesom Gud si til hverandre; "La oss gjøre...". Deretter gjorde - skapte de - det de hadde planlagt sammen - i sitt billede av det. Det er etter slik som de så det for seg at det skulle være. De endte ved sitt ord og ved sin kunnskap og legemlige ferdigheter øverst i rang, og rådet over jorderikets utfordringer og over den øvrige skapning. Jak.3:7. De tok til og med ilden i sin besittelse til å tjene seg, og ved gransking av de to store himmellys for dag og natt oppdaget de døgnet og tiden. Og ved å studere gjentagende stjernebilder og månens faser og naturens sykluser utviklet de forståelse av jordiske årstider så de kunne utforme kalendere for de av Gud forut "fastsatte tider og dager og år" langt inn i fremtiden, og også de forgagne år langt bakover i fortiden. 1.Mos.1:14-18.

Slik ble mennesket - ved Ordets vilje og befalinger - og jordens uendelige utfordringer - samt Guds utallige velsignelser - sakte, men sikkert skapt i Guds billede og plassert over alt annet på jord etter Guds lignelse. Jordens muld eller støv er jordens topplag. Det er sluttproduktet av det solen fostrer. 5.Mos.33:14. Der ligger menneskets historie. Jordens muld er også selve definisjon på - eller manifestasjon av - forvandling ved tidens tann. Og slik som den fineste muld ender opp med å inneholde mange forskjellige næringsstoffer og sporstoffer fra alt det som det tidligere har vært - slik endte også mennesket opp med mange forskjellige spor i seg fra det mangfoldige dyreliv som Gud tidligere, "dannet av jorden" - den historien ligger dypere - før Gud tok fatt på den siste møysommelige og fantastiske utdanning og modellering av mennesket.

Plutselig skjer slikt. I et nu våkner man til live og "springer av fryd" - idet man spontant ærer og takker Den Usynlige for livets og tilværelsens mirakel. Livet er jo så fantastisk godt - midt i et sårt godt skaperverk. (1.Mos.1:31) Han takker derfor og elsker og ærer Gud som Gud - han kan ikke annet - for livets ånde er kommet i hans nese. Den har klarnet forstanden. Gjort hans sjel levende. Løftet hans åsyn mot himmelen. Gitt ham en sang i hans indre. Gjort ham til "Guds sønn" på jorden og ikledd ham Guds ære fra det høye. (Luk.3:38.)

Ved denne innblåsning og åpenbaring og erkjennelse avanserer mennesket fra å være et levende vesen - til å bli en levende sjel i Guds hånd. "Men spør du dyrene, de skal lære deg; og himmelens fugler, de skal si deg det, eller tal til jorden, og den skal lære deg, og havets fisker de skal fortelle deg det. - Logikken i at den usynlige Gud er Gud finner han i alt levende rundt seg, men han finner det nå også i seg selv - Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det, han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd?" Job.12:7-10. Alt foregår naturlig og enfoldig - og det kommer til ham fra alle steder. "Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning. Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap. - Den nye måte å se verden på virker betryggende og lykksaliggjørende og er overbevisende i sin kraft. - Der er ei tale, der er ei ord, ei høres deres røst." Allikevel har vitnesbyrdet om guddommelig skapergjerning nådd hans øre. Salm.19:2-4. Slik ble dette mennesket det første mennesket til å takke, ære og prise Gud som Gud fra dypet av sin sjel! Noen måtte jo bli den første. Slik er det med alt her på jord. "For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger..." Rom.1:20.

"Og Gud herren plantet en have i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet". 1.Mos.2:8.

Gud reagerer momentant. Dette har han tenkt og ventet lenge på. Han bereder derfor et sted og velger den første levende sjel i sin hånd til utvidet fellesskap med seg selv og sitt. "Men… hva med de andre i denne flokken da? … Hva med hans far og mor? … Og kanskje hadde han søsken også?" - spør du sikkert nå? Vel ... de fortsatte nok med sitt. Med å bli ennå flere og med å bli enda dyktigere i å herske over fisk og fugl og fe og kryp. Altså med å utforske og oppfylle jorden - lage redskaper - drive jordbruk - bake brød - telle dager, måneder og år - navigere etter stjernetegn på det åpne hav og underlegge seg øygrupper, nye kyststrøk, mer landjord, ørkener og til og med is og snø-øde steder. Bare tenk deg om. Slik er det jo også i dag. Om et menneske får blåst Guds Ånd inn i seg og blir levende for Gud, så synes vel familie og venner at det er litt rart, og det kan jo skape litt uro en gang i blant også. Men forsvinner den salige til et annet sted så roer de seg fort igjen og alt fortsetter som før.

Eden, i Østen.

Vi befinner oss i nåtidens Irak et sted. I det gamle Mesopotamia. 1.Mos.24:10. Ikke så langt fra der Abraham en gang i fremtiden skal fødes. Eden, i Østen, må ha vært et - utenom det vanlige - majestetisk, mektig og frodig område i sin tid. Grønt og fruktbart var det mange steder, men Eden må allikevel ha vært noe helt for seg selv, siden det var der Gud valgte å plassere sin have. Eden var ikke et område i lavlandet, for elven som rant ut fra Eden, etter at den hadde vannet haven, ble til fire strømmer når elven forlot Edens område. Eden må ut fra dette være en høyslette eller et høyere platå - kanskje et stort flatt fjellparti med panoramisk utsikt over lavlandet under. For når vannet strømmer fra et område - da går det fort nedover. I Eden endte selve dagen kjølig, leser vi, men i lavlandet er det jo ikke slik. Der er det først ut på ettermiddagen eller kvelden det blir kjølig. Antakelig var det heller ikke enkelt å komme dit. Eden var derfor også et sted hvor ikke noe menneske tidligere hadde satt sin fot.

Selve haven - Guds have - inne på platået eller høysletten - var overnaturlig tilvirket og plantet. Tenk litt over akkurat det. Ikke et eneste av alle trærne hadde frødd seg og slått rot tilfeldig - på naturlig vis. Det var guddommelig utført gartner-arbeide alt sammen! Midt i haven var to helt spesielle trær plassert. Alt som møtte Adam der inne var en bekreftelse på Adam sin erkjennelse om livet og tilværelsens opphav og mysterium. At alt mellom himmel og jord er virket av et usynlig vesen. Nå fikk han med egne øyne både se og erfare hvor langt - ut over det såre gode - Skaperen egenhendig kunne utforme og modellere og strekke den jordiske herlighet. Alle trærne inne i haven var frukttrær - og de var alle sammen prektige å se til - og alle var gode å ete av. Det eksisterte ikke èt eneste tornekratt, ikke èn eneste tistel, og all slags slit for føden var derfor fraværende.

Det yret av all slags trivelig liv der inne i Guds have - for haven var et sted som tiltrakk seg et godt utvalg av Guds forunderlige og vakre skapninger. Både i luften og på bakken og i trærne vrimlet det av liv. Det var vakre fugler, fantastiske kryp og levende vesener i pels. "Men spør du dyrene, de skal lære deg; og himmelens fugler, de skal si deg det, eller tal til jorden, og den skal lære deg, ..." osv. - var langt kraftigere inne i Guds have enn nede i lavlandet der Adam kom fra.

De mektige fjellene omkring Edens platå samlet vann fra himmelen. Derfor gikk det en elv ut fra Eden - som først vannet hele haven - før den forlot Eden, i Østen, og delte seg til fire strømmer på sin vei ned mot lavlandet under - hvor strømmene igjen ble til fire rolige elver som løp gjennom fire store landområder på sin vei mot havet. Den første elv som nevnes het Pison. Den løp gjennom et helt spesielt landområde som het Havila. Der var det både gull, gummi og edle stener. Utsikten må ha vært formidabel. Selve Eden åndet av tidløs fred og harmoni og Guds egen have var nå stedet hvor Gud selv tok seg en aftenstur for å nyte fruktene av sitt skaperverk når dagen var blitt kjølig og alt liv der inne var i ferd med å falle til ro. 1.Mos.2:8-14.+3:8.

"Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens have til å dyrke og vokte den." 1.Mos.2:15.

Gud hadde altså nå et opphøyet og hellig og ekstra velsignet sted på jorden. Der kunne mennesket lære det guddommelige mer å kjenne ved lydighet og fellesskap med Gud, og bladene på "livsens tre" hadde egenskaper til å holde sykdom borte og legeme evig ungt. 1.Mos.3:22. (Åp.22:2.)

For en opphøyelse! Og for en betroelse! For en frukthave å dyrke! Og for et sted å vokte! Ikke noe urent hadde adgang inn der - hverken av dyr eller fugler. Heller ikke ville kjøttetere var velkommen inn - og i hvert fall ikke giftige farlige slanger! Men fremfor alt annet! Det måtte ikke komme mennesker inn i Edens have - som ikke hadde fått livets ånde i sin nese. Nei, slike nyttet det jo ikke å ha samfunn med der oppe. Bekjente ikke sjelen himmelens og jordens Skaper, måtte man returnere tilbake til familien sin i Havila, eller i Kus, eller i Assur, eller til landområdene ved Frat, om det var der man kom fra. Man fikk dyrke jorden nede i lavlandet sammen med fe og får og ville dyr og fugler. Det var mange fine frukttrær og vann i fra Eden der nede også, og slettes ikke noe dårlig sted å være. Adam - Guds levende sønn - var ikke bare fruktdyrker. Han var også Guds have sin innsatte og betrodde vokter.

Resten av historien kjenner vi. Da livets Gud har satt navn på hver levende skapning som han råder over i himmelen, blir Gud nå nyskjerrig på hva mennesket, Guds levende bilde og lignelse på jord, vil kalle hver levende skapning som han råder over på jorden. Gud leder derfor en etter en av sine mange skapninger til mennesket, "... for å se hva han ville kalle dem, og som mennesket kalte hver levende skapning, så skulle den hete." Men jo flere skapninger mennesket setter navn på, desto større blir hans lengsel etter eget kjøtt og egne ben. Han føler seg ensom og har det ikke så godt alene - og for å gi ham en medhjelp som er hans like - en levende sjel - bygger Gud en kvinne til ham av noe av hans eget. 1.Mos.2:19-23. I den flokken han kom fra var det ingen som var hans like lenger - der var ingen levende sjeler for Gud. "Derfor - fordi Gud skilte Adam fra hans far og mor - skal mannen - når han kjenner noe mangler i sitt bryst - og han får øye på en medhjelp og like - forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød." De skal være av samme stand. 1.Mos.2:24.

Denne ene utvalgte kalles Adam. Etter syndefallet, da de blir fortalt hva som vil møte dem i det videre liv - og at de til sist vil måtte dø og bli til støv igjen - da gir Adam et nytt navn til sin hustru. Det er Eva - "... fordi hun er alle levendes mor". - Mor til alle levende sjeler for Gud i Adam og Eva sin ætt - i Noah sin ætt - i Sem sin ætt - i Abraham sin ætt - hos hebreerne og hos israelittene under Moses lov - helt frem til Jesus Kristus og pinsefestens dag - da det oppstår en ny og himmelsk mor (Gal.4:26.) - og ennå litt til. 1.Mos.3:16-20.

Adam - Den Himmelske Gartner sin plan-tegning.

Edens have. Er Edens have kun en myte? Nei, Guds have, i Eden, er så absolutt ingen myte! Guds fullkomne gartnerarbeide i Eden, var en avspeiling av Adam. En avspeiling av Adams nye høye stand og av hans nye indre liv og hvordan det var blitt til. På samme måte som Noahs ark var en avspeiling av Noah sitt hjerte. For innholdet i arken var de menneskene Noah hadde samfunn med - samt alt annet han elsket og hadde kjært. Derfor! Ville man være i arken når vannflommen kom, måtte man først vinne seg en plass der - i Noah sitt bryst - før man kunne komme videre. Det var Noahs ulastelige og rettferdige og elskende hjerte Gud bestemte seg for å frelse. Men når det er sagt. Det blè bygget en virkelig ark med en stor åpen dør ut mot verden og det var flere kammer innvendig. Noah sitt hjerte forkynte nemlig for all verden - for det var ut dit adamittene hadde forvillet seg. En liten glugg var det også øverst. For det steg virkelige bønner opp til Gud fra Noahs indre, om at flere av hans egen ætt måtte bli berget fra gjenstridighet og villfarelse og få leve videre og ikke drukne. Men det var umulig å hykle, for Noah sitt hjerte var av Guds Ånd salvet både innvendig og utvendig. Ikke skulle de som bodde i Noah sitt hjerte blande seg med de som var utenfor ætten. Det skulle ikke være lekkasje utover. Og ikke skulle de som var utenfor ætten blande seg med de som var på innsiden av ætten. Det skulle heller ikke være lekkasje inn. Derfor befalingen "... stryk den innvendig og utvendig med bek!" 1.Mos.6:14. Av den grunn ble det flere dyr enn mennesker der inne. De holder seg nemlig, etter Guds lov og orden, til sine egne slag og blander seg ikke så lett med andre. Og de dyr som til tross for Guds lov allikevel gjør det - ble gitt langt dårligere odds til å formere seg igjen. De var urene og skulle kun komme inn som et og et par. ”Og Herren lukket efter ham.” 1.Mos.7:2+16. Da var begynnelsens store muligheter over. Adamittene - Guds ætt blant menneskene - den første menneskeslekt som Gud Herren ved sin Ånd talte til og tuktet ved ulydiget - hadde fart vill og hver sjel hadde gått under i fordervelse. 1.Mos.6:3+12.

Gud plantet også en virkelig have, oppe og inne på en virkelig høyslette eller et platå. Det var et høytliggende sted som den gang ble kalt for Eden, og som lå i Østen - da det første mennesket ble til en levende sjel i Guds hånd. Det må det ikke være noen tvil om. Adam ble virkelig hentet opp dit av Gud. Det eksisterer ikke eventyr i Bibelen. Får man eventyr ut av skriften når den leses så er det ens egen fornuft og vantro eller den menneskelige fantasi som drar av gårde med en. "Den hele skrift er innblåst av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning ..." 2.Tim.3:16-17. Men Gud må om og om og om igjen - blåse liv i skriften for oss når vi leser den. Da først kan vi litt etter litt få innsikt i hva Gud ønsker å formidle til oss ved sitt ord - så vi oppbygges og styrkes i troen. Men "Alt har sin tid". Pred.3:1.

Midtpartiet i haven - gjorde Gud som en avspeiling av Adam sitt innerste liv. Hans sinns tankeliv - men også Adam sitt hjertes tankeliv. Midtpartiet i haven var en åpen og solrik plass, for Adam hadde et ekstra lyst hjerte og sinn som var åpnet for lyset fra himmelen. Der inne speiles hvilke farer og muligheter som Adam nå er kommet nær til ved samfunnet med Gud Herren - ved at den åndelige virkelighet, evigheten - har entret et menneskehjerte. Pred.3:11. Ting som Adam så langt ikke kjenner til og har innsikt i - i sitt hjerte og sinn. Det er frukten av ulydighet, samt ondskap og evig død. Videre er det frukten av fullkommen lydighet, samt legedom og det evige liv. Derfor var det to helt spesielle frukttrær og en ukjent slange som skjulte seg i midten av haven. Vi blir også kjent med et forbud som Gud Herren har gitt Adam i hans hjerte og skrevet i hans sinn. Han må ikke ete av treet til kunnskap om godt og ondt. Det er et bud Adam må lyde om hans nye liv i Guds nærhet og ære og evige uskyld ikke skal dø.

Der inne - i hjerte - taler Gud til oss mennesker - men vi må være troende og lyttende og fattige og sønderknuste over tingenes tilstand. Der inne i midten av haven var det også slangen tok kontakt og talte til Eva, og der - i sinnet - foregår slangens tale også i dag. Der inne var noe som den gang kunne trigges til ulydighet av slangen. Nemlig forstandens utrettelige søken etter mer kunnskap om Gud og alt hva han vet og råder over. At Adam og Eva etter endt opplæring i lydighet ville blitt ledet av Gud til å spise frukten av livsens tre - og ved det blitt skjenket evig liv i jordisk herlighet sammen med Gud - er hevet over enhver tvil. Men Gud måtte pekt ut treet for dem ved enden av opplysningens vei. For om ikke et evig liv var meningen med alt sammen hadde livsens tre ikke vært der. Men de måtte først i lydig fellesskap med Gud - gå den av Gud Herren planlagte veien - og vokse til full innsikt og forståelse i sitt hjerte og sinn om Gud Herren og om forholdet mellom Gud og djevelen. Hvem godt er - og hvem ondt er. Hva evig liv er - og hva evig død er. De måtte altså få langt mer enn kun det ene forbud skrevet i sitt hjerte og sinn. Deretter ville de kunne velge mellom de to trær for tid og evighet. Det var med andre ord ingen ting der inne i midten av haven som de skulle gripe ved egen hånd.

Haven rundt omkring midtpartiet med alle sine prektige frukttrær - gjorde Gud som en avspeiling av Adams levende og fruktbringende sjel. Adam sin sjel var som en prektig og kjernesunn og vitaminrik frukthave - idet den bar frukt for Gud. Kjærlighet, glede, fred, takknemlighet, godhet, lovprisning og ellers alt som Gud kan få til å spire og gro ut av den rene uskyldighetens enfoldige jordbunn og grunnvoll. Allikevel hadde haven potensiale - ved lydighet og samfunn med Gud Herren - til å bli ennå prektigere og bære ennå mer frukt. Frukttrærne var fullkomne men ikke fullt utvokste, bugnende og fullendte. De var for unge til det. Disse herlige frukter virket en fantastisk drivkraft. Det var både den indre og den ytre frukten som gav Adam energi til å sette navn på alle dyr og fugler - til å dyrke og vokte haven til Guds ære - og til å ta seg av Eva.

Elven. Vannet fra himmelen som ble til en elv som først vannet hele haven gjorde Gud som en avspeiling av livets ånde fra Gud. Det var vannet som gjorde det mulig at de prektige trærne med deres gode frukter kunne være der. Uten elven ville det ikke vært noen have med gode frukter. Og uten livets ånde fra Gud ville det ikke vært lovprisning og takknemlighet og kjærlighet til Gud - der inne i Adam sitt bryst. Om vannet forsvant ville også slik frukt forsvinne. Det ville tørke inn og dø alt sammen. Dette vannet og denne havens frukter - tiltrekker seg et mangfold av dyreliv. Guds levende vesener, hans fugler, fe, ville dyr og kryp, ja til og med store sjødyr og fisk trekkes mot den slags mennesker. Sammen med uskylds frukt føler de en ekstra trivsel og fornemmer en urgammel velsignelse. 1.Mos.1:22. Også idag kan man merke at skapningen trekkes mot det hellige. Deres lengsler kan enkelte ganger, i korte øyeblikk, overvinne fryktens trelldom - den de ble underlagt etter vannflommen. 1.Mos.9:2. At elven dro videre ned til lavlandet og vannet fire store områder viser at verden skulle velsignes ved Adam sin herlighet i Eden. Det gjenspeiler at det siden skulle vitnes om den levende Gud - himmelens og jordens Skaper - så flere mennesker kunne få livets ånde i sin nese og lære alles Gud å kjenne. - For det var naturligvis trang i Adam til å bekjenne og vitne for sin far og mor og eventuelle søsken - ja til alle mennesker i nord og sør og øst og vest - om hva som hadde kommet over ham og hva han hadde opplevd. - Jorden skulle bli et Guds Paradis. Dessverre ble det ikke slik. I hvert fall ikke i første omgang.

Området Eden. Det ytterste området - det som var på utsiden av Guds have - selve høysletten eller platået - det utvalgte Gud som en avspeiling av Adam sitt legeme. Det var et utskilt sted og det var et utskilt legeme. Høyt hevet over lavlandet under. Det var Guds eget sted og legeme på jord. Ingen andre enn Gud Herren hadde vært der før. Dette området var ikke overnaturlig beplantet av Gud. Det var en del av verden og var under forgjengelighet og kunne rammes av sykdom og alderdom og død, men kunne helbredes og vedlikeholdes innenifra - fra midten av haven.

Derfor! Så lenge Adam og Eva var lydige mot Guds ene bud og dyrket og våket over haven, og passet vel på den. Da våket de samtidig over sitt sinn og sitt hjerte, sin fruktbringende sjel og sitt legeme - sitt eget liv - i fellesskap med Gud. Da ville aldri elven forandre seg og frukten aldri opphøre. Heller ikke Guds aftensturer. Å skrive eller snakke om akkurat slike ting som dette, blir veldig fort oppfattet som kunnskapsmessig stillestående og ufruktbart, om man ikke har en mer søkende, uforbeholden og enfoldig tilnærming til det usynlige som speiles i Guds ord - enn det som er vanlig. Men selv om få mennesker har øye for eller er mottakelige for slikt, så er det allikevel slik, at alt det Gud gjør i det synlige - det har sine referanser i det usynlige. Slik er det også når Gud skaper himmel og jord, sol og måne osv. Alt synlig som Gud har skapt har sine referanser og paralleller i den usynlige eller åndelige verden. Ved tro skjønner vi at det synlige ikke er det første. At det synlige ikke blir til av det synlige, men ut av det usynlige. Denne forståelse får man ved tro og Guds ord. Heb.11:3.

Litt mer om Guds have i Eden, i Østen.

"Så gav mennesket navn til alt feet og fuglene under himmelen og alle ville dyr; men for et menneske fant han ingen medhjelp som var hans like. Da lot Gud Herren en dyp søvn falle på mennesket og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt." 1.Mos.2:20-21. Den søvnen var ikke naturlig søvn. Adam kunne merke det når han begynte å våkne. Det var nemlig langt opp til å bli seg selv igjen. Noe nytt og mystisk hadde plutselig kommet over ham og slått ham ut mens han holdt på med å sette navn på Guds skapninger.

Mens Adam var på vei tilbake til våken tilstand hadde såret grodd og Adam var nå på beina igjen. Når Adam tuslet rundt i haven - litt matt og i ulage - den dagen, så tenkte han: "Oi! Der er en liten krabat jeg ikke har gitt navn ennå. Og her er det en raring til, sammen med en fugl. Nei, kjære Gud, dette kan jeg ikke gjøre nå. Jeg må få i meg litt mat først - før jeg fortsetter. Hvor lenge er det egentlig jeg har sovet? "

Da Adam satt og spiste fiken fikk han øye på et lite ukjent arr på siden av brystet. Han kjente på det med fingrene og merket at beinet under arret på mystisk vis var blitt borte. Adam la fra seg frukten og begynte å telle. Han telte tolv ribben på den ene siden, men kun elleve på den andre siden. Han kunne nesten ikke tro det. Det manglet virkelig et ribben i hans bryst. Det var kun kjøtt under det ukjente arret. Han telte en gang til - men det var og forble elleve og tolv.

Nå var Adam blitt skikkelig våken og kvikk igjen. Han visste at det kun var Gud Herren og ham selv som var der inne i Guds have - og at det ikke kunne være noen annen enn Gud Herren selv som hadde gjort dette med ham. "Hva er det som skjer her nå!" Tenkte Adam videre. "Et helt ribben a gitt! Hva skulle Gud Herren med det? Og hva ville det neste bli?" Adam var mildt sagt overrasket over Guds gjerning med seg. "Hva er det Gud Herren holder på med?" Adam fikk en følelse av at noe helt spesielt var i gjære. "Hva er det siste jeg husker før jeg sovnet" tenkte Adam. "Jo, han hadde følt han trengte en medhjelp. Det var jo ingen ende på alle slags skapninger som Gud Herren hadde gjort. Det var alt for mange å sette navn på for en som var alene. Hadde han vært nede i lavlandet så skulle han nok klart det - for der var det ikke så mange dyr. Men her i Edens have var det et mylder av fugler og kryp og levende vesener. De fleste av dem hadde han ikke sett før en gang. "Mens Adam tenkte på dette kjente han en økende forventning og spenning som formet seg i hans sjel. "Kanskje Gud Herren hadde sett at han ikke hadde det så godt alene lenger og at han trengte hjelp? Det var jo ikke hvem som helst som hadde tatt ribbenet hans."

"Og Gud Herren bygget av det ribben han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket." Med ett får Adam øye på henne. Hun kommer vandrende sammen med Gud Herren, litt ustø kanskje - men yndig som bare èn kan være - det var hun. "Da sa mennesket: Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt;..." Endelig dukket det opp noe annet enn ben av fugl og kjøtt av kryp og andre dyr! Så ble Adam litt lur i blikket idet han fortsatte: "... hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt." Det var som om Adam ville si: "Hun har du ikke hentet opp hit fra lavlandet, slik som du gjorde med meg, Gud. Nei, hun er fra høylandet. Ja, fra Edens have, tenker jeg. Jeg vet nok hva du har gjort! Jeg har tellet mine ribben." Adam hadde brukt dagen godt - til tross for at han var litt groggy i starten. Han hadde gransket sporene etter Gud Herren sine gjerninger med seg - grublet og resonert - og med det klarte han å avgjøre kvinnens opphav. Hvordan skulle Adam ellers kunne si det han sa - og treffe så til de grader blink? Han falt jo plutselig i søvn helt uten forvarsel - og han sov lik en stein - og han visste ingen ting når han våknet. 1.Mos.2:21-23.

Adam og Eva levde et svært langt liv sammen - til tross for mange fristelser og fall og store prøvelser - og de fikk mange sønner og døtre. Slik har de siden stått som et strålende eksempel for alle hellige i å holde ut i kjærlighet og trofasthet mot hverandre - som mann og hustru - i Guds hellige ektestand.

Om Adam og de to trær.

At livsens tre sto sammen med kunnskapens tre - det treet som det var forbudt å ete av - var ikke uten grunn. Adam hadde fått befaling av Gud at han fritt kunne ete av alle trær i haven, men ikke av treet til kunnskap om godt og ondt. Da Adam tok seg en tur inn dit en dag og fikk se at det sto to trær i midten av haven og ikke kun ett tre - da visste hans hjerte ikke hva det skulle tro - for det ene av dem hadde Gud ikke sagt noen ting om. 1.Mos.2:9+16-17. Slik beskyttet kunnskapens tre livsens tre, og livsens tre beskyttet kunnskapens tre, for hvilket av de to trær var det forbudte tre? Og hvilket var, og hva var, det andre treet? Slik ble to trær beskyttet av hverandre ved et forbud fra Gud, og det var ikke tilfeldig. Å leve til evig tid er jo ikke noe man bare knasker i seg ved en tilfeldighet fordi man er blitt sulten. Men hva med Eva? Skulle han fortelle henne om det? Nei, det fikk vente. Men han kunne jo i tillegg til forbudet om ikke å spise av treet i midten av haven, også be henne om ikke å røre nòe frukt der inne.

Ved denne oppdagelse begynte den Himmelske Gartner å virke på Adam sitt hjerte og sinn. Livet med Gud i Edens have ble med ett interessant og spennende. Adam forsto raskt at Gud hadde hemmeligheter. Det var nemlig mer der inne i midten av haven enn det Gud hadde sagt noe om. Det var ikke bare en, det var to skygger der inne. Slik ble det også for Adam en helt spesiell aroma i midten av haven, når de to trær sine dufter blandet seg. En aroma som minnet Adam om det ukjente og gåtefulle han hadde fått øynene opplatt for. En aroma som vekket nysgjerrighet og undring og mange tanker og spørsmål i Adam sitt hjerte til Gud. Og akkurat slik var det Gud ville ha det. Denne spesielle duft kunne "krype rundt" i haven på vindstille dager og stadig minne Adam og vekke trang etter mer kjennskap og forståelse av det som hører Gud til. Lurte han på noe var det bare å spørre Gud i hans neste aftenstur. Slik ble midten av haven til en plass for Gud til å virke på Adam. - Et sted hvor Gud Herren kunne skrive sine lover i hans hjerte og sinn - og gi ham mer av sin godhet og visdom og kunnskap. Dette vekket det store store avind mot Gud i slangen. Den var ikke fornøyd med kun å være tilskuer i begivenhetenes sentrum. Nei, den ville også virke på mennesket og lære det noe - og den hadde "et godt kort" i ermet. Den visste nemlig - i likhet med Gud - hvilket tre som var det ene forbudte tre og hvilket som ikke er det. Slangen er jo selv opphavet - roten - til det ene treet!

Vi forstår ved dette at for Adam var midtpartiet i haven et noe uavklart og ganske så spesielt sted å oppholde seg. Det var et møte og opplysnings sted - og enhver som tar seg tid - vil se flere interessante ting der inne. Man ser blant annet at Adam ikke skulle ete frukten av livsens tre med en gang - ikke før Gud Herren ledet ham til det. Muligheten til en dag å bli veiledet av Gud til å ete frukten av livsens tre var så absolutt til stede - men hva et langt liv i lydighet og samfunn med Gud ville ende med - var samtidig Gud Herren sin hemmelighet. Adam visste ikke engang navnet på det unevnte treet.

Nå som Guds bilde og lignelse er mer enn godt nok fremskreden ved den ubevisste lydighet, skjer all videre utdannelse ved bevisst lydighet mot Guds forbud og hans virkninger og tale og forordninger.

Om slangen og om Eva og om kunnskapens tre.

Slangen visste den ikke kunne dåre Adam - havens betrodde vokter. Fikk Adam øye på slangen ville det fort bære ut i elven til de fire strømmer. Å prøve seg på en slik kar ville ganske sikkert ende i en ufrivillig og kald dukkert, fornedrelse og en lang påfølgende nedtur tilbake til lavlandet igjen. Slangen prøvde seg derfor ikke på ham. Adam fristet ikke. Men Eva derimot, var ennå ikke ferdig utlært som medhjelp til å dyrke og vokte. Derfor var det muligens større muligheter den veien. Men det begynte å haste.

Eva startet helt blank inne i Edens have. Hun kom ikke utenifra men ble som vi tidligere har lest, bygget av Adams ribben der inne i haven. Hun visste derfor ingen ting fra før - men Adam kjente seg ett med henne og tok henne til seg og kalte henne manninne. 1.Mos.2:23. Hun visste ikke noe om menneskene utenfor. Ikke noe om jordbruk og fruktdyrking og ikke noe om de ville kjøttetere. Heller ikke noe om rene og urene dyr eller om slanger. Hun visste ikke engang i sitt uvitende enfold at det er svært uvanlig med snakkende slanger. Eva kunne ikke lære Adam noe, men Adam hadde mye han både kunne og skulle lære Eva. Først av alt måtte han lære henne å kommunisere med ord, for ordet - hva alt heter - var hos Adam. Det var ikke hos Eva. Hun måtte altså lære seg Adam sitt språk og dets ords betydninger før det kunne bli til noe som helst mer med henne. Eva var derfor ikke fra sin begynnelse av Adams medhjelp der inne i Edens have. Men Eva ville mer og mer blitt Adams medhjelp om hun bare hadde tatt seg i vare for sin hunger etter kunnskap og fullført opplæringen. Guds mening og mål med kvinnen var jo ikke bare at Adam ikke skulle føle seg så ensom. Nei! Målet var at de begge skulle dyrke og vokte haven likestilt. Men da måtte den jordiske kunnskap og innsikt som var i Adam - pluss alt Gud åpnet hans øyne for - overføres til Eva. Og om det ikke skulle komme flere mennesker opp og inn i haven i Eden på en stund, og misjoneringen utover også skulle slå helt feil, så kunne de jo få sitt første barn i Edens have og vokse innenifra i stedet for utenfra inntil videre.

Nå har Eva begynt å få dreis på Adam sitt språk, og attpåtil er hun et godt stykke fra Adam og i nærheten av de to trær midt i haven. Den listige slangen ser derfor sitt snitt til en aldri så liten samtale på tomannshånd, og den begynner vidt og bredt for at det ikke skal bli vanskelig å svare. Ble det for vanskelig å svare kunne hun jo fort løpe tilbake til Adam for å spørre, og den "mistenksomme" Adam - Guds haves vokter - kunne da lure på hvorfor hun spurte. Slangen begynner derfor slik: ”Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i haven?” Ved et slikt spørsmål får slangen kvinnen til å snakke om hva de kan ete - om midtpartiet i haven - om hva hun tror Gud har sagt om det forbudte tre - og om døden - helt av seg selv. Hun svarer: ”Vi kan ete av frukten på trærne i haven; men om frukten på det tre som er midt i haven, har Gud sagt: dere skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal dere dø.” Eva har lært dette av Adam og nå får hun noen å lære det videre til. Mens kvinnen ”lærer” slangen dette, forstår slangen at kvinnen ikke har vært der inne i midten av haven før - og at Adam kun har lært henne om det ene treet. Den får altså innsikt i at Adam ennå ikke har åpnet kvinnens øyne for det han selv har fått åpnet sine øyne for. At Adam bærer på en hemmelighet. Da ser slangen - i sin avind til Gud - en mulighet. Det er å gjøre det nå "ubeskyttede" og forbudte tre interessant og spennende for kvinnen. Den bukter seg derfor forsiktig bort til treet - uten å bli sett av Adam - og ser "nøye" på det mens den tenker litt. Så ser den med et fast blikk på kvinnen og sier: ”Dere skal visselig ikke dø; for Gud vet - (nå ser den på treet igjen) - at på den dag dere eter av det, skal deres øyne åpnes, - (så på kvinnen igjen) - og dere skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt.”

Nå er slangen ferdig med å fengsle kvinnen sin bevissthet og med å egge og nære og trigge hennes antatte understimulerte kunnskapshunger og hun ser fremdeles kun ett prektig tre stå midt i haven og legger ikke merke til at det står to trær der inne. Slangen har ved sin forførende tale og oppførsel klart å intensivere hennes første betraktning av treet så hun ikke skal bli oppmerksom på det andre. Derved holdes den gjensidige beskyttelse som de to trær skal gi hverandre ute av spill. ”Og kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene, og at det var et prektig tre, siden en kunne få forstand av det, og hun tok av frukten og åt; og hun gav sin mann med seg, og han åt.” 1.Mos.3:1-6.

Om slangens forestilling og om Adams fall.

Adam, Guds levende sønn - fruktdyrker og vokter over Eden - ville aldri latt seg dåre direkte av slangen til å spise av et tre i midten av haven. Ikke kunne det skjedd når han var alene og satte navn på Guds skapninger - og heller ikke var det en mulighet for det etter at kvinnen så dagens lys. Nei, som tidligere skrevet. Fikk Adam øye på slangen bar det rett ut med den. Den tilhørte jo de giftige og urene. Også slangen kjente på og mistenkte dette. Og ikke bare det. Den hadde fått mistanke om en ting til. Nemlig at jo mer Adam fikk bestemme der inne i Guds have, desto større fare ble det for at den selv kunne bli kastet lys over. For om Adam skulle få øye på slangen en dag og så gi den et navn - på den dag ville antakelig Gud Herren selv bryte inn og åpenbare slangens himmelske og virkelige navn - og muligheten til et skjult og listig spill i den bakre kulisse ville være spolert. Fra da av ville Adam og Eva få sine øyne åpnet for at det fantes en Guds og menneskers fiende å holde styr på - og alt ville bli langt langt vanskeligere - hva forførelse til inngang i mennesket angikk. Det var altså to tunge grunner til at slangen ikke prøvde seg på Adam. Allikevel klarte slangen å felle ham! Hvordan klarte slangen det?

For å få en viss forståelse av Adams fall blir vi nødt til å stille oss sammen med Adam mens slangen dårer Eva med sin list. Vi må prøve å se og føle hendelsen slik som Adam så og følte den fra der han stod den dagen. Det var et sted noe lenger ut i haven i forhold til midtpartiet. Adam visste jo at kvinnen tok av treet for han erkjente etter fallet at han så det. Han sa; "... hun gav meg av treet, og jeg åt." 1.Mos.3:12 Altså passet slangen nøye på at Adam kunne se hva kvinnen gjorde når den forførte henne. Vi må også huske på at kvinnen kun vet om og kun ser det ene treet som hun ikke skal ete frukten av og ikke røre frukten på - mens Adam hele tiden ser to trær han ikke vet å skille fra hverandre og at han av den grunn ikke kan ete av noen av dem.

Ser du den åpne og solrike plassen i midten av haven for deg nå? Ser du de to trær der inne som beskytter hverandre? Kanskje det ene treet i forkant av det andre - og kvinnen som står og snakker ved det ene treet? Ser du slangen som skjuler seg vel for både dine og Adam sine øyne - og fornemmer du en helt spesiell aroma som fyller luften rundt det hele? Mens Adam betrakter dette - fra grensen til den ytre frukthave - tenker han; "Hvem er det hun taler til? - Er det en fugl, eller er det et dyr? - Snakker hun med seg selv eller har Gud tatt seg en formiddagstur i dag? - Er det Gud Herren hun taler med ..? - "Og kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene..." - Hvorfor ser hun så på det ene treet? - Har hun oppdaget ett eller annet? - Tar hun på det ...!? - Men jeg har jo sagt at ... - Vet hun hvilket tre som er det forbudte tre og hvilket tre som ikke er det??? - Er det det andre treet hun tar på? - Tar hun på frukten??? -"... og hun tok av frukten ..." - Hun tar av frukten! - Har hun tenkt å ete? - " ...og åt;..." - Ja, hun eter!!! - Herre Gud, hun kommer til å dø...! - Nei,... hun dør ikke ...! - Er ikke den frukten farlig? - Hun smiler og tar en frukt til....!? - Var den så god??? - Nå, ... der kommer hun over hit. - Hva har hun i hånden ...? - Har hun tatt med seg en frukt også ...? - Å, hun vil dele av sin erfaring. - Kjære Gud, for en begynnelse på dagen." - "...og hun gav sin mann med seg, og han åt. Da ble begges øyne åpnet, ..." 1.Mos.3:1-7.

Godt skjult for Adams øyne - ved og gjennom kvinnen - fant slangen en indirekte vei inn i Adam sitt sinn. Fra den bakre kulisse gav slangen en forestilling for Adams øyne - en manipulerende illusjon ved kvinnen og ved hans egen hemmelighet - hvor det kan se ut som kvinnen kanskje ikke - eller kanskje - eter av det treet som Gud ikke hadde sagt noe om. Og som Adam heller ikke hadde sagt noe om til kvinnen. En åpenbaring Adam ikke burde holdt for seg selv. For ved den klarte slangen å virke forvirring og usikkerhet i Adam sitt sinn. Bare slik - ved å gjøre hans tanker litt opprørte og i ubalanse - kunne den avindsyke slangen få Adam til å ta frukten av kvinnens hånd og ete - bare hun rakk frem i tide. For det var hele tiden Adam som var slangens egentlige mål. Det var ikke kvinnen. Hun var kun slangens redskap i forestillingen. Det ser man også tydelig ut fra hvordan slangen ordlegger seg når den taler til kvinnen. Den taler hele tiden om dem begge. Bare da ville frukten virke. Slangen lover ikke kvinnen noen ting alene. Den brukte aldri ordet du - for om kun kvinnen åt ville den jo bli avslørt. Slik fikk kvinnen en forståelse av at de måtte ete begge to - og i disse virkninger ble kvinnen sendt tilbake til Adam med en vilje fra slangen om at han også skulle ete - og i den oppståtte ubalanse og usikkerhet "lød" han henne. 1.Mos.3:17.

Slik gikk Adam i slangens felle - uten noen gang å ha møtt den selv. Og han satt bom fast. Ikke kunne Adam unnskylde seg med at han trodde det var det andre treet han åt av - for kvinnen visste ikke om det treet. Det hadde Adam selv sørget for. Dessuten hadde jo Gud virket at han ikke skulle ete verken av det ene eller andre treet - så å si noe slikt ville kun blitt løgn og selvbedrag. Ikke var det noen som helst mulighet for at det kunne være frukt fra det andre treet de åt av heller. Slangen selv var i dette tilfeldet nærmest som en garantist å regne. Men det visste selvfølgelig bare Gud. Den kunne - på grunn av sin natur - aldri i evighet fått seg til å lede mennesket til å ete frukten av livsens tre før syndefallet.

Hadde bare Eva! - Hadde bare Adam!

Ved ulydighet mistet Adam og Eva muligheten til å få fylt sitt hjerte og sinn med Guds kunnskap om godt og ondt, samt å få lys over alt annet som den gang tilhørte jorden. De mistet muligheten til innsikt og kunnskap om forholdet mellom Gud og menneskene. - Om forholdet mellom slangen og menneskene. - Om forholdet mellom Gud og slangen. - Om forholdet mellom slangen og dem selv. - Om forholdet mellom Gud og dem selv - og om Gud Herren sine fremtidsplaner med jorden som et Guds Paradis. - Samt utvidet forståelse av skaperverket. Hvorfor dyrene hadde begynt å spise hverandre. 1.Mos.1:30. - Hva som er sykdommer sitt opphav? - Og hva som er den bakenforliggende årsaken til de urene dyr og fugler og kryp. (3.Mos.11:1-47.) Gud har jo aldri skapt noe urent! De mistet altså muligheten til å bli gudelig opplyste i Edens have. Et sted som ville ende med at de fikk ete frukten av livsens tre og ved det få del i et evig jordisk liv i samfunn med Gud Herren. Kun bitte litt godt - bitte litt fra Gud - rakk de å få kjenne, før de måtte ut av opplæringen. Om det onde - om slangen - rakk ikke Gud å gi dem innsikt i det hele tatt før det gikk galt.

Hadde bare Eva latt være å besøke midtpartiet i haven - eller i hvert fall spurt Adam om han ville bli med henne inn dit. Hva skulle hun inn der å gjøre alene den formiddagen? Det var jo ingen ting for henne der. Ikke frukt en gang. Det var i Adam at Guds forordning i havens midtparti hadde sine virkninger. Det var ikke i Eva - og den sårbarheten oppdaget slangen.

Eller hadde bare Adam oppdaget slangen først - før den tok kontakt med Eva - og spurt Gud om det urene og giftige krypet skulle være der. Eller bare kastet den ut og fortalt Gud om den etterpå. Skulle Adam sin voktergjerning, lojalitet og allianse med Gud Herren prøves, ville den jo dukket opp igjen. Men kanskje i en annen skikkelse neste gang? Det var jo flere listige å velge mellom på marken. Bare slik kunne Adam sine sanser - før fallet - oppøves til å kjenne den onde sin røst - og bare slik - ved de urene og giftige dyr og kryp - ville han kunne få innsikt og forståelse av den onde sitt falne og mørke vesen. Så hadde Adam oppdaget slangen først - da kunne undervisningen fra Gud om det onde begynt. Men det var kanskje ikke det onde Gud Herren ønsket å gi kunnskap om først - fra den spede begynnelse av?

Eller hadde bare Eva - når slangen begynte å tale til henne - løpt tilbake til Adam og fortalt hva hun opplevde. Det var jo ingen ting i midten av haven som de skulle gripe ved egen hånd. Nei, innsikt og forståelse om det som var der inne kunne de bare motta fra Gud Herren sin hånd - i hvilken de jo befant seg.

Eller hadde bare Adam voktet og passet bedre på Eva og sagt til henne at det nok var best hun ventet med å gå inn i midtpartiet i haven. Ja, tenk om han hadde valgt den løsningen når han oppdaget de to trær. Adam hadde vel forståelse av at han ikke bare skulle vokte haven, men også vokte kvinnen?

Eller hadde bare Eva også oppdaget at det var to trær i midten av haven når hun gikk inn dit. Ja, tenk om. Da ville hun nok tatt rake veien ut til Adam igjen, kan jeg tenke meg, for å fortelle ham om hva hun hadde oppdaget. Kan ikke forestille meg at Eva ville latt det vente.

Eller hadde bare Adam undersøkt hvorfor Eva sto og snakket når hun var der inne. Var Adam blitt så vant til at Eva gikk rundt og snakket til dyr og fugler - og slik øvet seg på å kommunisere med de ord han hadde lært henne - at han ikke reagerte noe særlig på det?

Eller hadde bare Adam så fort som mulig begynt å lære Eva om de urene kryp og dyr og fugler som ikke hadde adgang til haven. Og da særlig om de giftige og farlige slanger. Eva skulle jo bli vokter hun også. Ja, da hadde hun nok lært slangen noe helt annet den formiddagen - før hun sikkert hadde løpt tilbake til Adam og spurt om hjelp til å få eklingen ut.

Eller hadde bare Adam fortalt Eva om de to trær med en gang han selv fikk opplatt sine øyne om dem - og ikke bare i tillegg gi henne et menneskebud om ikke å røre nòe frukt der inne. Da ville sikkert Eva blitt mer knyttet til Adam fordi han igjen også gjorde hennes tilværelse mer interessant og spennende - og hun hadde kanskje ikke funnet på å gå inn i midten av haven alene - siden det var så uavklart hva som var hva der inne. Det kan jo unektelig se ut som det var akkurat der det glapp. Flyten i informasjonen fikk et opphold som gjorde at slangen fant et smutthull inn i kvinnen sitt sinn. Hun manglet jo unektelig en vesentlig beskyttende opplysning om midtpartiet i haven. Hun var ikke helt ett med plantegningen! Ble virkelig Adam så opptatt med språkopplæringen at han glemte å spørre Gud om han skulle si det til kvinnen? Og hvorfor spurte han ikke Gud om noe av det andre han også må ha begynt å lure på? Adam kunne jo ganske tidlig spurt Gud om de to trær? F.eks. om hvordan han skulle kunne "fritt ete av" det ene treet der inne - når han ikke var i stand til å skille det ut fra det forbudte tre? Gud hadde jo gitt ham frihet til å ete av alle trær bortsett fra ett tre. At Gud ventet på dette spørsmålet, er ganske sikkert. For ved et slikt spørsmål ville Gud Herren kunnet fortsette å åpne hjertets øyne i Adam - og livet med Gud på vei mot endemålet - å ete frukten av livsens tre - ville kommet et steg videre. Det ser dessverre ut som at det ble ganske mange aftensturer på Gud Herren uten at Adam spurte om noe. Gud fulgte selvfølgelig nøye med, men det var Adam sin iver og trang som bestemte farten. For det var Guds forordninger og virkninger som skulle åpne Adam sine øyne og gi ham forstand - og det var Guds virkninger fra Adam igjen som skulle åpne Eva sine øyne og gi henne forstand? Slangens virkninger var det i hvert fall ikke. Nei, der slangen kommer til blir man først og fremst opptatt med nakenhet og seg og sitt. 1.Mos.3:7.

Hadde bare Adam og Eva ikke falt for slangens list i det hele tatt, men vært lydige og vokst i guddommelig innsikt til mer og mer forståelse og samfunn med Gud Herren. Sunket dypere og dypere ned i Guds hånd. Ja, tenk om. For en verden vi da hadde vært født inn i! En verden det nok er vanskelig å se for seg hvordan hadde blitt. Tenk om de to første levende sjeler for Gud også etter hvert begynte å vokse i antall både innenfra og utenfra. Da også tror jeg Guds Sønn ville kommet til jorden for å få brødre og søstre. Ikke i syndig kjøds lignelse, men uten synd. For kunne Sønnen fødes inn i en forbannet og syndefull verden av en jomfru med synd, så kunne han vel også blitt født inn i en såre god verden av en jomfru uten synd. Så kunne Sønnen lært dem enda mer om sin Fader - om godt og ondt, om rent og urent, om hellig og vanhellig - og til sist åpenbart for dem hemmeligheten med de to trær i midten av haven. Hvilket tre som var det forbudte tre og hva det treets frukt er. Og også hva det andre tre heter og hva det treets frukt er. Da ville de også fått åpnet sine øyne om årsaken til Gud Herren sin forordning - om den gjensidige beskyttelse som de to trær var nødt til å ha ovenfor hverandre - på grunn av den onde. Videre kunne Guds Sønn ledet dem til livsens tre så de kunne ete frukten av sin egen fullkomne lydighet. Også da tror jeg at Gud Herren ville kledd dem. Ikke slik som det dessverre ble - i sorg med tilgivelse - men i den uforgjengelige Guds herlighet og ære. Kanskje en fotsid kjortel ville passet til anledningen? - til slangens store forbitrelse. Da kunne Gud Herrens første plan med jorden som et Guds Paradis virkelig begynt. Jeg kan tenke meg at de kunne, som en begynnelse, startet med å følge den ene av de fire strømmer ned til elven Pison. Det var den elv som løp omkring det ressursrike lavlandet Havila. Der kunne de fått laget belter av gull til å ha under brystet - kanskje med innsatte onyks-stener i - og komfortable sandaler selvfølgelig, innsatt med den velluktende Bdellium. Hva skulle ellers være årsaken til at Havila sine ressurser nevnes? 1.Mos.2:10-12. Og som betaling til håndverkerne. Ja, si det? Hva ville passet bedre enn et velsignet vitnesbyrd fra Guds Sønn - så fra Adam og til slutt et like velsignet vitnesbyrd fra Eva - før et godt måltid med nyhøstet frukt ble servert - rett fra Edens have? Deretter kunne de dratt ut over den vide jord og bygget en stad. En stad som selvfølgelig ville blitt jordens hovedstad bygget på verdens grunnvoll hvor alle andre riker og folkeslag og stammer og ætter og tungemål kunne kommet for å lære om Gud Herren, himmelens og jordens skaper. En stad hvor de som tok imot og trodde ville fått del i livet ånde fra Gud Herren. Da kunne vi satt en strek over Guds nattskift og den gudløse menneskehet og verdenshistorie vi har fått og gått rett til dette ord: ”Og det ble aften og det ble morgen syvende dag”. Og videre! ”Så ble himmelen og jorden med hele sin hær fullendt. Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort. Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte.” 1.Mos.2:1-3. Da ville vi den dag i dag kunnet besøke Eden, i Østen. Der hvor samfunnet mellom Gud Herren og oss mennesker en gang begynte. Edens velordnede have ville aldri visnet og gått til grunne da. Det var altså meningen at den syvende dag skulle være en evig dag.

Ja, slik kan en i stille stunder la tankene hvile og reflektere over Adam og Eva sine dager i Edens have, i Østen. Noen tenker kanskje at det dras vel mye ut av dette? Vel, leser man nøye og tenker litt over hva man leser så dukker det fort opp en del spørsmål og problemstillinger - men også diverse forslag til situasjonsløsninger, så fallet - i alle fall i første omgang - kunne vært unngått. Guds mål og mening med haven var jo ikke at mennesket skulle ete så mye frukt som mulig!

Noe tid etter selve fallets ugjerning og slangens første "opplysende virksomhet", fikk Adam og Eva plutselig kjenne et åndelig mørke trenge inn i sinnet og inn i sin levende sjel. Dette onde forvandlet dem ytterligere, og i en slik grad at det de tidligere helt naturlig gledet seg til når dagen var blitt kjølig - det virket med ett skremmende og vanskelig å håndtere. Frukten av deres ulydighet var overveldende. Det kom nye krefter og en ny røst i tilværelsen å forholde seg til. 1.Mos.3:11. Deres rene uskyld, samt Guds ære fra det høye var byttet ut med sanselig selvbevissthet, blygsel, skyld og frykt. Adam - Guds levende sønn og vokter over Eden - kunne ikke lenger i kjærlighetens frimodighet og spontanitet - løpe ut på den åpne plassen i midten av haven - for å ta imot Gud Herren åsyn til åsyn - når han hørte ham komme vandrende. Og da Adam opphørte med dette - "Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du?" 1.Mos.3:7-11.

Guds tanke og mål med oss mennesker har alltid vært å få oss så like som mulig med Ham Selv hva bilde, lignelse, liv og forståelse angår. Slik er det både før og etter fallet. Jak.1:17. Derfor både leser vi og erfarer vi at alt Gud ønsker med oss, handler om å gi oss av Hans syn om godt og ondt og om rent og urent og om hellig og vanellig i forholdene. Videre å gi oss av Hans Ånds kraft i forholdene, så vi kan gjøre Hans gjerninger i de aktuelle forhold. Kun slik kan vi likedannes og leve i frimodighet for Guds åsyn uten frykt.

Om godt og ondt og om slangens list, løgn og farskap.

Når Adam fikk blåst livets ånde i sin nese og ble til en levende sjel, fikk han kjenne noe ualminnelig godt. At Gud er god. Likeså når Gud tok ham opp til sin prektige have i Eden. Når han fikk drikke av elven og ete av havens frukt og sette navn på alle dyr og fugler - og når Gud gav ham Eva. Det var en veldig godhet fra Gud. Slik også med Eva. Tenk! Hun bare slår opp øynene en vakker dag - i Edens have - som en levende sjel - for så å bli ledet av Gud til Adams hånd. Ja! Hva skal en si til slikt? Tenk deg i hennes sted! Det er også å få kjenne godt. 1.Mos.2:21-22.

Djevelen har også fått kjenne godt. Han slo opp sine øyne i himmelen hos Gud en gang - som èn av mange engler - for lenge lenge siden. Da fikk han kjenne godt. Han ble elsket og elsket tilbake. Det gode fikk han kjenne før han ble ulydig - og hvordan Gud utskiller godt og behandler ondt fikk han kjenne etter sin ulydighet mot Gud. Når han som Guds engel opphøyet seg og besmittet flere av de andre englene… - ”Da sa Gud: Det bli lys! Og det ble lys. - Vi kan si at retten ble satt og at saken ble gransket. - Og Gud så at lyset var godt, - De engler som da fremdeles var i lyset - var ett med lyset - så Gud på som godt - gode. - og Gud skilte lyset fra mørke. - Gud skilte de gode, de engler som var ett med lyset - fra de engler som ikke var ett med lyset lenger. De ble og er mørket. - Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. - Slik ble det to forskjellige riker - lysets rike og mørkets rike - dag og natt - i åndens verden. Den gang ble lys til dom og Gud alles dommer. 2.Pet.2:4. - Og det ble aften - i evigheten - og morgen første dag.” 1.Mos.1:3-5.

Slik som slangen eller djevelen har fått kjenne både godt og ondt - slik fikk også mennesket i Guds have kjenne godt og ondt. Ved Adam og Eva sin ulydighet mot Guds forbud kom litt av dette mørket - litt av denne natten som vi leser om før første dag - sivende inn i deres sinn og sjel. Derfor sier Gud etter fallet slik: ”Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; bare han nå ikke rekker ut sin hånd …” osv. 1.Mos.3:22. Ser man nøye på dette vers - så ser man at det står ”... blitt som en av oss ...”, og ikke ”... blitt som oss ...”. Den ene av de der oppe - som Gud tenkte på når han sa dette - det er den falne Guds engel, djevelen. Gud har jo aldri kjent på ondt i seg på grunn av ulydighet og synd. Nei, "Gud er lys, og det er intet mørke i ham.” 1.Joh.1:5. Men djevelen har kjent både godt og ondt - både velsignet fred og hvile for Guds åsyn - men også fordømmelse, frykt og uro for Guds åsyn. Og det var akkurat på det punktet at den listige slangen dekket seg til med en løgn når den dåret Eva med sin list og ble løgnens far og til synder fra begynnelsen. 1.Joh.3:8. Joh.8:44. Den skulle - om den ville snakket sant til henne - nemlig ha sagt: ”Gud vet at på den dag dere eter av det, skal deres øyne åpnes, og dere skal bli - likesom meg - og kjenne godt og ondt”. Vi blir jo ikke mer lik Gud ved ulydighet mot Gud.

Ikke bare har djevelen kjent på mørket, på ondt i seg - men han er mørket. Han er selve opphavet til alt det onde - og det er til likhet med djevelen vi får erfare og kjenne på ondt når vi opphøyer oss - er bevisst trassige og gjenstridige mot Gud vilje - og bryter hans bud. Gud er kjærlighet og Gud er god og kjenner aldri noe annet enn godt i seg. Heller ikke når han fylles med sorg eller viser sin vrede. Gud er seg selv en lov - og han er seg selv lydig - og fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Jak.1:13.

”Hva er det du har gjort!” 1.Mos.3:13.

Ja, hva er det du har gjort? Hva er det du har forårsaket? Hva er det du har satt i gang? Hvordan skulle Eva kunne svare på et slikt spørsmål? Men det var ikke et spørsmål. Det var et utrop - fra himmelen! Men hvem kan svare på dette i sin fulle bredde og lengde og høyde og dybde? Det er det nok ingen som kan utenom Gud selv, han som måtte rydde opp i alt sammen. Men det til tross! Vi som lever i BCC i dag er så heldige å ha mengder med bøker og sanger skrevet av gudfryktige kvinner og menn som har mottatt mange åpenbaringer fra Gud om akkurat dette. Ja, ikke bare dette ord - men også mange mange andre Guds ord. Alt sammen befinner seg mellom to permer. Innholdet er kalt for ”Skjulte skatter”.

Om den syvende dag.

Gud var fornøyd og alt som Gud hadde gjort var "såre godt" leser vi om aftenen den femte dag. Det var - til tross for flere urene dyr og fugler - ingen ting Gud ville ha annerledes på jorden. 1.Mos.1:31. Altså starter sjette dag ved at livets ånde blåses i èns nese og dette mennesket blir til en levende sjel i Guds hånd. Sjette dag fortsetter ved at mennesket blir plassert i Eden. Mennesket setter så navn på mange dyr og mennesket får en hustru. Så kommer slangen med sin list og mennesket faller i synd - i et lovbrudd. Sjette dag sin aften begynner med at Adam og Eva står tynget av skyld og frykt for Guds åsyn og hører om følgene av at de åt av det forbudte tre.

Guds første gjerning for å komme over i den syvende dag blir da han ”… gjorde kjortler av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med”. Det var jo formidlende at kvinnen faktisk trodde de skulle bli mer lik Gud. Noe også Gud ønsket. Og også at Adam ikke åt av frukten i opprør med forsett. Men ut av haven måtte de - for Adam hadde feilet i sin gjerning som havens vokter i Eden. Guds andre gjerning, som vi leser om, er når mennesket blir drevet ut av haven. Og den tredje gjerning er å sette kjeruber med luende sverd foran haven - "... for å vokte veien til livsens tre".

Disse gjerninger og alt som Gud gjør etter dette - helt frem til Guds Sønn sier ”Det er fullbrakt.” (Joh.19:30) - er oppryddingsarbeidet etter at djevelen fikk adgang til oss mennesker på sjette dag. ”Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider” - sa Sønnen ved en anledning. Joh.5:17. Da var det ikke den syvende dag enda. Først når Sønnen utåndet på korset var oppryddingsarbeidet - gjennom den påfølgende natt mellom sjette og syvende dag - over. Da hadde lyset skilt ut og beseiret alt mørket, alt fra den onde - i et menneske som meg og deg. Da ble det morgen syvende dag og Guds hvile kunne begynne.

Ettervirkningene av oppryddingen - fra Sønnens tale til åndene som holdtes i varetekt og langt inn i fremtiden - er Guds fullendelse av alle ting. Altså befinner vi oss - vi som hører dagen til - i den velsignede syvende dag hvor Gud både hviler og fullender samtidig. Vi mennesker kan nå - ved troens lydighet - gå inn til Guds hvile fra alt som kom inn ved syndefallet. Vi kan forlate fallets mørke natt - avlegge mørkets gjerninger, og gi akt på det profetiske ord ”... inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp ...” i våre hjerter. Vi kan høre den syvende dagen til, bære lysets frukt og bli av de fullendte rettferdige ånder. 2.Pet.1:19-21. Derfor står det profetisk slik: ”Så ble himmelen og jorden med hele sin hær fullendt. Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort. Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte.” 1.Mos.2:1-3.

Stjernen som lyste over Betlehem når jomfru Maria skulle føde sitt første barn er viden kjent. Men hva Gud ønsket å formidle sine tjenere ved stjernen er mindre kjent. De tre vise menn hadde funnet ut at en konge skulle fødes, og det i seg selv er jo ganske utrolig. Stjernen var imidlertid tegn på noe mer. Den var tegnet på at nattemørket som kom inn i menneskeheten på grunn av syndefallet på den sjette dag - det mørket nærmet seg sin ende. Es.60:2. Natten er snart over - morgenstjernen er tent - og en ny dag med nye muligheter er i anmarsj - for hver den som tror og lyder det profetiske ord! Matt.2:1-12. Hvor dumt er det ikke da å forbli i vantro og mørke? "Den som seirer ..." - får makt over alle som er i dette mørket, og blir av Gud Herren gitt morgenstjernen. Kun slike kan lede andre mennesker ut av mørkets makt - og styrke dem på veien fremover mot full løsrivelse med profetiske ord - inntil dagen lyser frem også i dem. Åp.2:26-29.

Edens have - Det tapte Paradis.

"Og han drev mennesket ut, og foran Edens have satte han kjerubene med det luende sverd som vendte seg hit og dit, for å vokte veien til livsens tre." 1.Mos.3:24. Adam sitt fall er den mest skjebnesvangre hendelse i menneskehetens historie. Hvert sekund preger fallet alle mennesker sine liv fra tidlige barneår og til grav. Hva fallet har ført en hel menneskehet inn i av løgner, konflikter, smerte, frykt, fordervelse, fordømmelse, håpløshet og død gjennom tusener av år - er det kun Gud som har den fulle og hele innsikt i. Han som til sist skal dømme og plassere hver enkelt sjel der vedkommende i sannhet hører hjemme.

I stedet for Gud Herren sin første plan - om å gjøre jorden til et Guds Paradis for oss mennesker og vandre iblant oss - så kom i stedet både skaperverket og menneskeheten under mørkets makt og djevelens forbannelse. 1.Mos.3:17.

Det er en smertefull stillhet i haven nå. Adam, slik som han var, er borte. Eva, slik som hun var, er også borte. Deres liv i Guds ære og evig uskyld døde - slik de ble advart om. All sangen i haven har opphørt og det er forholdsvis få rene dyr og fugler igjen i Eden. Etter hvert drar de fleste av dem også idet mer ekle kryp overtar platået. Haven - Guds fantastiske og prektige frukthave - har fått sin plantegning endret. Elven er derfor i forandring. Himmelen er blitt uklar og solen er gått ned. Sakte men sikkert tørker og visner haven bort - mens ugress og tornekratt overtar. Det er mørke skyer i horisonten og det blåser en sur og kald vind over hele platået. Det er blitt aften sjette dag. Mørket er i anmarsj og et langt nattskift venter Gud Herren.

Vel, en ting er sikkert. Det var utrolig velsignet og interessant å få nåde til å skue inn i Guds have - selv om det bare ble for en liten stakket stund. Åhå - for et tap! For en herlig mulighet til samfunn med Gud den gamle sniken av en slange klarte å ødelegge! Dette som så så lovende ut. Allikevel gikk Guds første plan med oss mennesker - ved Adam og Eva - i stykker. Tenk om det kunne fortsatt. For en verdenshistorie vi da ville fått! Heldigvis har Gud en frelsesplan i reserve for fremtiden, i tilfelle den første plan ville vise seg å ryke. Ikke rart det hastet med å få Adam ut av haven etter at livsens tre hadde mistet sin beskyttelse. Tenk om mennesket - i sin nysgjerrighet og under mørkets makt - også hadde strukket ut sin hånd for å ete frukten av livsens tre - og ved det fått et åndelig legeme og levd til evig tid. Adam visste jo om det treet. Da ville også Guds frelsesplan for oss mennesker gått i stykker. Huff! Jeg tør nesten ikke tenke på det. Vi får ta en tur ned i lavlandet igjen. Rett nedenfor Edens platå har jeg lest at Gud Herren satte Adam tilbake for å drive jordbruk. 1.Mos.3:22-23. La oss nå se hvordan det går videre med Adam og med hans hustru Eva - der Adam nå må jobbe så svetten renner i sin kamp mot torner og tistler - for å få seg litt brød og grønnsaker. 1.Mos.3:17-19.

Adam og Eva har lange dager nå. Ja, de har et svært langt liv foran seg også. Tenk! Bare å ha vært i midten av haven og pustet inn aromaen med pollen i fra livsens tre, gav mange mange ekstra leveår i generasjoner etterpå. Det hadde vært noe til tre og hatt i hagen sin det!

Nei, nå må vi ikke begynne å somle. Det kommer sikkert til å bli mer drama. Slangen har også dratt ned i lavlandet igjen og det er ikke for å tukle med dyreriket. Nei, nå er det med nyvunnet og utvidet makt til å virke på menneskene og lære dem ett og annet - og den fornekter seg jo ikke. Til tross for stor fare for å bli tråkket på av alt feet - og å bli bitt og klort av alle ville dyr - samt å måtte krype rundt på buken og ete det den selv har forgiftet til døde - og som er på vei til å vende tilbake til støvet - så gir den seg ikke med utspekulert ugagn. - Med å spre sine løgner og den forbannelse som er kommet over den selv og dens rike. Splittelse og frykt. - Samt urenhet, fordømmelse, død og fordervelse. 1.Mos.3:14.

Tidens tidløse ånd er i forandring. Det onde er på vei inn i menneskeheten! Denne verdens løp er i startgropen. "... og se, det var såre godt." - er kommet til sin ende.

Tilbake til lavlandet.

"Og Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble fruktsommelig og fødte Kain; ... Siden fødte hun Abel, hans bror. Og Abel ble fårehyrde, men Kain ble jorddyrker." Historien om denne lille familie på fire, kjenner vi troende godt. Særlig kjent er den konflikt som oppsto når brødrene bærer frem hvert sitt offer til Gud. Kain var først ute. Han hadde valgt å bli jorddyrker som sin far Adam - og jeg tipper han var en såkalt pappagutt som fulgte sin far i det meste - og at han etter hvert ble svært stolt av sin styrkes og svettes avlinger. Han frembar derfor "et offer av jordens grøde." Så kom Abel, hans lillebror, med sitt offer. "... han tok av de førstefødte lam av sin hjord og deres fett; og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble Kain meget vred, og han stirret ned for seg."

Jeg drister meg til å tippe litt til. Abel var en langt mer kjærlig og følsom gutt enn Kain var, og av den grunn hadde Abel tilbrakt langt mer tid på fanget til sin mor. En trygg og god plass å være for et lite åndepust som Abel. Eva fikk antakelig også et nærere og kjærligere forhold til Abel under hans oppvekst, enn hun hadde fått til Kain når han vokste opp noen år tidligere - siden Abel kunne bære frem sitt offer slik som han gjorde - ved tro.

Eva må ha fortalt Abel om sin fortid i Edens have. Hun hadde ingen barndom å se tilbake på selv - men hun kunne fortelle at hun traff Adam der - om den friske elven som de badet i - om det flotte språket som hans far hadde lært henne, og som hun nå lærte lille Abel - og om alle frukttrærne og alle dyrene og fuglene som kun hans far visste det virkelige navnet på osv. - Og selvfølgelig, når Abel ble noe eldre og spurte om de kunne dra opp dit - om den onde slangens forførelse og løgn. - Om mørkets makt som hadde skremt henne slik at hun til og med hadde gjemt seg for Gud Herren. Han som hadde skapt henne. - Videre om sin synd til døden mot Gud - men at Gud selv hadde slaktet et lam - så døden ikke kunne ta hele hennes sjel - og at han hadde kledd henne i sin tilgivelse. - At haven oppe i Eden dessverre ikke var mer, men at vi også har en have innen i oss, og den er det nå langt viktigere å vokte så ikke den også blir ødelagt. 1.Mos.3:21. Heb.9:22. - Likeledes at Abel måtte være på vakt og passe seg - for nå kunne den onde slangen være hvor som helst og over alt. Kanskje var det nettopp derfor Abel hadde valgt å bli fårehyrde? I tilfelle han også en dag, lik sin mor, skulle bli lurt av slangen og få gjort noe galt mot Gud. Da ville han ha noe - et får - å berge livet med?

Nå hadde hans storebror, Kain, funnet på at i dag skal det ofres til Gud - og Abel hadde i lang tid følt at det ble lenger og lenger avstand mellom ham og hans bror. De så nesten ikke noe til hverandre lenger. Og når Kain var til stede, da så Kain nesten alltid bort og han var alltid så opptatt med sitt. Når han kom og når han gikk bare nikket han i forbifarten. Deres mor likte det heller ikke. Det var som om døden selv hadde tatt hans kjære bror ifra ham. Ja, man kunne nesten tro at slangen hadde noe med det å gjøre. Abel hadde det ikke godt med kun et lite nikk fra Kain nå og da. Broderskapet var langt fra slik som han ønsket det skulle være. Dette til tross for at han elsket ham av hele sitt hjerte. Abel ville derfor prøve ut hvordan slaktoffer fungerte. Kunne døden holdes borte fra hans mor ved et slikt offer - da kunne den vel også holdes borte fra Kain? Så! Skulle Kain ofre i dag - ja, da ville også han ofre. Men ikke bare for Guds ære og vennskap ville han ofre. Nei, han ville ofre for sin kjære storebror, slik at det trivelige samfunnet - det de hadde hatt når de var yngre - kunne komme tilbake igjen. Send ditt brød

Abel ser bort på Kain. Han står der stolt og kry med en fin haug flotte grønnsaker på alteret sitt. Abel forlater nå sin komfortsone og blir selv en gave og et offer i gudstjenesten. Siden Kain var den førstefødte og ypperste sønn til deres far, Adam, henter Abel et av de førstefødte lam som han har i sin hjord. Han legger lammet målbevisst ned, skjærer over strupen og lar blodet renne ut på jorden - deretter flår han skinnet av - og deler opp skrotten til kjøttstykker. For en slik storebror var kun det beste godt nok. Han tar også med av det verdifulle fettet. Nå måtte det ikke spares på noe. Det var død eller liv det handlet om. Abel legger offeret på alteret sitt mens kjøttet ennå er varmt og venter spent. Hva kom Gud til å gjøre? Og hvordan kom Kain til å reagere? Ville hans offer bli til liv og samfunn igjen mellom ham og han bror?

"Ved tro bar Abel frem for Gud et bedre offer enn Kain; ved den - troen - fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vidnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død." Heb.11:4. Abel er den første troshelt og profet og prest som vi møter i bibelens historie - og Abel sin tro og gave og offer taler kraftigere i dag enn i går. Og bak alt sammen - så tipper jeg at vi finner Eva - "alle levendes mor" - og hennes trygge fang. Et lunt og godt sted hvor lille Abel under oppveksten fikk sin mors vitnesbyrd om begynnelsen varsomt preget inn i hjerte og sinn - som spennende og lærerike fortellinger fra Edens dager - ved Eva sin kjærlighet og ømhet og omsorg. Hvordan skulle ellers Abel kunne gjøre noe slikt og treffe så til de grader blink? Tro kommer jo av forkynnelse.

For å avhjelpe nøden som oppstod etter ofringen - og for å oppfylle Abel sin tro og lengsel - går Gud mellom brødrene og stiller Kain to spørsmål for å få ham i tale, men han svarer ikke. Gud gir deretter Kain undervisning om synden i form av et bud han kan leve og vandre i. Den indre opplysning om alltid å holde tankene i det gode så synden ikke begynner å presse på hjertedøren hjelper imidlertid ikke og Kain slår etter en tid sin bror Abel i hjel. Han bannlyses som jorddyrker fra den jord som mottok hans brors blod av hans hånd - og får høre at han aldri mer skal høste naturlig grøde. Uansett hvor mye arbeide han legger ned vil han så sin sæd for døden. Han må også forlate det landområde - lavlandet nedenfor Eden - som familien befinner seg i. Han bannlyses som jorddyrker fra den jord som mottok hans brors blod og må forlate det landområde - lavlandet nedenfor Eden - som familien befinner seg i.

Vi leser at Kain frykter for å bli omflakkende og hjemløs på jorden og for at hvert menneske han kommer til å møte vil slå ham i hjel. Det går imidlertid ikke slik for Gud gir Kain et merke som virker som en advarsel - slik at ingen som møter ham skal tørre å skade ham eller slå ham i hjel. - Så stor følelse med det overnaturlige og guddommelige i tilværelsen var det da blitt blant menneskene. - Kain forlater deretter sin far og sin mor og de ser ham aldri mer igjen. Kain lever resten av sitt liv - fravendt Guds åsyn - ”... i landet Nod, østenfor Eden.” Der bosetter han seg, og der finner han seg også en kvinne etter hvert. 1.Mos.4:1-17. 1.Joh.3:11-12.

Videre leser vi at Kain bygger den første by i bibelens historie og oppkaller byen etter sin sønn Hanok. Slik slipper Kain ved sin kløkt og sine mange bekymringer en omflakkende og hjemløs tilværelse. 1.Mos.4:14. ”Hanok får sønnen Irad, Irad får sønnen Mehujael, Mehujael får sønnen Metusael og Metusael blir far til Lamek”. 1.Mos.4:18. Denne Lamek var forresten ikke tilfreds med kun en hustru, så han tok seg to hustruer.

Vi leser også at Kains ætt, denne slekt som lever borte fra Guds åsyn, at den splittes opp. Dette til tross for at de har et felles samlingspunkt - Kains by, Hanok. Dette skjer ved at Lamek sin ene kone, Ada, føder Jabal og Jubal. Jabal skilte nemlig lag med dem da han fikk se nomadenes levesett. Den slags måte å leve på var etter hans smak og slik ble han stamfar til de som bor i telt og holder buskap for sin etterslekt. Jabals bror Jubal, ble inspirert av datidens musikere til å lage forskjellige instrumenter - og slik ble han stamfar til de som spiller på harpe og fløyte. Det nevnes også om Lamek - at han av en helt spesiell grunn - var en svært farlig mann. Det skulle ikke mye til før man ble drept av ham. Å forårsake at Lamek fikk et sår eller en skramme var nok til at man måtte bøte med livet! Han visste nemlig om et gammelt gudsord til sin stamfar Kain, grunnleggeren av Hanok, at han skulle hevnes syvfoldig tilbake om noen drepte ham. Lamek sine ord under en tale han holdt for sine hustruer var at han selv skulle hevnes syv og sytti ganger. Bruddstykker av gamle gudsord må ut fra dette blitt tatt vare på i Hanok gjennom slektsleddene etter Kain. Lamek var tydeligvis i besittelse av dette gudsordet angående Kain og holdt ut fra dette ordet en radikal tale til sin familie om hvor strengt han ville dømme sine medmennesker om de så bare sneiet borti ham.

Det er naturlig - ut fra det vi her leser - å anta at det var Kain og hans slektninger som regjerte og styrte i Hanok. ”…Kain talte til Abel, sin bror,” står det. 1.Mos.4:8. Hva teksten var er ikke godt å si, men navnet hans betyr spyd, så at det som ble talt var trivelig å høre, det tviler jeg på. Sinnelag til brutalt styre og stell ser det i alle fall ut som både Kain og Lamek var godt utrustet med. Kanskje var dette årsaken til at Lamek sine sønner flyktet hver til sitt. Den ene inn i musikken og den andre av gårde med nomader?

Ved Lamek sin andre kone, hun som het Silla, får vi også et lite glimt av gryende jernalder som i dette området kom etter kobber og bronsealderen for ca. 5000 år siden. Hun fødte nemlig også en sønn og han fikk navnet Tubalkain. Denne sønn av Lamek fatter interesse for jordens metaller og lærer seg å smi alle slags skarpe redskaper av kobber og jern. "Tubalkains søster var Na`ama", - (Navnet betyr søt eller den vakre.) - og kanskje var det nettopp sin vakre søster Tubalkain ble inspirert av og ønsket å hjelpe med sine skarpe metallarbeider? Hva skulle ellers være grunnen til at hun nevnes? Jo, forresten, det kan være en grunn til. Den kommer vi til senere. 1.Mos.4:17-24. Kain og hans etterkommere var den gang slangens ætt! De hadde djevelen til far. 1.Mos.3:14-15.

Så til Guds utvalgte ætt - kvinnens ætt! Disse to levende sjeler som - til tross for et skjebnesvangert syndefall og deretter mange lidelser og skuffelser - ikke forlater hverandre - og som heller ikke forlater Gud Herrens åsyn. Adam med sin livserfaring både fra før Eden og i Eden, og Eva med sin utrolige og fabelaktige - men allikevel troverdige - tilblivelse derfra. Disse to mennesker som hørte hva Gud Herren sa til slangen om de to ætter som skulle komme etter syndefallet - og som igjen blir til en familie etter å ha tapt sine to første sønner. 1.Mos.3:14-15.

"Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin lignelse, etter sitt bilde; og han kalte ham Set." Etter at Adam hadde fått Set, levde han i mange år til og fikk mange flere sønner og døtre. Det samme leser vi om Set, om Enos, om Kenan, om Mahalalel, om Jared, om Enok, om Metusalah, og om Lamek. De fikk alle sammen mange sønner og døtre i sin levetid. Bare Noah nevnes med kun tre sønner. Han fikk trillinger det året han fylte fem hundre. Det er Sem, Kam og Jafet. Alle disse er altså Adams eller kvinnen Eva sin ætt. Guds sønner og døtre. 1.Mos.5:1-32.

Vi ser nå, ut fra det vi har lest, at det etter syndefallet raskt ble to forskjellige ætter eller slekter ut fra Adam og Eva. En slekt etter Kain. - Menneskene som lever borte fra Guds åsyn, og en slekt etter Adam og Eva - Guds sønner og døtre - som lever mer eller mindre for Guds åsyn. I tillegg til disse to slekter har vi menneskene i Mesopotamia og ellers i verden, de som Adam tilhørte - før livets ånde kom i hans nese og han ble fruktdyrker og vokter i Eden. Så til mer slangedrama - for nå angriper slangen igjen med sin utspekulerte list!

"Da nå menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre; og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til. Da sa Herren: Min Ånd skal ikke dømme blandt menneskene til evig tid; for sin villfarelses skyld er det kjød, og dets dager skal være hundre og tjue år." 1.Mos.6:1-3. Se hva som skjedde når Guds vilje og befaling "... vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden ..." osv. - hadde fått tid på seg og menneskene begynte å bli tallrike på jorden. Guds sønner - Adams ætt - kvinnens ætt - begynte å blande seg med menneskene i verden. De som Adam ble skilt ut ifra. Men når de gjorde det ble de også innblandet med Kains ætt, fordi de også begynte å bli mange. Guds sønner - de mange sønnene som Adam og Set og Enos og Kenan osv. fikk - etter at de hadde fått sine førstefødte, 1.Mos.5:3-27 - de sønnene var det som la merke til de vakre døtrene til de menneskene som bor i telt og holder buskap - og de vakre døtrene til de som spiller på harpe og fløyte - og de vakre døtrene til de som smidde alle slags redskaper av kobber og jern - og også de vakre døtrene fra byen Hanok - f.eks. den søte og vakre Na`ama, hun som var Tubalkains søster. Når de fikk øye på disse døtrene og begynte å begjære dem kom de samtidig inn i gjenstridighet mot den Guds Ånd som fulgte dem for å bevare kvinnens ætt ren og utskilt. Fiendskapet som Gud sa han skulle innsette, og som Gud hadde innsatt mellom kvinnens ætt og slangens ætt ble ikke fastholdt, men ble istedet forkastet av de mange sønnene! De tok seg hustruer - hvem de hadde lyst til - og Guds Ånds veiledning og dom og tukt mot disse forbindelser forherdet de seg mot i en slik grad at Gud til sist måtte gi opp oppdragelsen av sine sønner - sin ætt - Adam og Eva sine etterkommere. Slik kom de inn i villfarelse! Da "... angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Og Herren sa: Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; for jeg angrer at jeg har skapt dem". Slik ble Adam og Eva sine etterkommere til kjød i Guds øyne - og levealder ble satt tilbake til naturlig levealder igjen. Maksimum 120 år. 1.Mos.6:6-7.

Man kan jo spørre; "Var det ikke tilstrekkelig med døtre i Adam og Eva sin ætt?" Jo, det var det. Men de var kanskje noe mindre sjarmerende å se til etter kjødet. Adam og Eva og deres etterkommere hadde nok en meget enkel kultur og skikkelse - i sammenligning med kvinnene i Hanok og verdens folkeslag og diverse andre stammer. Adam ble utskilt av Gud helt naken og siden satt tilbake igjen for å dyrke jorden - og Eva hadde jo absolutt ingen kultur å se tilbake på overhodet. Hos henne var det helt blankt - bortsett fra noen fikenblad som Gud byttet ut med en kjortel av skinn. 1.Mos.3:7+21. Det var deres kultur. Jordbruk og sauehold. Og deres profil og skikkelse var uten tvil tilgivelsens fåreskinns kjortel gitt dem av Gud Herren. Her var det klart en ansvarsbrist hos sønnene hva syn på bevarelse av ættens søstre krevde - og her begynte dårlige tanker og uforstand å spire i hjertene. Derfor gikk det i tillegg til sønnene også galt med døtrene. Det ble også blant dem lekkasje utover - for å få en make. Tenk! Bare fire av alle døtrene til Adam og Eva sine etterkommere ble reddet ved Noah, Sem, Kam og Jafet. Gjenstridighet mot Åndens virkninger, i form av kjødelig og forbudt svermeri i valg av hustru - pluss vennskapsbånd med ormeyngelen fra Hanok - og den voldsomme fordervelse som følger med et begjær-styrt hjerte og sinn - hos Adam og Eva sine etterkommere - var årsaken til Guds vrede og vannflommen som kom i Noah sine dager. 1.Mos.6:11-12. Det er når utukts-ånder og da særlig når horeånden kommer inn i hjerte at man med all sikkerhet kan si som skrevet står: "Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertets tanker og påfunn bare var onde den hele dag. Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte." 1.Mos.6:5.

Apostelen Paulus hadde inngående og detaljert kunnskap om hva som skjedde fra begynnelsen, og ingen andre mennesker i bibelhistorien passer Paulus sine ord i romerbrevet bedre på enn Adam og Eva sine etterkommere før vannflommen. De som den gang - i gjenstridighet og mot bedre vitende - vendte sitt hjerte og sinn mot det timelige og syndige. Hør: "... fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men ble dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Mens de gjorde seg av å være vise, ble de dårer, og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og av krypdyr. Derfor overgav også Gud dem i deres hjertes lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellem, de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem..." Rom.1:21-32.

Slik virket slangen - der nede i lavlandet i Mesopotamia - når den kom krypende tilbake på sin buk - og gikk til angrep mot troens lydighet hos Adam og Eva sine etterkommere. Den gav dem dårlige tanker som lammet takknemmeligheten og viljen til å leve til Guds ære. På grunn av mørket som da kom sivende inn i deres uforstandige hjerter fikk de mer og mer det synlige for øye. Og slik byttet de den uforgjengelige Guds herlighet - de himmelske velsignelser fra ham som er velsignet i evighet - bort mot å gi ære til mennesker og deres kunst. - Folkenes kunstferdige bilder og skulpturer av forgjengelige mennesker og av fugler og av dyr med fire føtter og krypdyr, sier Paulus. De mente seg ved dette å være vise - men de var dåret av slangen. Slik ble sannheten - at de skulle leve som en hellig og utskilt ætt til Guds ære - byttet bort mot løgn. - Byttet bort mot å ære mennesker og deres “henders verk”. Åp.9:20. Derfor og derfra overgav Gud dem videre i deres hjertes lyster til urenhet - til å vanære sine legemer seg imellom - og til å ekte hvem de ville. Slik ble støvet av kvinnens ætt mat for slangen. 1.Mos.3:14.

Men ikke alle lot seg forføre. Noen få var gudfryktige og ydmyke for Guds åsyn og ville ikke forlate ham. De sto fast i å være utskillt og i det fiendskap som Gud virket mellom kvinnens ætt og slangens ætt, og ble ikke dåret. Nei, tvert imot! De så opp mot himmelen, til Guds åsyn, og holdt fast ved Åndens virkninger blant sine samtidige, og var herrer over datidens synder. Slik knuste de den gang slangens hode og dem skal vi lese om nå. "I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkyndige". 1.Mos.6:4. Les det en gang til og tenk litt på det før du leser videre! Salm.82:6. Vi leser altså at det var kjemper på jorden i Noah sine dager og at det også siden har vært det. La oss først lese om den mest merkverdige av dem. Hans navn er Enok. Om Enok står det slik: "Da Enok var fem og seksti år gammel, fikk han sønnen Metusalha. Og Enok vandret med Gud i tre hundre år, etterat han hadde fått Metusalha; og han fikk sønner og døtre. Og alle Enoks dager ble tre hundre og fem og seksti år. Og Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg". 1.Mos.5:21-24. Enok må vi si var en veldig troens kjempe i sin tid! Han tok en av døtrene blant sine egne til hustru - og han æret verken menneskenes kunst eller deres vakre døtre i tre hundre og sekstifem år. Horeånden fikk ikke inngang der. Matt.5:27-32. Og for et resultat han kom til. Tenk! Gud ble så begeistret over Enok sin nidkjærhet i å eie Gud i datidens kunnskap - og i hvordan han vandret og forsvarte og bevarte sin sjel fra død og fordervelse - at han tok ham til seg! Opp til den uforgjengelige Guds herlighet og sannhet som Enok av hjerte trodde på, kjempet for, og levde i. Den herligheten var det andre som byttet bort mot skulpturer av mennesker og dyr og en make utenfra. Slik unnslapp Enok døden ved tro. Heb.11:5.

Adam og Eva var også av kjempene. Adam holdt seg til sin hustru står det. Hun kunne Gud forut profetere om til slangen mens de ennå var i haven - rett etter fallet! 1.Mos.3:15. Gud tvilte ikke et sekund på Eva sitt hjerte og sinnelag - selv om hun nettopp hadde latt seg dåre av den listige slangen sin løgn. Gud visste at han allikevel kunne innsette sitt fiendskap i hennes hjerte og sinn mot slangen og slangens ætt. Kanskje var det nettopp derfor Adam gav henne navnet Eva? Alle levendes mor! Det var ingen spøk å holde seg til Eva. Hun var virket av Gud fra topp til tå - fra innerst til ytterst! Der ble det virkelig alvor når hun først fikk opp øynene for hvem slangen var og hva den hadde gjort. Slangen ble aldri hode der i gården. Det var forresten hun som satte navn på Set. Og både Adam og Eva søkte Gud i bønn på den tid da Set skulle finne seg en hustru og få en sønn. 1.Mos.4:25-26. De tok ikke lett på det. Slikt skulle den gang som nå skje i Herren! 1.Kor.7:39.

Videre har vi Noah selv, 1.Mos.6:9. - og hans hustru - og deres sønner, Sem, Kam og Jafet som sto sammen med sin far og mor under Guds langmodighet mens arken ble bygget. Sem, Kam og Jafet sine hustruer må vi også ta med, så har vi ikke glemt noen av dem det står skrevet noe om. Men i hvor mange hjerter fikk Noah, rettferdighetens forkynner, tent et fiendskap til slangen og slangens ætt i? Hvor mange av sønnene i Adams slekt fikk han reddet ved sin tro og forkynnelse og hellige frykt - så ingen av menneskenes døtre fødte dem barn? Eller hvor mange ekteskap og barnefødsler hos f.eks. Enok sine etterkommere fikk Noah sin forkynnelse forhindret? Hvor mange omvendte seg fra gjenstridighet og knuste slangens hode og ledelse? - For så å slakte et får og ta på seg en ny ren kjortel til rettferdiggjørelse ved tro? - For så igjen å bli med å bygge på arken mens man undertvang lystene? Med en slik bror, far eller farfar som Enok - skulle en jo tro at det i alle fall ble to tre mennesker! Og hva med alle brødrene og søstrene til Noah? 1.Mos.5:30. Med en slik gudfryktig bror i en stor søskenflokk skulle man jo tro at det i alle fall ville bli reddet èn bror eller søster fra å ære menneskehenders verk eller fra å ta seg en make utenfra!

Men nei! Kjempene hadde alle som en - en knust hæl. Det har alltid vært prisen om man vil knuse slangens hode og la Gud Herren lede seg. Man får ved den pakten og kampen en unnselig skikkelse - et haltende preg over seg - i vantro og gjenstridig slekt sine øyne. Man virker keitete og underlig - og henger liksom litt etter i utviklingen - og har derfor lite anseelse og makt til å påvirke.

Å forkynne rettferdighet - Guds sannhet til veiledning og trøst - slik som Noah. 1.Mos.5:29. At man må være en utskilt ætt blant menneskene, for at Guds have i ens indre skal bli bevart. - At man må holde sin kjortel ren for å få Guds velsignelse. - At Gud har sagt det skal være fiendskap mot Kains etterkommere - også mot de vakre døtrene, for alle sammen tilhører slangens ætt. - At man må passe seg for menneskene i verden, for også der har synden begynt å blomstre. - At Gud vil forkorte ens dager på jord ved utroskap mot hans bud. - At man må ha Eva sitt fiendskap i hjerte og sinn for å holde ætten ren og beseire slangen. - At Enok er et godt forbilde å etterfølge. - At man må ofre seg for døtrene i egen ætt og ikke tenke på seg selv. - At man må ha godt i sinne, så man alltid kan se inn i Guds åsyn uten skam. - At Guds vrede vil opptennes om man ikke tar det alvorlig med avgudsdyrkelse osv. - slo alt sammen dårlig an mot datidens tidsånd. "Nei nei nei! Det var muligens rett etter Edens have alt det der gjaldt - for et tusen seks hundre år siden. Det er andre tider nå, Noah. Livet må gå videre vet du. Bygg gjerne en båt til fordømmelse mens du venter på Guds vrede over oss, eldgamle mann - men vær så snill ...! La oss få litt matro i våre hus, sammen med våre hustruer og våre barn!" Luk.17:26-27.

I tillegg til hustrujakten var det nok også larmen og mystikken i Hanok, i landet Nod, østenfor Eden, som lokket og delvis overdøvet Noah sin forkynnelse. Datidens nærliggende og pulserende by med sine mange billedkunstnere og skulptører, teltmakere, knivmakere, kobbersmeder og kurvmakere. Alle fuglefangerne og deres vakre fugler i bur. Vi fornemmer slangetemmerne og alle de eksotiske krypdyr som holdtes fanget der. For ikke å glemme alle brød-bodene - som om en hadde noe å bytte med - kunne fri en fra sitt ansikts sved - og urte og krydderlukten fra alle kobbergrytene og jerngrytene. Videre kan vi også fornemme fest og bryllupsmusikken, og de mange dansende kvinner til harpe og fløytetoner. Pred.1:8-10.

Ja, når vi tenker på det slik, så forstår vi lettere hvor forlokkende bylivet med alle sine aktiviteter også var den gang, og hvor besnærende flott kunst, kjæledyr, fremmede kulturer, og det å få seg en kjæreste alltid har vært for oss mennesker. Og synden, hvor farlig den er. Tenk å vokse opp med Noah til bror, eller med Enok til bror, far eller som farfar - og allikevel blir en dåret av slangen til gjenstridighet mot Gud! 1.Pet.3:19-20 + 2.Pet.2:9. Det finnes virkelig ikke noe farligere enn å være vis i egne øyne og å stå Guds budords-tale og opp-tuktende Ånd imot. Heller ikke å ære og dyrke skapningen fremfor Skaperen. Tenk! Bare syv sjeler av Adam og Eva sine etterkommere ble frelst ved Noah. Et tusen seks hundre år etter fallet må de jo ha blitt til mange hundre samtidslevende mennesker? Ja, kanskje flere tusen? Det må en kunne si var et voldsomt stort frafall. Er man jordvendt i hjerte og sinn hjelper det ikke å være av Adams eller kvinnens ætt - etterkommer av gudfryktige og troende mennesker. Det hjelper heller ikke i dag. Ikke en gang veldige kjemper kan redde en da! Nei, slike forføres før eller siden av slangen - og enkelte ødelegger seg også.

Byen Hanok må også ha vært noe helt nytt og annerledes i sin tid. Der kom menneskene i kontakt med slangens ætt. Den hadde ikke vært på jorden før. De kom etter hvert også i kontakt med en blanding mellom slangens ætt og de frafalne av kvinnens ætt. En fordervet og religiøs og av Gud Herren forbannet sammenblanding i syndig utfoldelse. Byen hadde en kort og direkte historielinje tilbake til treet til kunnskap om godt og ondt og frukten av ulydighet - og ville aldri eksistert uten Adam og Eva sitt fall for slangens listige angrep. Selve byen hadde ganske sikkert også religiøs storhet over seg. Den var jo grunnlagt og bygget av Adam og Eva sin førstefødte sønn. En tidligere gudsdyrker og også broder-morder med et merke til beskyttelse fra den levende Gud. Et uomtvistelig bevis på Guds eksistens - og på at dersom noen drepte Kain - ville selveste Gud i himmelen ta seg av morderen med syv-fold hevn. Vi har jo tidligere lest at gamle bruddstykker av gudsord også ble tatt vare på der. Byen Hanok hadde også et hemmelig advarende profetisk budskap til sine besøkende om de hadde interesse av å grave litt, og er antakelig den eneste sannhet som var å finne der. En sannhet som fremkommer dersom man ser på Kain sin ættetavle og betydningen til navnene ætten gav sine førstefødte.

Hanok :…...................... Hus (som)

Irad :….......................... kunngjør og meddeler

Mehujael :…................. proklamerer og forkynner

Metusael :…................. ødelagt av Gud / slått av Gud

Lamek :......................... (blir) den falne.

Byen ble til sist som en syndens pøl med all slags ugudelig adferd til like med skammelige unaturlige seksuelle utskeielser av enhver art. Det var ikke grenser for hva både menn og kvinner videre fikk sine øyne opplatt for - for deretter å la seg senkes ned i. Derfor fikk de også vannflommen over seg som et "vederlag", skriver Paulus. (v.27) Den kom som et tillegg til den fremtidige lønnen eller straffen som ventet deres gjenstridighet og forvillelse og onde gjerninger. De siste generasjoner med adamitter som valgte å bo der - samt de andre av dem som bodde rundt om kring - levde like fravendt Guds åsyn som Kain og hans etterkommere. Det var ikke gudsfrykt for deres øyne - og selv om Guds Ånd etter-jeget dem i livet, så hadde de ingen planer om å holde seg til de hellige i landet og bli medarvinger til rettferdigheten av tro sammen med Noah og de andre i hans hus. I tillegg var Guds vrede noe de ikke trodde på - fordi noe slikt aldri tidligere var blitt sett. De satset derfor heller på å holde sannheten nede i urettferdighet og gå sine egne veier. Rom.1:18. De beskrives i sin usømmelige oppførsel og fordervede ferd som "... fulle av urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list; øretutere, baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, ukjærlige, ubarmhjertige; slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det." Rom.1:21-32.

De kjente altså - som siste rest av kvinnens ætt - godt til Guds doms-tale og virkning i sitt indre. At de som velger å leve slik - som velger å leve etter kjødets lyster og begjæringer - fortjener den død som legger deres indre liv øde. 1.Mos.6:3. At hver og en av dem ikke bare forsvarte et slikt liv under Guds langmodighet mens arken ble bygget - men også holdt med andre som levde på samme måte - nevnes antakelig fordi det var slik de stod Noah - rettferdighetens forkynner - imot. De slo seg sammen og holdt med hverandre - mot Noah og hans ord til rettferdiggjørelse ved tro - og raste mot arkens stadig voksende og tiltagende fordømmelse av verden - ettersom den tok mer og mer form. Muligens var hele byggeplassen under angrep. Og det i en slik grad at Noah måtte bruke noe av tømmeret, som egentlig var ment for arken, til et forsterket hus for seg og sine til vern mot mordere og voldsmenn og gudshatere og andre listige og ubarmhjertige mennesker. Brevet til hebreerne tegner jo et bilde av at alle åtte bodde i et og samme hus. Heb.11:7. Hard motstand og det alvor som dette virket var antakelig også helt nødvendig. Ikke bare for at Noah sitt hus og de som bodde i det skulle bli av solid karakter, men også for at trevirket til arken skulle bli tatt ut grovt nok - og sammenføyet nøyaktig nok - til å tåle påkjenningene av mange tiår med hærverk og til sist flommens kraft som skulle løfte den fra jorden.

Det var altså ikke mot hverandre, eller mot Kains etterkommere, eller mot den øvrige verdens mennesker, de frafalne adamitter først og fremst oppførte seg ondskapsfulle og oppfinnsomme til ondt - men mot de åtte siste gudfryktige og hellige sjeler. Alt sammen i stedet for å omvende seg og la sannheten komme for dagen så de kunne få tilgivelse og bli frigjort fra sin urettferdighet, fordømmelse og fordervelse. Ja, sine frustrerte, tomme og ulykkelige liv. Heb.11:7. 1.Pet.3:20.

Nå er det ikke slik at menneskene den gang måtte til Hanok for å fristes til synd. Nei, som vi tidligere har lest, når slangen først fikk adgang til mennesket ved å forlede det til lovbrudd - så ble det slik at alle mennesker begynte å synde. Det skjedde ikke momentant, men etter hvert. Slik er det jo fremdeles med oss mennesker. Det kommer en dag da vi bevisst synder for første gang mot Guds lov, eller mot vår egen lov, eller mot våre nærmestes lov, og det blir ikke første og siste gangen heller. Å stjele noe eller å skaffe seg noe man vet man ikke burde ha eller å lyve er ofte av det første. Ingen makter å stå den onde tanke eller røst imot og holde synden utenfor hjertedøren og samvittigheten ren under sin oppvekst - og siden i alle livets situasjoner. Men den røsten eller fristelsen har altså ikke alltid vært her. Det var såre godt til å begynne med leste vi.

”På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds lignelse”. Det var på femte dag at Gud skapte mennesket slik. Med et indre åndelig uendelig utviklings-potensial i gudsbevissthet og guddommelighet. 1.Mos.1:27. Det jordiske ved lignelsen var at mennesket skulle råde over hver levende skapning - både ren og uren - som rører seg på jorden - likesom Gud råder over hver levende skapning - både ren og uren - som rører seg i den åndelige verden. Men at vi mennesker råder over ”alt kryp som rører seg på jorden” - det stemmer ikke lenger. Den onde slangens virksomhet er ikke lenger under og utenfor oss. Det onde som før fallet var utenfor mennesket - det har ved fallet fått adgang og makt i og over mennesket. Slik som vi er av naturen så råder et vantro mørke både i oss og over oss om vi vil være ærlige. Det skal ofte ikke så mye til før vi bryter vår egen lov og sier ubarmhjertige ord og gjør urettferdige handlinger. Vår barndoms evige uskyld og renhet fra alt ondt - Guds lignelse - makter ingen å bevare. Syndefallet og dets følger er blitt til arv.

Vi ble ikke bare skapt i Guds lignelse. Vi er også skapt i Guds bilde med en egen personlighet og selvbevissthet, intellektuelle evner og gaver, legemlige ferdigheter osv - og det består. Selv om ingen av oss er like er vi alle akkurat slik som Gud så for seg at vi skulle bli og være. 1.Mos.5:1-3.

”Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden”, sier Paulus. Fristelser mot bedre vitende og deretter fall, fordømmelse og sjele-død inntok altså - ikke bare adamittene og Kains etterkommere - men alle mennesker etter hvert - ”... fordi de syndet alle”. Om vi tenker oss om, vi som har vokst opp iblant ikke-troende mennesker, så finner vi at vår samvittighet var mer fint-følende og vår sjel var mer levende når vi var barn og ungdom enn den er når vi er blitt godt voksne. Det var mer naturlig grøde i starten av livet. Vi forblir ikke like følsomme, bløthjertede, takknemlige, spontant elskende og glade for alt som lever og er til - etter som vi får mer og mer forstand og vokser opp i denne verden. Vi var mer levende tidlig i livet, og vi skulle, ikke bare blitt bevart, men etter skaperens evige hensikt og vilje fått livets ånde i vår nese og utviklet vårt liv videre i Gud. Men det kan jo ikke skje uten at man vokser opp under Guds ords sanne forkynnelse i en gudfryktig omgangskrets som øver seg i troens lydighet.

I stedet ble vi litt etter litt forherdet i hjerte og sinn likesom de andre - under det vantroens mørke som er kommet over og inn i menneskeheten - og vi endte opp som levende døde i mer eller mindre grad etter som kjødets lyster og begjæringer tok føringen. Alle dør i Adam, sier Paulus. Alle ble vi skadet av egne og andres lyster og i livets tomhet søkte vi forskjellige erstatninger for det tapte indre liv. Ting som midlertidig kunne væte og livne litt opp i vårt indre tørre og mer eller mindre visne og tornefulle landskap. At man ikke kjenner Gud og heller ikke har et bud fra Gud om ikke å spise av et spesielt tre - slik som Adam og Eva - er altså ikke avgjørende. Heller ikke at synden ikke tilregnes som overtredelse hvor det ingen lov er. Rom.4:15 og Rom.5:13. Allikevel begynte syndens og dødens lov å herske - "… også over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse." Rom.5:12-16.

Men takk og lov og pris. Det finnes et håp! Et sant håp for den som er lei av sitt liv i dårlige lyster og begjæringer og som vil ut av forgjengelighetens og syndens trelldom! "For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mere de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus."

"Altså: Likesom éns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, således ble også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker; for likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet." Rom.5:17-19.

Fra begynnelsen og til enden.

Syndenes forlatelse.

Vi gjør en rask reise gjennom tiden. Fra Guds folk sin første ætt tavle - den går fra Adam til Noah - og frem til vår tid - evangeliets tid - endens tid. Til oss som i tilværelsens tomhet og tørrhet har omvendt oss til Gud Herren og fått våre synder tilgitt og som ved det er blitt ikledd en ny ren kjortel. "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." Joh.3:14-18. Vi ser her at alle mennesker er elsket og at Gud ønsker oss alle frelst, 1.Tim.2:1-7. - og at ingen kan noe for at de er født inn i en verden som befinner seg under mørkets makt. Heller ikke kan noen i utgangspunktet noe for at syndens og dødens lov hersker! Det er ene og alene Adam - Guds første sønn - sin skyld. Men også han er tilgitt. 1.Mos.3:17. Ved Jesu stedfortredende død på korset sier Gud Herren til oss: "Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste av livsens vannkilde uforskyldt." Åp.21:6. Gud gir oss i sin godhet av livsens vann ifra himmelen og vi får en frukthave i vårt indre når vi tror på Jesu offer og omvender oss til den levende Gud - himmelens og jordens Skaper - Jesu Kristi Fader. Vi får del i livets ånde og vi blir levende sjeler i Gud Faders hånd. Da kommer litt av grunnvollen i barnet frem i oss igjen. Vi blir mer samvittighetsfulle og nestekjærlige og ordet - "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." - går i oppfyllelse. Apgj.17:22-31.

Det vannet og den haven er ikke fortjent, derfor må vi så fort som mulig begynne å vokte og forsvare og akte haven som Gud Herren har frembrakt i oss - som mer verdt enn alt annet på jorden. Selv om vi kanskje bare har fått et eneste lite frukttre til å begynne med - ja kanskje ikke det en gang. Om det så kun er en liten kvist med bitte litt kjærlighet, glede og fred - så må vi vokte det vi har fått med det største alvor. Det finnes nemlig onde krefter som vil ta det fra oss igjen! Ved troskap i å gjøre det gode - og ved utholdenhet mot det onde - vil det med tiden vokse frem flere kvister og vi får mer frukt etter hvert. Den naturlige kjærlighet og respekt for og til hverandre og til alt hva Gud har skapt vil også gradvis gjenopprettes. Det spiller ingen rolle hvor langt nede i synden og døden vi har vært. Den Himmelske Gartner sørger for dette bare vi tørster etter det - og er tålmodige med oss selv og andre. Særlig varsom må vi være med hva vi sier om og til hverandre og hvilke valg vi tar videre i livet. "For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik; han gå av veien for ondt og gjøre godt, han søke fred og jage efter den." 1.Pet.3:10-11.

Ingen har full seier med en gang. Om vi skulle falle og få sagt eller gjort noe dumt, uheldig eller til og med noe ondt, så må vi reise oss igjen, bekjenne det, og ikke på noen måte gi oss i kampen for å leve til Guds ære og velbehag. 1.Joh.1:9-10 + 2:1-2. Vi må være ærlige om slikt og be Gud og mennesker om tilgivelse. Ja, også mennesker må vi kunne be om tilgivelse om samvittigheten eller situasjonen ellers krever det. Til slike ærlige sjeler som kjemper i sannhet for ikke å visne hen og dø - og slik falle ut av Guds hånd igjen, sier Jesus: "Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, den første og den siste. Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livsens tre og gjennom portene komme inn i staden." Åp.22:13-14. Vil man bevare sin salighet og sin rett til livsens tre som står på den nye jord - så forstår vi at man må ha Eva - alle levendes mor - som sin åndelige mor. Det krever at man ved tro og tålmod står i kampen mot synden for å tekkes Gud, og erkjenner - og således vasker sin kjortel - om det allikevel blir fall, og slik holder sin sjel i live. For "Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes." Mark.12:27. Det hjelper ikke å bekjenne Gud Herren som sin Far og Eva som sin mor med en kjortel full av både gamle og nye flekker - og med en uttørket sjel som er kvalt av ugress. Hykleri gjør alt bare mye verre. Nei, vi må ha Eva sitt sinnelag og fiendskap mot alt ondt så vi holder oss i Guds hånd. Da er vi også innskrevet "... i livsens bok hos Lammet". Åp.21:27. Forstår vi ikke dette så farer vi vill.

Det er store løfter til den som i sannhet angrer det onde som en har gjort - og som opphøyer Jesus og hans rike. Til slike sier Jesus ved livets ende: "Sannelig sier jeg deg: Idag skal du være med meg i Paradis." Luk.23:39-43. Tenk! Det står virkelig et livsens tre ved siden av elven med livsens vann i Guds Paradis for den som velger å være ærlig om sin synd og som angrer den og ønsker den ugjort og som er villig til å kjempe for å holde ut i det gode. På den nye jord vil de som hører Jesus til en gang få drikke lik Adam fikk drikke i Guds have. Åp.7:13-17. Den elven med livsens vann som renner ut fra Guds og Lammets trone, skal en gang - om man holder ut - ikke bare renne forbi oss - men den skal også renne gjennom oss. Vi skal mettes med Guds godhet. Er ikke det verdt å kjempe for og å holde seg i live for, tror du? Åp.22:1. Ja, allerede her i livet får vi ved troskap litt etter litt erfare denne gode elven med levende vann. Det finnes ikke noe som er renere, klarere, herligere, mer forfriskende, mer rensende, mer vitaliserende og spennende enn Guds levende og Ånds-fylte ord! Bibelens uutgrunnelige budskap er langt langt mer enn noe menneske kan favne alene. De som prøver å favne alt Gud gir på rette måte vil drukne i Guds godhet og oppstå til en ny måte å tenke på, snakke på og leve på.

Til de dyrebare barn som er helliget ved sine foreldre - og som er så heldige å få vokse opp ikledd en ren kjortel og med et barndommens Paradis i sitt indre, vil jeg si; Fortsett å tro på Gud og på foreldrene dine og på Menighetens ledende brødre! Da vil du stå ekstra godt rustet til den periode i livet da ungdommens lyster våkner og slangen til stadighet møter opp med sine mange løgner og fristelser! Og husk! At det kommer tanker som vekker lyster, betyr ikke at vi er onde og må gjøre ondt! 1.Mos.8:21. Det var før fallet at Eva hørte slangens røst for første gang.

Det er kun ulydighets frukt å få del i utenfor Ordets forkynnelse og det tilhørende samfunnet i Menigheten. I verden er nærmest kun fordervelse og fordømmelse og sjele-død. Det er virkelig sjele-skade og sjele-død å leve i de verdslige lyster. Det må man ikke tvile på. Vestens mennesker er i dag stylet og sminket og flott kledd og virker sjarmerende utvendig i all sin forfengelighet, men innvendig er det ikke rare greiene. Det aller meste av tilsynelatende liv og moro blir med årene mer og mer skuespill ettersom døden trenger dypere og dypere inn! Innvendig er det en voksende fortvilelse og tomhet etter hver eneste verdslige "morsomhet" fra tidlig ungdom av. Og det er ingen gagnlig hjelp der ute. Det finnes ingen sann lindring hverken hos alle verdens psykologer eller i andre tjenester og ting som myndighetene prøver å hjelpe med eller som man kan få kjøpt for penger. - "For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv." Matt.16:26. Luk.9:25-27. Alle dør i Adam, leste vi - og kun Guds ord og våre "sjelers hyrde og tilsynsmann" har hjelp å gi mot dette alvor. 1.Pet.2:25.

Ingen som vokser opp i Menigheten trenger å få sin kjortel tilsmusset av verdslige synder eller smake den ugudeliges død og fordervelse før de ser Guds rike komme med kraft i sitt indre. Synd, død og fordervelse må ikke lenger gjennomtrenge alle! Men man må holde fast på Jesus Kristus i sitt hjerte. Han kom ikke "bare" for å gi oss tilgivelse, selv om det er uendelig store saker. Han kom også for å "... utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid." Heb.2:14-18. Stol derfor på brødrenes og mødrenes forkynnelse og formaninger og bønner for akkurat deg! Da vil det lykkes slik som Guds ord lover. Glem ikke at du er høyt elsket av Jesus - han som gikk i døden for deg - og som nå bor i himmelen. Apgj.3:13-26. Kast ikke bort din barnetro!

Dåpen.

Til oss som er født på ny ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde - og som er gjort levende i Ham - enda vi var døde ved våre synder og overtredelser, og som har et himmelsk kall og derfor har latt oss døpe. Ef.2:4-8. og 1.Kor.6:9-11. Vi leser: "For også Kristus led èn gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden, og i denne gikk han og bort og preket for åndene som var i varetekt, de som fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygget, i hvilken noen få - åtte sjeler - ble frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen, som ikke er avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighetspakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse, han som er faret opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt." 1.Pet.3:18-22.

"...det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen, ..." sier Peter. Hva er det som frelser oss ved dåpen? "Vannet og en god samvittighetspakt med Gud" - sier du sikkert. Ja, det er riktig. Men hva er det vi skal frelses fra ved dåpen, siden det ikke er kjødets urenhet - arvesyndens rot? Det kan jo ikke være fortapelsen, for en som vil døpe seg må vi jo regne med allerede har syndernes forlatelse. La oss se på det litt større bilde fra Noah sine dager. Hva gjerning gjorde vannflommen? Jo, vannflommen druknet og renset bort de siste fordervede etterkommere av kvinnens ætt. De som hadde vært gjenstridige mot det fiendskap som Gud hadde innsatt. Adamittene skulle ikke ha slangen som hode, men knuse det. Gud Herren skulle være deres hode, og de skulle heller ikke ha noe å gjøre med slangens ætt. De skulle være en ren og hellig og utskilt ætt for Gud Herren. Det må motbildet - dåpsvannet - også virke i dag - om det i det hele tatt skal gagne oss å la oss døpe. Det er ikke ritualet som frelser oss. Nei, langt derifra! Vi er "... utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod..." 1.Pet.1:2. Men først det naturlige, så det åndelige.

Dåpen som motbilde inneholder altså to ting. Det ene er død over min kjødelige vilje og mitt gjenstridige kjød ved drukning og det andre er frelse ved rettferdigheten av tro. Derfor! Ved tro drukner vi vårt gamle menneske - syndens menneske - som var alles venn og uvenn. Det er det menneske som sådde i kjødet og som hadde det timelige for øye. Og når vi kommer opp av vannet må vår bestemmelse være at vi er stått opp fra det gamle og vantro - eller fra det ulydige og gjenstridige - til et nytt liv i troens lydighet. Vi skal nå leve som kjempene levde for Guds åsyn - i lydighet mot Guds ord og Åndens virkninger. Vi skal aldri mer lyde slangens røst - ete av eller nyte det forbudte. Det må være vårt hjertes standpunkt. Møter slangen opp med sine mange løgner og fristelser er det kun en ting å si: ”Nei og atter nei! Ulydighet og dens frukter er jeg ferdig med. Jeg har kjent nok fordervelse i min sjel på grunn av deg. Ta med deg treet ditt og forsvinn!” Ikke ett av forslagene til den gamle sniken av en slange må vi åpne vårt hjerte for. Tar vi imot noe som helst fra den kanten vil gudfryktighets kraft opphøre og haven begynne å visne. Da forderves frukten - kjærlighet, glede og fred - og det oppstår tornekratt igjen med masse sure nyper i vårt indre. Rom.6:21. Det skulle jo komme noen kjemper "siden" også leste vi - og nå er vi kalt og utvalgt til å bli av dem. Derfor skal vi nå søke "... det som er der oppe der Kristus sitter ved Guds høire hånd! ... - slik som for eksempel Enok gjorde. - Så død da deres jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse; for disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn ..." Som den gang, så også nå. Kol.3:1-11. Her gjelder det å øve seg i å leve som Gud i ånden og samtidig la seg bli dømt som et menneske i kjødet. 1.Pet.4:1-6. La seg bli opplyst og opp-tuktet til hjertelig fiendskap mot det Gud vil ha fiendskap mot - for da blir dåpen som et motbilde til vannflommen i Noah sine dager riktig. Heb.12:1-8. Dåpen vil lede meg inn i sjelens frelse fra fordervelse - ved rettferdigheten av troen og en god samvittighetspakt med Gud. Slik lukkes det øye mer og mer som slangen åpnet - idet Gud belønner med "hjertets opplyste øyne". Ef.1:17-18. Om ikke det skjer blir dåpen til ingen nytte! Den vil kun bli til et "gudfryktighets skinn" som man forsøker å dekke over fordervelsen med. Den slags vender kjempene i Guds rike seg fra. 2.Tim.3:1-9. 1.Pet.1:14-15. + 2:1-3. + 25.

Holder vi fast på og øver oss i dette som vi nå har lest - i troskap og håp til Gud - etter at vi er kommet opp av vannet - ja, da er vi på så god vei til å bli frelst - "fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten" - at vi nærmest kan si slik: "Godt begynt er halvt fullendt". 2.Pet.1:3-4. For han, Jesus Kristus, den største av alle kjemper, han som selv har gått foran oss - og som er stått opp fra de døde - og som er faret opp til himmelen, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt - han skal da også holde sin del av pakten. Han skal, når vi vandrer for Guds åsyn i en god samvittighet, gi oss rikelig med kraft fra himmelen til å seire over verden - over alt det som slangen og dens ætt mener, dyrker og står for, og som vi forstår ikke behager Gud nå i den nye pakts tid. Slik skal vi få nåde til å bli av Guds ætt - Guds sønner og døtre - i denne tid, og knuse slangens hode. Hør: "Hver den som blir i ham, synder ikke; hver den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham. Mine barn! la ikke noen forføre dere! den som gjør rettferdighet, - det ordet sier meg og Ånden virker - er rettferdig, likesom han er rettferdig. Den som gjør synd, er - påvirket - av djevelen; for djevelen - er bakenforliggende årsak til - synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbaret at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger." 1.Joh.3:1-16. Her gjelder det med alvor å øve seg i å leve i ordet - leve som korsfestet med Ham - som død med ham - og som oppreist med ham. Akte seg som død for synden og levende for Gud i Kristus Jesus, Rom.6:11. - og å tro på Guds allmakt. "Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som var og som er og som kommer, den Allmektige." Åp.1:8.

Ved nidkjærhet og tålmodighet gjennom denne "troens seilas" vil vi ved troens lydighet forløses fra kreftene bak overtredelser, samt motløshet og all annen fordervet frukt. Men vi må slippe alt når tomhet, uro, fristelser eller motløshet våkner og fly bort. - Det er inn i å lese Guds ord eller inn i bønn for nådens trone eller bort til samfunnet med likesinnede - om man er for svak til å holde stand alene. Den slags måte å ta det på velsigner Gud rikelig og dåpen blir virkelig til frelse! Men man må holde ut i troens frimodighet for Guds åsyn, uten å tvile på læren. Alle fristelser - all fordervelse - og alle gamle tanker - det er alle høyder og fjell - de må i troen holdes der de hører hjemme. Det er i dåpen til døden - altså femten alen under vann i hundre og femti dager - hver gang de prøver å få litt luft! 1.Mos.7:17-24. Har vi en fortid hvor vi på enkelte spesielle områder har sådd mye i kjødet - det har jo de fleste av oss - så må vi finne oss i å måtte høste fordervelse over noe tid fra disse områder - før vi er skikkelig igjennom. For uansett hvor helhjertet vi har omvendt oss, så lar Gud seg ikke spotte. Gal.6:7-8. Men Gud er også trofast som ikke skal la oss friste over evne. 1.Kor.10:13. Kast derfor ikke bort ditt nye mål av tro!

Den mørke og utålmodige og rastløse og vantro "ravne-bønnen" kan ikke hjelpe oss under disse kamper - så den må vi først slippe. Den slags bønn ser ingen fremtid og velsignelse forut for seg. For i ravnens øyne ser det ut som at alt vannet som kom fra himmelen - det tørker eller damper bort. Som om det er et ørken-liv man er på vei mot. Den slags bønn og syn på fremtiden besvarer Gud Herren ikke. Så! Ut med den. En gang for alle! 1.Mos 8:6-7.

Den troende og lyse og håpefulle og tillitsfulle "Due-bønnen" derimot - ser fremtiden på en helt annen måte. Den ser vannets velsignede og rensende gjerning. For i Duen sine øyne ser det ut som at alt vannet som kom fra himmelen - det synker sakte bort - og den søker tålmodig etter hvile for sin fot - og den kan vente. Send den bønnen opp mot himmelen - så skal du se - (om enn ikke første gangen, for Gud vil gjerne prøve oss) - at ditt bønnesvar kommer tilbake til deg med et friskt profetisk og salvet vitnesbyrd om fremtid og håp i nebbet - bare man holder ut. Gluggen blir da - selv om det skulle drøye - til et håpets og trøstens vindu - hvor man gjennom troens øyne ser at dommens vann ikke bare gir død - men også gir grobunn for nytt liv og ny frukt. 1.Mos.8:8-12.

Troens bønn i Ånden holder ut i "hjertets ark" inntil tiden er der med fast grunn under føttene - da taket på arken brytes opp og tas av - så himmelsk solskinn fyller alle kammer der inne. Ja, hver eneste krik og krok i hjerte! Det blir en tid da lovsangen til Allmaktens Gud gjaller over alle høyder og over alle fjell mer enn noen gang før. En tid da vår fryd og frelses Gud - som hode for legemet - begynner å tale til oss om helt nye ting. 1.Mos.8:13-15.

Dåpen til døden - som motbilde til vannflommen - har ved troens rettferdighet og en god samvittighetspakt med Gud i sannhet knust slangens hode og frelst vår sjel fra fordervelse og - (den kommende) - vrede. 1.Pet.kap.1 og 2. Rom.5:8-10. Heb.6:1-20. Den oppstandne Herre Jesus Kristus er blitt oss - ikke "bare" til sonoffer - men også til "mellommann for en ny pakt". Heb.9:15 og 12:24. “Legemet er dødt på grunn av synd, men ånden er levende på grunn av rettferdighet.“ Rom.8:1-10.

Fra sjette dags aften og videre fremover - gjennom hele Gud Herrens nattskift - det er ca. fire tusen år - sto kerubene parat foran (enhver) Guds have - "... for å vokte veien til livsens tre". 1.Mos.3:24. Da Moses steg opp til Gud på Sinai berg - og ble vist hvordan alt var blitt til fra begynnelsen av - og han fikk se kerubene foran haven med deres luende sverd, sier han at sverdene "vendte seg hit". Moses ble møtt med kjerubenes luende sverd med en gang de så ham og han så dem. Hvert sekund vendte deres luende sverd seg et sekund lenger inn i det forgjengelige - nettopp "... for å vokte veien". Det vendte seg også "dit" - til kjempene som levde før vannflommen. Ingen som var unnfanget i synd - som hadde jordisk far og mor - skulle gå den nye veien som var blitt til ved syndefallet. Sal.51:7. Den kerubiske ild oppsto resolutt innvortes i et hvert legeme som i utvidet grad - ved troens rettferdighet - forsøkte å trenge igjennom til det fullkomne, og slik stagget kerubenes ild den slags vandring. Gud Herren visste at det ut fra kvinnens ætt ville komme noen slike, og Enok var helt klart av en slik karakter. Man setter jo voktere på en vei fordi det er mulig å finne den - og også fordi det er visse krav som må oppfylles hos de som ønsker å gå den. Og oppfylles ikke kravene så blir det full stopp med vandringen.

Enok var en ekstra gudhengiven og gudfryktig sjel blant sine samtidige. Av den grunn fikk Enok høre mange motsigelser og harde ord fra de ugudelige adamitter som sto Guds Ånd imot og som sviktet sitt kall. Jeg drister meg derfor - ut fra den bakgrunnskunnskap som er til rådighet - å tippe om gåten Enok. Mannen som ble reddet fra døden ved bortrykkelse på grunn av troen. Man får ta det for det som det er. Hjertets lek med troens ord. Ef.5:18-20. Enok fordervet ikke sin sjel det aller minste - og etter flere titalls tiår - tre hundre år - med alltid å ha godt i sinne og prøve hva som er Guds vilje og vandre i den som herre over synden - fikk Enok et bofast vitnesbyrd. Han tektes Gud. Guds beseglende vitnesbyrd var alt for Enok. Han visste ved det at uansett hva som måtte komme på, så ville Gud styrke og bevare ham - bare han fortsatte i helovergitt troskap. Vitnesbyrdet gjorde derfor Enok ennå mer ivrig og dristig i troen. Det påvirket både forkynnelsen og vandringen i rettferdighet og selvdisiplin for Guds åsyn. Av disse grunner begynte Enok å stride på en mer nidkjær måte mot egen natur enn han noen gang hadde gjort tidligere. Da utviklet Enok seg til å bli "et lite problem". Enok kom mer og mer inn i en ild han ikke hadde tro til å forlate, for troens strid og vandringen med Gud på veien dit hadde vært så velsignet - og det ilden krevde hadde Enok også maktet å undertvinge til døde i begynnelsen. Men så en dag kom troskjempen Enok til en grense. En grense som hindret ham å vandre videre fremover - i hans søken etter mer av "... den uforgjengelige Guds herlighet". Rom.1:23.

Enok var altså en svært ydmyk mann som av hele sitt hjerte elsket Gud og de velsignede regnstrømmer og frukter som vandring med Gud gav ham - men nå hadde velsignelsen tilsynelatende opphørt og en luende ild var kommet i stedet - og Enok klarte ikke å bryte gjennom til ny seier og til nye velsignelser. Det var hverken hvile eller trøst å finne i dette nye element han hadde kommet inn i - og det var heller ingen veiledende hjelp å få. Den indre ild fylte Enok sin sjel med store lidelser og det var som om han manglet åndskraft til å holde dem ut. Enok begynte å tvile om livet. Det kjentes som den luende ild og smerte var i ferd med å fortære ham. Da ropte Enok til Gud om frelse og forløsning - i kraft av vitnesbyrdet Gud hadde gitt ham samt i troens fulle visshet om at Gud ville hjelpe ham - og Gud Herren rykket Enok bort fra jorden "... så han ikke skulle se døden". Heb.11:1+5. Enok sto altså i fare for å dø! Hvilken død? Tenk litt over akkurat det. Hadde han fått en farlig sykdom? Neppe. Har det noen gang vært mennesker på jorden med vitalitet og helse som fra en annen verden - så må det være Guds ætt før vannflommens dager. Noen alderdoms død kan det heller ikke være snakk om. Enok var jo midt i sin beste alder og kunne sikkert levd både tre og fire og fem hundre år til. Han var jo "bare" 365 år gammel, så alderdommens død hastet det vel ikke å redde ham fra? Jeg tipper Gud alltid har gjort det slik, enten det gjelder gudfryktige eller ugudelige. Ja, også gudløse mennesker. Blir man på en eller annen måte "et problem" i Guds øyne - (man har f.eks. en stor posisjon i verden og stiller seg i veien for Guds planer) - da risikerer man å bli tatt ut av verden.

Enok sin kone begynte å savne sin mann etter hvert. Det gjorde også noen av hans barn og hans venner. De satte derfor i gang med å lete etter Enok. De lette både høyt og lavt - ja, på alle de steder hvor Enok pleide å forkynne rettferdighet og vandre med sin Gud - "og han ble ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham." Heb.11:5. 1.Mos.5:24.

Mange av adamittene - og selvfølgelig troskjempene iblant dem - ble ikke formørket og forherdet og fremmedgjorte for Guds liv - slik som nærmest alle av kvinnens ætt ble under oppveksten - etter som århundrene gikk og vi nærmer oss Noah og vannflommens dager. Alt var nytt den gangen - også syndefallet. Et liv med Gud var derfor ikke fullt så vanskelig å omfavne med hjerte for en slik utvalgt ætt så tidlig etter fallet - noe som troslivet tydeligvis ble i de videre slektsleddene etter vannflommen. Dette fordi Gud Herren lukket for det når Noah gikk inn i arken for siste gang. 1.Mos.7:16. Ettervirkningene fra livsens tre var også fremdeles til stede før vannflommen gjennom slektsleddene tilbake til Adam og Eva og deres dager i Edens have. Noe som gav ætten unaturlig lang levealder i forhold til andre mennesker. Enok ble født i år 622 etter fallet og var på jorden i 365 år. Adam ble 930 år gammel. Gud tok altså Enok til seg 57 år etter Adams død. Siden kvinnens ætt var en utskilt ætt på jorden og kun skulle ta til ekte innen egne rekker må man kunne anta at de forsøkte å holde sammen, hadde samfunn og kjente godt til hverandre. De kjente selvfølgelig også til egen ætt sin opprinnelse, utvelgelse og historie - og kunne derfor også sette seg inn i selve syndefallets forløp og natur - ved Adam og Eva sitt vitnesbyrd - samt ved Guds ord til dem etter fallet. Bare slik kunne de den gang "... eie Gud i kunnskap ..." (Rom.1:28.) - for det var ingen som kjente Gud - eller som visste noe om Gud - før Adam fikk livets ånde i sin nese og Gud innsatte ham som fruktdyrker og vokter i Eden. Når vi tenker på at bruddstykker av gamle gudsord ble tatt vare på opp gjennom slektsleddene i Kains ætt - og det i en slik grad at enkelte ord til og med ble holdt tale om og styrt ut fra i Hanok - hvor meget mer da i Adam og Eva sin ætt - som hadde alle Gud Herren sine ord inntil da, og også Guds Ånd over seg. Noah ble født i år 991 etter fallet. Det er 61 år etter Adams død - så disse to, Adam og Noah - traff ikke hverandre her i livet. Det gjorde heller ikke Enok og Noah. Men det gjorde ganske sikkert de andre aller første fedre (og mødre) til troens rettferdighet. (2.Pet.3:4.) Dette stadfestes jo også ved deres fantastiske navn-kunnskap, og det profetiske budskap som kjempene iblant dem ønsket å etterlate seg. Disse var jo også profeter og de aller første til å spå om den nåde som vi - flere tusen år etter - skulle få ved ham som er blitt sendt ned fra himmelen.

Guds arbeide lyktes imidlertid ikke så godt med adamittene etter hvert. Det endte jo som vi har lest med stort stort frafall og Guds vrede. Gud begynte derfor på nytt igjen etter vannflommen ved å åpenbare seg for Abraham - som i Det Nye Testamentet blir kalt for de troendes far.

Kjerubene voktet altså veien - den nye veien som hadde oppstått - til det fullkomment ubesmittede, ukrenkelige og evige liv. En vei som det forut - fra evighetens aftenstund av - var blitt bestemt om hos Gud - at dersom den veien oppstod, så skulle Guds egen Sønn i himmelen fødes inn i verden - etter mørkets makt sin inntreden i menneskeheten - og gå veien og gjenåpne Paradis - samt tilintetgjøre dens makt som ble årsak til at veien oppstod, og overta dødens velde. Og sist, men ikke minst. Ved å gå den veien i hele sin lengde - fra den spede begynnelse til dens ytterste ende - ville ikke bare slangen være blitt fratatt alle sine redskaper - tilintetgjort i kjød - samt Guds Paradis være gjenvunnet, men det ville også fremdeles være mulig for Guds Sønn å få brødre og søstre lik seg selv - få etterfølgere av samme stand - og det var langt langt viktigere enn alt annet. Mark.3:27.

Nå er det kanskje noen som tenker; "Om Jesus Kristus gikk den nye veien som var voktet av kjeruber med luende sverd og beseiret slangen, samt åt av livsens tre og fikk gjenåpnet Paradis, så kan vi vel dra opp til Eden, i Østen, og besøke haven igjen?" Nei, det kan vi ikke. Den tilstanden som Edens have avspeiler - kommer aldri i evighet tilbake, men den syvende dag - Herrens dag - tusenårsriket - blir en tilnærmet forsmak på det nye Paradis som kommer. Men den første rene og nakne uskyld - hvor mennesket ble prøvet av det onde utenfra og også talt til og opplyst av Gud Herren utenfra - er tapt for evig og alltid. Likeså den første sangen som Adam og Eva hadde i sitt bryst. Den kan heller aldri komme tilbake igjen i sin rene opprinnelige form, men det blir til sist en ny himmel og en ny jord hvor både ikledd og påkledd rettferdighet bor og en ny stad og ny sang.

Når Gud Herren "... drev mennesket ut ..." og satte kjeruber foran haven for å vokte veien til livsens tre, så ble det jo en liten vei kan vi si, fra livsens tre i midten av haven og ut gjennom den ytre frukthave, men den veien gikk til grunne sammen med haven. Ja, hele landskapet der haven lå, i Østen, er blitt forandret siden den gang. Den stien eller veien viser oss imidlertid at veien er og går inne i mennesket. Veien viser også til, at det ved syndefallet ble en forandring i menneskets natur. En forandring som gjør gangavstand eller lager et skille mellom oss og Gud. Veien til frukten av fullkommen lydighet, legedom og det evige liv ble annerledes i forhold til hvordan den veien var før fallet. Adam måtte jo ikke fornekte seg selv eller ydmyke seg for å være Gud Herren lydig. Han led ingen fristelse ved ikke å kunne ete av de to trær eller ved å dyrke og vokte haven etter Guds vilje. Heller ikke ved å motta mer og mer lys fra Gud i fremtiden, ville han måtte lide i kjødet og fornekte seg selv for å leve i det lyset og tekkes Gud - men det må vi mennesker nå om vi vil ha samfunn med Gud og gjøre hans vilje. Veien til et evig liv i samfunn med Gud er ikke en fysisk vei. Det var det ikke før fallet heller. Men veien er fremdeles en troens og lydighetens vei. Så for oss som lever nå blir det å etterfølge i Jesu fotspor. For han - troens opphavsmann og fullender - var fullkomment lydig med en menneskelig natur til likhet med vår. Jesus Kristus er nå "... veien og sannheten og livet ..." angående disse ting. Joh.14:6. Det er en vei som går mot vår falne natur - mot kjødets fiendskap til Guds lov - og mot mørkets makter. Dette er krefter vi finner i oss og også i verden rundt oss. Vår stolte natur med dets lyster og begjæringer har altså sine referanser i denne slangen og i dette mørket som vi leste om tidligere. Og det var gjennom dette - gjennom vårt stolte kjød og blod - at Jesus banet en vei tilbake til Gud ved ydmyket og sannhets erkjennelse om hva som bor der. "For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden - (fiendskapet, stoltheten, hovmodet, begjæret) - i kjødet, (til Jesus) forat lovens krav skulle bli oppfyldt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden." Rom.8:3-4. Og det var på denne vei - "... en ny og levende vei ..." - at Jesus Kristus møtte det kjerubiske sverds ild - idet han ikke skulle gjøre kjødets og tankenes vilje i livets mange forhold - men hans vilje som hadde sendt ham. Og nettopp dette - å gjøre Guds vilje, ikke bare i livets solskinnsdager, men også i livets skuffelser og vanskeligheter - i stedet for sin egen menneskelige vilje - er det som oppleves og beskrives som en ild eller lidelse for vår natur nå etter fallet. "… og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham …" Heb.5:8-9.

Derfor ser vi også at forhenget - skilleveggen mellom de tjenende prester og Gud - mellom det hellige og det aller helligste i Tabernaklet i ørkenen - og siden i templene som ble bygget - det forhenget skulle veves med fint tvunnet lin-garn. Tvunnet lintråd er en av de sterkeste naturtråder som finnes, og lintråden har den sjeldne egenskap at den blir sterkere når den gjøres våt enn når den holdes tørr. Lintråden kan vi si representerer den menneskelige styrke, rettferdighetssans, ære og stolthet - ja, selve livets kraft i oss - og slike egenskaper har svært lett for å styrkes ytterligere ved vann - ved en Åndsdåp. Videre skulle veven i forhenget utføres i en spesiell kunstveving - og det er utrolig hvor oppfinnsom og akrobatisk vår menneskenatur blir - selv om vi er overbevist om synd - når det gjelder å berge den kjødelige ære fra ilden. Det blir alltid en troens strid på veien mot døden til Guds ære. Videre skulle vevens fyll være av blå og purpurrød og karmosinrød ull. Den blåfargede ull viser til kongen - løven av Juda - og de to røde ull viser til offerlammets hjerteblod og virkelige blod som måtte flyte - ofres dobbelt. Først i livets mange forhold for å gjøre Guds vilje og til slutt på Golgata kors. Hvor Jesus heller ikke skulle gjøre sin egen vilje - men gjøre Guds vilje i stedet. Og til sist skulle det monteres kjeruber utenpå forhenget. De var ikke en del av veven - men de voktet den veien som gikk gjennom forhenget og inn i selve helligdommen - inn i selve himmelen. 2.Mos.26:30-33. Heb.9:1-17. Og den veien går ikke gjennom forhenget som en går gjennom en dør. Veien går heller ikke fra bunnen og oppover - og det går ikke an å klatre eller hoppe over forhenget for å komme til det himmelske. Men som Guds barn starter vi øverst og så gjelder det å komme seg nedover - følge etter i Jesu fotspor. Derfor disse to vers fra Markus når Jesus døde: "Men Jesus ropte med høy røst og utåndet. Og forhenget i templet revnet i to stykker fra øverst til nederst". Mark.15:37-38. Da var det som kom inn ved fallet beseiret ved selvfornedrende lydighet mot all Guds vilje! Jesus hadde gått igjennom alt som kom inn i menneskenaturen etter fallet og latt sverdet og ilden ta det. Vi mennesker kan nå ved troen på Jesu Kristi veldige seier igjen få kontakt og samfunn med himmelens Gud - for, "ved ham har vi begge - (både jøde og hedning) - adgang til Faderen i èn Ånd". Ef.2:18. Troens dør er igjen åpen - og nå er den åpnet for alle! Apgj.14:27. og 15:7-9.

Det er umulig å skue inn i disse ting uten at tårer triller. Hør! Har kjerubene noen gang vært i kjød og blod - vært skrøpelighet underlagt - så de kunne ha medynk med Jesus sine menneskelige skrøpeligheter? Har de noen gang vært i lidelser og blitt fristet? Forstod de seg på Jesu bønner med sterke skrik og tårer og nødrop under hans kamp mot "en annen lov" enn Guds lov - så døden ikke skulle sluke ham? (Rom.7:23.) Slik kan vi fortsette å spørre, men svaret vil jo alltid bli nei? De kunne ikke komme ham til hjelp! Deres oppgave var å vokte veien til det ukrenkelige og ubesmittede og evige liv, så ikke noe fra fallet - ikke noe kjød med referanser til slangen og mørkets makter - slapp unna sverdet og ilden. Men Faderen våket over det hele med all sin nåde og visdom, og "... han ble bønnhørt for sin gudsfrykt" står det. Han ble ikke bønnhørt fordi han var Guds enbårne Sønn. Ikke fordi han bad så heftig. Ikke på grunn av nødropene. Heller ikke på grunn av sterke smerteskrik og gråt. Men på grunn av hans gudsfrykt. Luk.12:5. Fordi han alltid ydmyket seg og fornedret seg selv under Guds vilje. Heller lidelser enn å synde! Heller døden enn å svikte sitt kall! Jesus fryktet for all annen påvirkning enn Åndens virkninger i forholdene. Derfor ble Jesus bønnhørt! Dødens lov var altså en nærværende og truende og fryktinngytende makt under alle Jesus sine trosprøvelser og kamper! Men sterkere enn døden er kjærligheten - det Åndssamfunn som er mellom Faderen og Sønnen.

Tenk litt over det. Jesus syndet aldri. Ikke det aller minste i hjerte, sjel og sinn. For et under mennesket Jesus, fra lille Nazareth er. Hvordan kunne han klare det? La seg slakte av kjeruber med luende sverd og aldri gi etter det aller minste for lidelsene med tilhørende fristelser til å opphøye seg i utålmodighet og gi opp. 1.Pet.3:17-18. For et alvor - at Sønnen uttømte seg selv hos Gud og kom til vår verden i et menneskes lignelse! Fil.2:6-11. “For engler tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik,” - leste vi. Altså ikke bare å få del i det samme blod og kjød. Det er jo èn ting. Men i alle ting bli sine brødre lik. Alle ting lik er å gå på møte i synagogen på hver sabbat i tretti år og høre på rabbinere forkynne jødisk historie. Han måtte lære om Moses og alle lovens forskjellige offer, og han måtte studere profetene. Luk.3:23. Samtidig gå på skole og gjøre lekser, når den tiden kom. Så gå i lære for å få seg et levebrød. Deretter arbeide og tjene penger og betale keiseren skatt. Bli møkkete, sliten og svett. Få dårlig betalt. Kanskje få refs og måtte gjøre arbeidet om igjen hos noen gudløse og misfornøyde romere. Feire de israelske høytider og stå i kø som alle andre. Gjennomgå de vanligste sykdommer som var å få på den tiden, osv - osv. For det var i disse ting at han som hadde dødens velde fikk israelittene til å synde - også de som skulle bli hans brødre av Abrahams ætt. Her - underlagt de samme mange ting - var det Jesus led og ble fristet - “… for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder.” I alt det hverdagslige var det Jesus led “... en rettferdig for urettferdige for å føre oss frem til Gud”. 1.Pet.3:18. Han ble oss mennesker lik i alle ting bortsett fra i det å synde, 2.kor.5:21. - for det var kun èn vei tilbake til Faderen igjen! Å ofre livet i det legemet som han ble åpenbart i! “For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet."

Mennesket Jesus kunne like lite noe for at han var unnfanget ved den Hellige Ånd som vi kan noe for at vi er unnfanget i synd. Men han hadde fra tidlig barnsben av en brennende kjærlighet til sin Far i himmelen. Og når dagen kom og han uforskyldt fikk åpnet sine øyne og bluedes for første gang - ble konfrontert med følgene av Adam og Eva sitt lovbrudd mot hans Fader i himmelen - da startet Jesu kjøds dager med tilhørende åndskamp mot han som er årsak til synden og som hadde dødens velde, det er djevelen. Og i Jesu gudgitte kjærlighet til sine egne og til sannheten og profetiene i deres bokruller - der fant han undervisning og overbevisning om syndefallet og om den åndelige og alvorlige virkelighet som øyensynlig ikke bare jødene befant seg i - men hele menneskeheten - samt stadfestelser på sitt kall, løfter for sitt kall, veiledning for sitt kall, og trøst for eget liv. For det er Ham profetene gjennom førti århundrer har spådd om, og skrevet om. Luk.24:25-27. Heb.10:5-10. Hans Ånd og tro smeltet fullkomment sammen med sannheten i ordet han leste. Og han hadde stor stor gudsfrykt for ikke å leve opp til sitt enorme himmelske kall og den unike utvelgelse han var gjenstand for - og han ble troens opphavsmann og fullender. “For hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, …" Heb.5:1-6. og Ap.gj.3:22-23. Rundt regnet tretti år brukte Jesus på veien gjennom forhenget. Tretti år! Det må fra ungdomsårene av gått veldig hardt for seg - jeg kan ikke forstå det annerledes - inntil døperen Johannes stod frem. Da hadde han jo nesten mottatt all Guds ild og gått omtrent hele veien, gjort all Guds vilje, og tatt nærmest all lydighets frukt, legedom og sin Faders evige liv opp i seg.

"Da vi altså brødre, - (og søstre) - i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann; la oss holde uryggelig fast på bekjennelsen av vårt håp - for han er trofast som gav løftet." Heb.10:19-23.

Den første og den siste Adam. 1.Kor.15:45-50.

Altså! - Ikke "bare" skal den åpenbare synd og fordervelse bort fra oss og det naturlige liv tilbake. Nei, det er ikke meningen at vi skal stoppe med det - for når den åpenbare synd med sin fordervelse har opphørt, da kan vi etterfølge Menneskesønnen. Det var jo slik han startet på veien. Ren, naturlig og med den Hellige Ånd i sitt hjerte. Det er med andre ord en vei frem til veien også - for oss fordervede og syndige mennesker. Eller som Jesus selv sa det: En trang port. Matt.7:13-14. Det naturlige er det første vi ved tro og korsets ord må kjempe oss tilbake til. Det skjer “... ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd,” Tit.3:4-7. - samt ved omskjærelsen i dåpen. Kol.2:11-12. - Deretter kommer det åndelige - den smale vei. 1.Kor.15:46. Allikevel er det helt riktig å kjempe for å komme inn i et åndelig liv fra troens første dag av. For om man ikke ikler seg det nye menneske - ikke ikler seg den Herre Jesus Kristus og begynner å øve, Rom.13:13-14, - blir det ingen forløsende prosess og utvikling ved syndenes forlatelse. Man kommer ikke frem til Kristi fotspor. Og begynnelsen på veien til veien vil i mer eller mindre grad alltid starte med dette: "Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ingenlunde inn i himlenes rike" Matt.18:3. Og barn, vet vi, de gjør ikke kjødets gjerninger. De har heller ikke et gammelt menneske å slite med. - “Så død da deres jordiske lemmer: - (etterlevningen av det forrige liv) - utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse; for disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn; iblant dem vandret også dere fordum, da dere levde i disse ting; men nå skal også dere avlegge dem alle: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk av deres munn; - Ja, hvor mye hissighet og annen partiskapende fordervelse samt skammelige tanker og snakk er det ikke som forsvinner sammen med de jordiske lemmer? Man blir en levende sjel for Gud - naturlig, fri og glad. Man blir til likhet som et barn. De åpnede øyne - den sanselige bevissthet nedenfra som vi har arvet fra den første Adam - svekkes og lukkes gradvis ettersom de jordiske lemmer dødes - og hjerte og ører - den nye bevissthet - får mer og mer det usynlige for øye. Man blir mer “etter Ånden” og mindre “etter kjødet”. Man retter seg ved dette i sannhet inn etter Guds Ånd og Serubabels blylodd - og de syv øyne begynner å glede seg over den lille, men svært gode, begynnelsens dag - da legemet som et tempel for Gud Ånd begynner å ta form. Rom.8:5-6. Sak.4:10. - lyv ikke mot hverandre, dere som har avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger og ikledd dere det nye (menneske) som fornyes til kunnskap efter sin skapers bilde ...” Kol.3;1-15. Å lyve om andre er en kjent gjerning, men å lyve “mot hverandre” er noe annet og mindre kjent - selv om det foregår i stor grad. Det sistnevnte gjør vi når vi kommer sammen og deler Guds ord med hverandre, og samtidig gir inntrykk av at alt er i skjønneste orden med oss etter Guds ords formaninger, uten at omvendelsen og kampen for å døde de jordiske lemmer er sann og reell i det skjulte. “... uten tro(skap) er det umulig å tekkes Gud; for den som trer frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner den som søker ham.” Heb.11:6. Det står ikke hører. Det står “lønner”. Og lønnen for troens lydighet vil alltid være lys. Gud gir - “... hjerte opplyste øyne” - som igjen er “... fornyelse til kunnskap efter sin skapers bilde”. Altså! Det gamle avkledde og korsfestede menneske med sine lyster og begjæringer - samt den sanselige og jordiske visdom - begynner å svinne bort idet de jordiske lemmer erkjennes og dødes. Det gamle forgår og et nytt menneske med åndelig sans og himmelsk visdom begynner å spire frem som lønn for troskap i ens hjerte. Les gjerne hele Jakobs brev. Jakob formaner i sannhet på en unik og fantastisk måte om akkurat dette å komme fri fra syndens og dødens lov - så omvendelsen kan bli til et nytt indre Guds menneske - som holder sitt legeme i tømme - som med tungen havner dit styrmannen vil - som alltid har vann av den rette kilde - som holder seg først og fremst ren for visdommen nedenfra - og som derfor er “fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt” - en ekte bror eller søster av den siste Adam.

Den duen som Noah sendte ut av vinduet på arken - den duen kom til sist ikke tilbake - og vi finner den ikke noe sted i skriften før døperen Johannes ser den fare ned igjen fra himmelen over Jesus - sammen med røsten: "Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag." Matt.3:13-17. Joh.1:32-36. Den forsvinner ved Alfa sin ende og kommer tilbake igjen ved Omega sin begynnelse. Altså har vi nå - slik vi også tidligere har lest - ved Jesus Kristus, vår Herre, kommet til tiden - "... og likeså siden ..." 1.Mos.6:4. - da vi igjen kan leve ved Guds Ånds bevarende ledelse og kraft i våre liv og i våre familier - fra slektsledd til slektsledd som "... en utvalgt ætt ..." - slik som fordums kjemper. 1.Pet.2:9-10. Ja, ikke bare det! Vi kan følge i deres frelses høvding sine fotspor og være med på å forløse - ikke bare oss selv - men hele skapningen fra forgjengelighetens - fryktens trelldom. Rom.8:18-23. Vi kan få en nåde som er over den nåde som kom over kjempene på Noah sin tid og over hver enkelt troshelt etter det. Vi kan etter at vi har knust slangens hode og ledelse - ved den samme Ånd og tro følge etter Jesus nedover på den indre vei gjennom forhenget. Og vi skal ikke komme til kort slik som Enok gjorde, for nå er det både Åndskraft og veiledning å få til dette. Ved troens rettferdighet er det nå mulig ved Guds nåde å “... få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet man blir gjort lik med ham i hans død,” for han har etterlatt seg fotspor. Fil.3:9-10. 1.Pet.2:20-25. Slik får vi del i Guds fylde - og det er nåde over nåde! Joh.1:16.

Vi må fødes på ny over tid så den Hellige Ånds kraft blir bofast i våre liv. Det må - ved personlig troskap - stadig komme nye regnbyger i fra himmelen over vårt "eden". Vannet og bekken må øke til dobbel dybde. Da blir det en kraftigere frukthave i vårt indre og vi kan tjene Gud på en dypere og mer inderlig måte. Ez.47:9+12. Til slike lyder formaningen: "Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden!" Gal.5:25. Her gjelder det å bruke kraften i frukten til helliggjørelse og ikke bare til nytelse og trivsel. Rom.6:22. Som de Guds tjenere vi er må vi bruke frukten til mer fremgang i Gud. Om ikke kan man fort komme inn i døde gjerninger. Også på dette området må Jesu blod få komme til å rense ved selverkjennelse angående menneskefrykt og det å søke ære av mennesker. Lik vår Herre og Mester skal vi vandre for Guds åsyn og søke å tekkes Ham og ingen andre! Heb.9:13-15. Ved vandring i lyset fra Kristi evangelium og apostlenes lære skal til og med den iboende arvesynd, kjødets urenhet, etter hvert bli avdekket - så vi ved troens lydighet også kan få renset den bort. Vi kan ikke avlegge den i dåpen, sier Peter. Også dette finner vi i det litt større bilde fra vannflommens dager. Gud befalte Noah å ta med et par av alle urene dyr. De skulle være med i arken og slippes ut igjen på den jord som var blitt renset fra fordervelse. De urene dyr skulle ikke utryddes i vannflommen. Det finnes altså noe urent som blir med oss gjennom dåpen til døden - selv om vi ved å øve oss i å holde dåpens pakt - er blitt ført til seier og hvile fra kjødets gjerninger med tilhørende fordervelse. Disse urenheter i vår natur er for enhver av oss ting som er skjult for vår bevissthet - fordi det ligger dypere i oss. Det kan derfor ikke renses bort ved vann alene. Det kan kun belyses litt etter litt ved å vandre i Ånden i Guds tjeneste. Her - i ilden - tas vi stadig til fange - men vi løses igjen ved selvfornedrende erkjennelse av Jesu fotspor.

Angående denne frelse nevner apostelen Peter profetene i den gamle pakt. Han skriver: "Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som dere skulle få, i det de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste frem til når han forut vidnet om Kristi lidelser og om herligheten derefter; for det ble dem åpenbaret at de ikke tjente seg selv, men oss, med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen - dette som englene attrår å skue inn i." 1.Pet.1:10-12.

Dersom vi bruker Guds plantegning over Eden og dens have nå etter fallet så blir det ganske treffende - og vi kan forklare dypere frelse og forløsning fra kjødets urenhet på følgende måte. Hver eneste begjæring som strider mot Guds lov - (den lov som til enhver tid er skrevet i hjerte og sinn) - Altså, hvert eneste utrivelige og urene kryp som har trengt seg inn i området eden etter fallet, - (eden er nå synonymt med vårt legeme) - skal og må erkjennes, hates, jaktes og slaktes! Det kan aldri bli varig fred og hvile i selve haven - (i vår ånd og i vår sjel) - uten slakting. Dette gjelder uansett hvor iherdig man prøver å dyrke og vokte haven. Plutselig - under livets mange tilskikkelser - så smetter noe inn i haven vår som ikke skal være der - og uro og smerte brer om seg og forstyrrer både ånd, sjel og legeme. Vi må derfor ut av å nyte vår prektige og koselige have og begynne på veien i Jesu Kristi fotspor. Han som til sist kom og ryddet opp i alt sammen. Vi må vandre i Åndens ledelse etter kjempenes Kjempe og tjene Gud og gjøre hans vilje. Her trengs den Hellige Ånds nidkjærhet og lys i tillegg til energi fra frukten i haven. For i legemets ulendte terreng og dype skoger bor det nå mange urene og skumle kryp og de har mange mange skjulesteder. Ja, til og med i frukthaven vår er det noen som har gravd seg ned. Derfor er det ikke så rent sjeldent at vi også må rense våre sjeler i lydighet mot sannheten så ikke kjærligheten til hverandre bare blir på liksom. 1.Pet.1:22-23. Vi får kun se en inntrenger - begjæring - av gangen. De kommer frem fra sine huler i livets prøvelser - og vi som tror at fallet er gjenopprettet - at mennesket er gjenvunnet av Gud - og som lengter etter stadig dypere frelse og forløsning - vi skal få rikelig med motivasjon og trøst i jakten.

Her utenfor haven møter vi ikke kjerubene som voktet veien til livsens tre. Nei, deres tjeneste er over. Kun kjempenes Kjempe kunne ta imot deres behandling. Men vi møter Jesus Kristus som yppersteprest for de kommende goder. Det blir ild og sverd for oss også, men ilden er nå delt opp til syv ildfakler, så det blir i stor medynk med våre skrøpeligheter og individuelle svakheter, samt et hav av miskunnhet og nåde bare vi er sannheten tro i kjærlighet og ikke gir opp. Heb.4:15-16. Allikevel trenger vi å bli formant: “Dere elskede! undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det hendte dere noe underlig; men i samme mon som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også i hans herlighets åpenbarelse kan glede dere med jubel”. 1.Pet.4:12-13. Litt etter litt får vi smake av de syv ildfakler etter som vi gir oss hen til å tjene Gud etter hva vi tror er den Hellige Ånds virkninger - og slik får vi rikelig med nåde til å øve oss i selverkjennelse, ydmykhet, gudsfrykt og gjenkjærlighet til han som “... ble gjort til synd for oss for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud”. 2.Kor.5:21. Og jo mer han som taler i fra himmelen får kløve og ilden får fortære, Heb.12:18-29. - desto prektigere blir frukttrærne og desto mer moden og god blir frukten i vårt indre til Guds ære. Vi får også flere forskjellige slags frukttrær. I tillegg til kjærlighetens frukttre, gledens frukttre og fredens frukttre, blir det også langmodighetens frukttre, mildhetens frukttre, godhetens, trofasthetens, saktmodighetens og avholdenhetens frukttre. Gal 5:22-26. Og når haven begynner å ta skikkelig form - da vokser livsens tre opp på ny. For "Den rettferdiges frukt - (frukten av Jesu tjeneste som yppersteprest) - er et livsens tre, ..." Ord.11:30. Ved sannhets erkjennelse - om hva som har trengt seg inn i vårt eden - begynner vi å lide døden i kjødet - idet vi lar oss påvirke og behandle av de syv øyne og de syv horn og de syv ildfaklers virkninger, (Åp.4:5 og 5:6) - og vi blir gjort levende i ånden - slik som Jesus ble i sine kjøds dager. Slik får vi smake frukten av Jesu Kristi lydighet - som er frukten av livsens tre. Den frukten gir oss et fremtidig åndelig legeme. Det åndelige legeme får vi i opprykkelsen. 1.Tess.4:13-18. 1.Kor.15:50-58. Fil.3:9-21. Åp.14:14-16.

Til sine etterfølgere har Jesus mange løfter. Et av løftene lyder slik: "Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livsens tre, som er i Guds Paradis!" Åp.2:7 Her kan det ved første øyekast se ut som at de som seirer ikke kommer lenger enn til det som Adam og Eva til slutt ville ha kommet til i Guds have - dersom de hadde vært lydige. Men det er ikke tilfelle. Når vi leser om herligheten på den nye jord, blir det klart at det er mer. Ja, mye mer. ”Mellom stadens gate og elven, på begge sider, stod livsens tre, som bar frukt tolv ganger og gav sin frukt hver måned; og bladene på treet var til legedom for folkene.” Åp.22:2. Vi ser det står to trær på den nye jord - og begge trærne heter livsens tre. Her blir Johannes vist av engelen at Gud har latt vokse opp et livsens tre nummer to på den nye jord. Et tre som står ved stadens gate. Dette nye treets frukt er annerledes enn frukten på det tre som står på andre siden - ved elven. Treet ved stadens gate vitner om evig liv i Guds herlighet. Det treet er til de som seirer - til de som har begynt på den nye og levende vei og fullendt i tro. De menneskene som får ete frukten av det treet som står ved stadens gate blir herliggjort i ånd og sjel når de eter, og deres åndelige legeme blir da et herlighetslegeme eller himmelsk legeme. Roten til dette treet er Gud Fader selv.

Det andre treet, det som står ved elven - det Guds Sønn er roten til - det treets frukt vitner om et evig liv i et åndelig legeme. De levende sjeler i rene kjortler blir ikke gitt å ete frukten av det treet. Den muligheten kan etter fallet kun oppnås ved å ofre sitt liv i tro til Gud og hans ord - men de får, ved at de er oppskrevet i livsens bok hos Lammet som er slaktet, rett til bladene på det treet - så sykdom og alderdom og død holdes borte fra deres jordiske legeme. På den nye jord står disse to trær og vitner for alle besøkende om det som en gang var mulig å få del i ved troens lydighet mot Gud Herren og hans forordninger - og som er skjedd. Den nye stad med Guds herlighet og de to trærnes plassering - et tre ved stadens gate og et tre ved elven - samt deres frukter og blader og skygger og røtter og aroma - bærer til evig tid budskap om Alfa og Omega - begynnelsen og enden - den første Adam og den siste Adam - og alt som Gud Herren talte og virket mellom der. Det er det levende Guds Ord. Det ord Jesus sa aldri skal forgå. Matt.24:35.

På den nye jord skal Adam og Eva - Gud Herren sitt første ektepar - som fikk oppleve slik dramatikk her i livet - og også alle de andre troshelter og mennesker som Eva ble mor til - få komme gjennom portene og inn i staden og sanke blader av livsens tre for å holde sykdom og alderdom og død borte. Tenk for en velsignelse bare å få være til stede å se de hendelsene. Se! Der kommer Noah og Enok! Og han store der borte, er det Samson tro? Og de tre til venstre! Kan det være Abraham, Sara og Isak? - osv. - osv. Tenk så også å få være en del av alt det andre vi lærer om - og delvis skuer inn i - både før og etter dette. "Men lille Abel da? Hvor er det blitt av ham? Skulle ikke han kommet sammen med Adam og Eva?" - tenker du kanskje nå. Dersom vi leter litt i skriften så finner vi at Abel vil komme med i den første oppstandelse. Han ble jo bibelhistoriens første martyr "... for Guds ord skyld, og for det vitnesbyrd skyld som de hadde". Åp.6:9-11. Han trenger derfor ikke blader fra livsens tre for å holde seg ung og frisk. Abel har, når dette skjer, et åndelig legeme, og er - sammen med alle andre Guds martyrer. De er konger på den nye jord. Åp.21:24. Herrens dag - tusenårsriket - ble deres belønning og skolegang for den oppgaven. Åp.20:4-6. At vi alle blir like i evigheten stemmer altså ikke. Det blir forskjell på oss ut fra hvilke muligheter som er tilgjengelige i den tid vi lever - og i hvilken grad vi griper de mulighetene mens vi lever. Det er flere oppstandelser og det er mer enn en avdeling man kan havne i. 1.Kor.15:21-23.

Om den nye jord skriver Johannes; " ... og døden skal ikke være mere, - Tenk! Alle på den nye jord har livets ånde i sin nese. De er levende sjeler i Guds hånd - hver på sin måte! - og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mere; for de første ting er veket bort. - Syndens følger er borte, og alt er i harmoni. Ingen eldes, og alle er lykkelige! - Og Han som satt på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye." Åp.21:4-5. Videre skriver Johannes; "Og ingen forbannelse skal være mere," - For en trøst spesielt for Adam. 1.Mos.3:17. - "Og natt skal ikke være mere," For en trøst i særdeleshet for Eva. Aldri i evighet skal hun tenke mer på den listige slangen sine bedragerske ord og mørket som skremte henne slik. Heller ikke natten som kom over menneskeheten skal hun minnes mer, for de første ting er veket bort. Heller ikke Gud Herren sitt "forskrekkede" utrop skal plage henne. Det må jo ha rystet inntil marg og ben. I stedet skal hun til evig tid glede seg over at Gud Herren, han som skapte henne av Adams ribben, han har gjort alt på nytt. Åp.22:3-5. Tenk litt over akkurat det. "... alle ting nye". En ny himmel med nye skyer og en ny sol og en ny måne. En ny jord med nye fjell, nye skoger og åser og blomsterenger og frukttrær og elver med fisk. Ny ren luft. En ny stad - med langt større herlighet enn den første ville fått. Den første ble jo bare med tanken. Nytt dyreliv og nytt fugleliv som aldri har følt frykt osv. - osv. Og ingen gjør noe ondt. Kun en ting blir ikke gjort på ny; "... havet er ikke mere." Åp.21:1. Verken det uvitende og vantro folkehav eller verdenshavene er mere. Alle elver på den nye jord renner ut i innsjøer i stedet for ut i et stort dypt hav. Det blir mer stabilt vær slik. Ingen kraftige vær-systemer som lager torden og lyn og stormer og orkaner og skypumper og farlige strømmer mere. Ingen frådende havs-bølger som knuses mot klippen. Slik blir det jo også langt bedre plass - og det kommer til å trenges. For en herlighet Jesus har frembrakt! En ufattelig herlighet der det himmelske og det jordiske er sammen til evig tid. Synes du ikke dette er motiverende og trøstefullt nok til å begynne å jakte? La oss forte oss inn i vårt tildelte jaktterreng og drive jakt resten av livet! Og la oss fullende i tro på samme måte som trosheltene! De var kolossalt ivrige for langt mindre muligheter enn hva vi har fått.

Under edens jaktturer gjelder det alltid å bevare det friske øye som Gud har gitt og erkjenne og døde når Ånden dømmer noe. Alltid bevare legeme lyst så langt vi ser og samtidig ta imot mer lys fra Gud. Vi må jo tro at alt som kom inn etter fallet kan beseires og dødes. Verden har ingen mulighet til å forstå dette. Den har et mer eller mindre sykt øye. Det er det øyet som slangen åpnet ved fallet. Slike har kun det sanselige og synlige for øyet og legemet er derfor mørkt. I dette mørket bor egenviljen og alle slags lyster og begjæringer og dette er også mørke. Og det mørket som bor i mørket er deres lys. Luk.11:34-36. Men “... Gud, som bød at lys skulle skinne frem av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter …" 2.Kor.4:6-12. Så, slakt og et! Ved Guds vilje er det nå ny kost på menyen. 1.Mos.9:3-4. At enkelte skadedyr klarer å smette uoppdaget inn i haven vår - enda vi er jegere - og ved det får oss til å si og gjøre ting som vi absolutt ikke vil - ja noen ganger virke slik oppførsel i oss så det over hode ikke ser ut som vi vet noe om jakt i det hele tatt - får så være. Vi gir ikke opp av den grunn. Rom.7:15-25. Det er i kjærlighet til Jesus og til Guds ære vi har begitt oss ut på jakt. Ikke for menneskers ære. Like fort som de smetter inn i haven - så smetter de også ut igjen - og da tar vi opp jakten. Og når de først har vært inne i haven og blitt belyst - blitt avslørt som slikt urent som ikke følger Guds lov - så kan vi jo i samme slengen gi dem et navn. Ved å sette navn på den urene begjæringen så erkjenner vi sannheten og bekjenner hva det er vi skal rense oss fra - ofre alt for i jakten - og hate og slakte. Slik får vi oppøvd vår åndelige sans av Gud til å skille mellom lys og mørke, godt og ondt, rent og urent og hellig og vanhellig. Og slik får vi også et mer bevisst forhold til Alfa og Omega - begynnelsen og enden - den første Adam og den siste Adam. For "likesom vi har båret den jordiskes bilde" - båret vannets frukt - "så skal vi og bære den himmelskes bilde" - og bære lysets frukt. Hva gjør det da om vår hæl er knust? Nei, at vi blir litt umoderne og underlige for slekt og venn nå og da, det må vi ikke la bremse oss. Vi er jo på jakt i eden vi. En knust hæl er ikke til hinder der. Nei, tvert imot. Den er et must! Det er rettferdiggjørelse ved å vandre i troens lydighet for Guds åsyn og forvandling til Sønnens bilde vi må ha for øye. Rom.8:17-39. Det er ikke menneskers vitnesbyrd som gjelder lenger, men Enok sitt vitnesbyrd. Det som kommer ovenfra. Da skal vi en gang i fremtiden få et åndelig og herliggjort legeme, og du kan være sikker på at hælen ikke er knust på det. La oss, så mange som er i Kristus, bli i Kristus - og øve oss i å vandre som han vandret. Da skal også vi en dag bli borte for Gud har tatt oss til seg. Vi må ikke minske vårt mål av Jesu Kristi tro, men heller øke det! Rom.12:3. Les gjerne 2.Kor.4:6-18.

Vår tids ribben.

Hva er så Jesus Kristus sitt ribben? Han skal jo også få en hustru. En medhjelp som er hans like - og da må det jo også tas ut noe fra ham. Om Guds Sønn skriver Johannes: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud." - "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet - en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far - full av nåde og sannhet." Joh.1:1-2+14. Dette er begynnelsen på Johannes evangelium. Enden på Johannes evangelium lyder slik: "Men det er også meget annet som Jesus har gjort; skulle det skrives, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives." Joh. 21:25. Så ufattelig mange bøker er det mulig å skrive om Ordets besøk og gjerninger på denne jord. Det er rett og slett ikke plass til så mange bøker. Men hva har vi fått? Vi har fått èn bok - Bibelen. Der har vi ribbenet! Av det ribben - av ordene i den Boken - bygger Gud nå ved sin skaperkraft en hustru til sin Sønn. For det som er skrevet - "... er skrevet forat vi skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og forat vi ved troen skal ha liv i hans navn." Joh.20:31.

Hvordan blir så vi til Sønnens ribben? Vi må ved troen smelte sammen med ordet som vi hører og leser. Ellers blir det oss til ingen nytte. Heb.4:2. Guds ord må bli vårt liv. Vi kan si at det gamle Testamentet - jødisk historie og loven og profetene - er ribbenet, og at det nye Testamentet eller Åndens undervisning er margen i ribbenet. Det er mange bud og regler i Bibelen. Alle sammen gjør oss sterke og vi kan leve derved. Gal.3:10-12. Sterke blir vi også ved å seire over den åpenbare synd. Men etter dette må vi inn i margen i skriften. Alle vet jo at det ikke går an å bygge noe nytt av bein. Nei! Bein er bein og kan kun forandre utseende. Heller ikke kan et bein sammenføyes med et annet bein. De er alt for stive og harde til det. Det er margen i Guds Ord vi må bli ett med - for det var margen i ribbenet Gud Herren brukte når han bygget en kvinne til Adam. Altså! Smelter vi ved troen sammen med margen i skriften - da bygger Gud en hustru til Kristus i oss. Men skal vi bli føyelige nok må vi først skilles ut - og i hengivenhet og tillit til Gid, øve oss i troens lydighet - og under denne øvelse igjen, la Gud Herren få knekke det harde i oss. Da blir vi - litt etter litt - føyelige nok for dypere bearbeidelse ved ordet og den Hellige Ånds virkninger. Vi kan ikke holde på noe i oss selv - heller ikke på noe i denne verden. Vi må lide tap på alt - for Ordet som vi skal smelte sammen med er ikke av denne verden. Vi må altså dypere inn i både lydigheten og skriften enn hva som er vanlig blant troende mennesker. Vi må bli marg - ikke bare bein. Når margen i ordet er blitt kjød i oss vil Guds Sønn en dag kunne si om deg og meg: " Hun skal kalles "Lammets hustru" for av meg er hun tatt." Åp.21:9.

Bak nærmest alt Guds ord befinner det seg skjulte, evige og åndelige realiteter, lover og sannheter. Slik som f.eks. med ordet testament. Det gamle testamentet var fra Gud til israelittene ved Moses og hadde, om de var trofaste, løfter om jordiske velsignelser som arv. Men det hadde også løfter om jordiske forbannelser om de valgte troløshets vei - og Moses var "et forbilde på den som skulle komme". Rom.5:14. Det Nye Testamentet er fra Gud til alle ved Jesus Kristus og har, om vi er trofaste, løfter om åndelige velsignelser som arv. Men også her er det løfter om forbannelse ved troløshet. Den er først og fremst åndelig, men påvirker både sjel og legeme. Rom.2:7-11.

Et testament kan jo ikke gjelde utenfor huset, slekten eller familien. Så hvordan kan da vi syndige og fordervede mennesker som er fremmedgjorte og døde for Gud - bli arvinger til de åndelige velsignelser som tilhører Gud Fader og hans Sønns rike? For at vi skal kunne bli det måtte Guds Sønn først bli født som et menneske med Guds Ånd iboende i sitt indre. Heb.10:5-7. Fil.2:6-11. Deretter lyde og tjene Gud i Åndens kraft fra krybbe til grav og aldri synde - for så til sist å bli godtgjort denne hemmelighet ved oppstandelse fra de døde. Rom.1.1-4. Vi mennesker kan nå ved omvendelse og tro på Menneskesønnen bli gjenfødt av vann og Ånd. Tit.3:3-7. Den Ånd som har seiret over syndens og dødens makt og som Jesus sa han skulle sende til jorden etter sin oppstandelse. Idet vi med hjerte griper denne hemmelighet ved den Hellige Ånds virkninger, reises vi opp fra de som er døde for Gud. Vi blir da tilgitt og renset/forløst fra våre synder - og i stor nok grad gjort levende for Gud til å regnes som et Guds barn. Ef.5:14. Heb.2:14. Slik oppstår et slektskap til Gud i oss etter Ånden. Vi blir Guds hus og familie - Guds sønner og døtre - og det nye Testamente er gyldig for oss med alle sine løfter.

Nå kan det allikevel være litt vanskelig å forstå hva det egentlig er vi arver som Guds arvinger og Kristi medarvinger. Det er slik i det naturlige at når et familiemedlem har gått bort så kalles man inn til et kontor og man møter gjerne opp med tro, håp og forventninger - og så forkynner en advokat ut fra testamente hva arven består av. Slik er det og for Guds barn. Vi har også fått en advokat, kan vi si. En talsmann, forkynner, veileder og tolk. Det er den Hellige Ånd. Den kommer oss arvinger til hjelp så vi kan forstå arven. I dette gjelder det å være ivrig og hengi seg - for ved visdoms og åpenbaring Ånd er det mulig, litt etter litt å forstå “… hvilket håp…“ og “… hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige …“ - og også “… hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror …“ Ef.1:15-23. Ved iver og lydighet mot det Ånden viser oss kommer vi også inn i vekst og utvikling og blir gjort skikkede til å forvalte arven rett.

Jesus Kristus måtte imidlertid først ofres. Dø for oss og fra oss - “… for et testament kommer først til å gjelde etter døden, da det aldri har kraft så lenge den lever som opprettet det.” Heb.9:15-17. Men Gud skal - likesom han ledet Eva til sin sønn Adam når hun var ferdig bygget - en gang i fremtiden lede legemets lemmer til sin Sønn Jesus Kristus når de er ferdig bygget - og da skal vi for evig være sammen.

Kristi evangelium og apostlenes lære bygger på det samme gamle bud som Kain i sin tid fikk av Gud i sitt dårlige forhold til sin bror Abel. Men det nye ved budet er at det nå forkynnes i seierens Ånd. Altså på en ny og kraftigere måte - ved Herrens vei - av hans apostler og tjenere. 1.Joh.2:3-8 + 24-29 + 3:11-13. Dette Alfa og Omega bud er også i dag den eneste hjelp Gud gir når to som tjener Gud ikke kommer overens. Men skal budet bli til sann hjelp, må den som kjenner likesom Kain - at alt ikke er så velsignet og godt i broderskapet og gudsdyrkelsen som det burde være - først lukke sin munn og finne et sant svar på hvorfor en har det slik. Deretter omvende seg fra sine synder og fra egen storhet og avind mot det lille elskende åndepust som Gud ser til og velsigner. Deretter igjen begynne å velsigne sin bror - i stedet for å "slå i hjel" hans tilsynelatende ringe skikkelse og tjeneste ved vinklede kunnskapsrike og skarpe ord i selv-eksponering - mens man later som man ikke vet noen ting om vedkommende. 1.Mos.4:6-9. Noe mindre kan ikke redde en fra Kains vei - fra å bli av den onde - fra å bli innlemmet i slangens ætt nå i den siste tid. Man må få godt i sinnet. Har man seg selv i sinnet - seg selv for øyet - attrås man av det onde og ikke av det gode.

Litt mer om endens tid.

Likesom Guds vrede ble utløst over Adam og Eva sine etterkommere på grunn av det store frafallet med tilhørende fordervelse, så vil Guds vrede også komme av den samme årsak i vår tid, for gjenstridighet mot det Gud har innsatt og virker er på ny i kraftig fremmarsj blant avkommet til helhjertede og gudfryktige menn og kvinner - Guds sønner og døtre. De Gud har sitt åsyn rettet mot. Fler og fler barn og barnebarn av gudfryktige mennesker kommer inn i samme villfarelse og gjør på samme vis som på Noah sin tid. Når ungdomstiden kommer og nye lyster og begjæringer begynner å gjøre seg gjeldende, bryr de seg ikke om å eie Gud i den kunnskap som er nedlagt i dem under oppveksten - enda deres foreldre til og med har gitt dem et barndommens paradis å vokse opp i. De gir i stedet etter for lyster og begynner å te seg mer og mer lik verden. Når de så har havnet på utsiden - hvor de dyrker sine forskjellige interesser - tar de til ekte kalde verdslige mennesker. Ja, enkelte tar til og med mennesker til ekte fra utenforstående forsamlinger med en annen grunnvoll for sin forståelse og forkynnelse av skriftens ord. Stikk i strid mot gudfryktige foreldre og besteforeldres råd og bønn om å holde seg varm og utskilt og finne en - helst enda varmere å ta til ekte - innenfor egne rekker. Noen går enda lenger og havner i likekjønnet samliv. 1.Tess.4:1-8. Alle disse er kommet inn i samme gjenstridighet som de mange av Adam og Eva sine etterkommere, og føler det er urettferdig når det kommer til det å måtte fornekte seg noen eller noe som synes vakkert. Forelskelse er startkapital fra Gud, hører vi ofte på bryllupsfester til unge brødre og søstre, og det er det jo når man tror seg å være i Kristus. Men en forelskelse utenfor Kristus - kan raskt vise seg å være startkapital fra slangen - som fører en ut i stor fordervelse. Slike blir også veldig lett påvirket av Hanok - tidsånden - og begynner å se opp til det som i tiden er stort og som har aksept i verden! Det som skriften har advart mot helt fra begynnelsen. Den Hellige Ånd som tidligere har veiledet slektens eldre må ved dette vike fra avkommet, og slik blir man i Guds øyne til kjød og i fiendskap mot Gud lov - ikke bare etter kjødet - men og i hjerte og sinn. Jak.4:4-10. Slike arbeider ofte med å få flere ut på den samme galeien, og mener gjerne at forsamlingen de har gått ut fra burde innta en mer human og moderne profil og ikke være så streng.

Dette er det samme scenario og de samme synder som var i Noah sine dager. Slangens ætt oppstår på nytt innenfor ved konflikter med Gud og med troende mennesker. Konflikter som ender med et fravendt liv i havesyke og verdslighet eller samboerskap/ekteskap med mennesker utenfor. Barn fødes som helst ikke skulle fødes og fordervelsen for Guds åsyn tiltar. Slangen får igjen støv - etterkommere - av kjemper å ete. Her kommer antakelig det store frafallet, det som også var i Noah sine dager før vannflommen og som utløste Guds vrede. 2.Tess.2:1-17. Heldigvis er dette scenario ikke stort iblant oss. Hos enkelte andre kristelige forsamlinger derimot - er det de fem siste ti-årene blitt helt enormt - om de vil være ærlige om det.

Helt likt er det allikevel ikke. På Noah sin tid virket Gud fiendskap mellom kvinnens ætt og slangens ætt og den øvrige menneskehet var på en måte utenfor det hele. Det var med andre ord kun kvinnens ætt som skulle frelses ved vann. Ville en av de frafalne sønnene eller døtrene omvende seg fra sin gjenstridighet og bli med å bygge arken - måtte han eller hun også si farvel til sin verdslige make og eventuelle barn. De kunne ikke komme og bygge begge to - eller hele familien. Slik er det ikke i dag da frelsen jo er for både jøde og hedning. Men dette til tross. Man viser svært lite forståelse og gudsfrykt når man vokser opp i et gudfryktig hjem, og allikevel tar en make utenfra, og man løper en stor stor risiko. Men Gud kan jo gjøre under.

Samtidig med denne dårlige utvikling ser vi også at fler og fler av verdens folkeslag med sine egenartede kulturer, filosofi, religioner, visjoner og vitenskap er i ferd med å blande seg. Dette skjer i hovedsak på grunn av verdens herrers felles jordiske og økonomiske interesser, men det skjer også på grunn av krig og klimaendringer. Det dannes flerkulturelle og flerreligiøse og flerspråklige og flerseksuelle byer og samfunn i verden. Også i Norge skjer dette. Og av alle ting så flagges det med en regnbue. Slangen reiser om og om igjen byen Hanok opp av støvet med sitt forvirrende og fordervende innhold. Guds orden - hans faste tider og grenser - forskyves og utviskes og det blir nærmest umulig for unge søkende sjeler å lete, føle og finne frem til Gud - "... enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss." Apgj.17:26-28.

Ende tidens sammenblanding av alt mellom himmel og jord og avgrunn forvirrer voldsomt mange - og støynivået fra menneskenes aktiviteter og oppfinnelser fenger og overdøver for likeså mange - så himmelens og jordens Skaper nærmest er utelukket fra tilværelsen. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og guddommelighet er jo heller ikke synlig og kjennbar for oss mennesker iblant glass, stål, aluminium, betong og asfalt - sammen med all slags tullete musikk og moter og annen underholdning - de storbyjungler og drabantmiljøer som menneskene bygger opp - lever i - og plager seg selv og jorden med.

Samtidig skjer en global forsøpling og forgiftning av naturen - samt en plyndrende utvinning og hensynsløs nedhugging av naturressurser uten sidestykke. I skrivende stund forsvinner hvert minutt, et areal lik to fotballbaner med regnskog bare i Amazonas. Det havner også femten tonn plastikk i havet for hvert minutt som går. Guds fabelaktige og fantastiske skaperverk - de levende vesener og fuglene og alt underlig kryp, samt havets fisker - (og også de store sjødyr som for øvrig er dyr vi aldri er blitt gitt å røre) - utslettes i et fryktelig tempo. Alt sammen for mammon skyld. Ja, det er virkelig endens tid! Men det kommer en dag da Gud - ”… skal ødelegge dem som ødelegger jorden.” Åp.11:18.

"... som Noahs dager var således skal Menneskesønnens komme være;" sa Jesus. Det ser vi tydelig omrisset og fødselen av i dag. Mennesker som tidligere har vært regnet som brødre og søstre forlater oss av ulike årsaker og enkelte av disse velger også å bli spottende og aktive motstandere. Det samme spotte og hylekoret som sto Enok og byggelederen Noah imot, det samme spotte og hylekoret reises opp mot menighetenes byggeledere også i dag. Aviser og sosiale medier tas i bruk og fylles mer og mer opp av usømmelig tale fra slike som har valgt å bli motstandere. De lover frihet og de fanger og samler til seg enkelte av menighetenes ubefestede og ukomfortable etterkommere. Også utenforstående verdslige mennesker rives med i koret. Og slik eksponeres menneskene i Guds menigheter for verden - på samme måte som Noah og menneskene i hans hus ble eksponert for de gudløse i sin tid. Det skrives og diskuteres; det spottes, harseleres, trettes og baktales i stort overmot. Det ene høye fjell reiser seg etter det andre, men deres fremgang skal brått opphøre for de skal bli åpenbare for alle likesom de forrige ble. 2.Tim.3:1-9. Rom.1:28-32. 1.Mos.7:19.

Nærmest ingen ting av det som blir forkynt og gjort av mennesker som søker Guds rettferdighet ved en levende tro og som arbeider for å oppbygge Kristi legeme har verdi for slike. Men alt sammen virker nå i endens tid kun som et ekko fra begynnelsen. Hør! "Det som bygges er å gå alt for langt. - Det er alt for bredt. - Og sist, men ikke minst; det er for mange alen høyt. - Det er stormannsgalskap og storaktighet alt sammen. - Nå slippes også de urene inn. Det ville aldri deres første broder og grunnlegger, Adam, gått med på! Den gang skulle det voktes og holdes rent. Men nå er snart alt som kan krype og gå sluppet inn - sammen med all slags ekkel mat. 1.Mos.6:5-22. Fordømmende er disse også! - Men når dem trenger ei øks, eller ei sag; eller hammer, rep og nagler - ja, da er vi utenfor bra nok! - Handel med verdens gudløse har dem ikke noe imot, for Gud virker jo med og alt er selvfølgelig til Guds sak! - At disse bygningsmenn vandrer i tro og er rettferdige for Gud? Aldri i livet! I hvert fall ikke etter det Guds ord dem selv opp igjennom årene har talt og skrevet. - Og for et vanvittig tvangsarbeide. Det er ikke fritid tilbake. Og for hva da? Litt brød og grønnsaksuppe - pluss en soveplass i Noah sitt hus? Takk og lov og pris for at vi kom oss ut av den manipulerende og trangsynte sekta ..." osv. - osv. Nå har vi lest om dette en gang før i Bibelen - fra Noah sine dager - og det som skjedde i begynnelsen, skal også skje i enden, sier Jesus. Det er med andre ord lett gjenkjennelig.

"Derfor - fordi Guds folk sin historie vitner så klart om dette - er du uten undskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din neste, - som søker rettferdiggjørelse ved tro - fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, - som de frafalne adamitter gjorde på Noah sin tid - du som dog dømmer; - til tross for at du allikevel dømmer dem - men vi vet at Guds dom, som sannhet byder, er over dem som gjør slikt. - vi vet at Guds Ånd dømmer til sann omvendelse i slike - Men mener du det, du menneske, du som dømmer dem som gjør slikt, - mener du, du som dømmer de frafalne adamitter som slo seg sammen mot Noah og de hellige i begynnelsen - og selv gjør det, - og selv gjør det samme mot Guds barn i endens tid - at du skal undfly Guds dom? Eller forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? - Det tok mellom 65 til 70 år å bygge arken, og ingen av de siste generasjoner med adamitter lot seg drive til omvendelse i alle de årene. Kristi legeme har nå kommet sammen til oppbyggelse i over 100 år - nå i endens avslutning. Og de siste 30 år har en del forlatt nettopp den oppbyggelsen. Skal det virkelig gå som på Noah sin tid med de som velger å gå ut nå også? Skal ikke Guds godhet drive en eneste til omvendelse i fremtiden? - Ved din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte opphoper du deg vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares, han som skal betale enhver efter hans gjerninger ..." Rom.2:1-29.

Når ens hjerte får jordiske interesser og kommer på kant med Kristi legemets bygningsarbeidere bør man tenke grundig gjennom hva man ønsker å si om slike mennesker og deres tros-gjerninger, for - "Disse (Dere) var det også Enok, den syvende fra Adam, spådde om da han sa: Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de harde ord som de talte mot ham, de ugudelige syndere." Juda.v:10-16. og 2.Pet.2:12-22. og 2.Tess.1:1-12. Det har med andre ord svært lite å si om det er etter folkeskikken i Mesopotamia man dømmer Guds barn. Eller om det er etter romersk lov og orden man dømmer. Eller om det er etter mose-loven man dømmer. Eller etter Jesu ord og bud. Eller om det er etter norsk lov, for den saks skyld, når man selv "holder sannheten - om eget liv - nede i urettferdighet" - nede ved løgnaktig å peke på urettferdigheter hos de man har gått ut fra. Rom.1:18-19.

Må ingen flere bli besmittet av mennesker som forlater oss og som ved hardhet og ubotferdighet opphoper seg vrede på vredens dag. La oss heller være som Enok. Han holdt ut i det gode og fremskyndte Guds dags komme. 2.Pet.3:11-18. Enok kunne jo fått langt flere dager på jorden enn han fikk - om han bare ikke hadde tatt det innsatte fiendskap så radikalt og alvorlig. Må det vi lærer av kjempene i Menigheten ikke bli forgjeves for noen av oss. Jorden er nemlig på ny i ferd med å forderves for Guds åsyn og å fylles opp med mennesker som Gud angrer at han skapte! 1.Mos.6:11-12.

Det er altså ikke slik som mange tror. At det er verdens mennesker som i første rekke utløser Guds vrede på jorden. Nei! Det er feil. Det er først og fremst etterslekten etter gudfryktige mennesker som nevnes i den forbindelse. Guds sønner og døtre sitt gjenstridige avkom. Mennesker som til en viss grad kjenner til Guds vilje og sannhet, men som allikevel velger en lettere og mer behagelig vei for sitt kjød samtidig som de i gjenstridighet motsier troens ord og gjerninger til rettferdiggjørelse av tro. "... for likesom de - (de frafalne av kvinnens ætt) - i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være." Matt.24:37-42. 2.Tess.1:7-10. Derfor bør det arbeides kraftig og målbevisst på de områder hvor vi mennesker er mest svake - for de områdene vil være særlig utsatt for slangens list - og de vil være de samme nå i endens tid som de var på Noah sin tid. Det kan derfor ikke formanes nok: "Så død da ... for disse ting kommer Guds vrede..." skriver Paulus. Kol.3:5-6. "... at hver av dere vet å finne seg sin egen make, i helligelse og ære, ikke i lystens brynde, som hedningene, som ikke kjenner Gud..." skriver han til Menigheten i Tessalonika. 1.Tess. 4:1-8. "Først må frafallet komme ..." skriver han i det neste brevet. 2.Tess.2:1-17. Her må det arbeides. For det er ingen ting som gjør et menneske mer uforberedt på det som åpenbares fra himmelen enn nettopp slikt. Man vet ikke av noen ting til slutt! Paulus skriver også at "... det er bedre å gifte seg enn å lide brynde" - men det skal være en egen make - ikke andre sin - og det skal skje innen egne rekker og innen samme stand. 1.Kor.7:7-9. Så det er klart at å ville bli en Jesu disippel verken står eller faller på dette punkt alene, da "... enhver har sin egen nådegave av Gud". Man kan altså gifte seg om man ikke har tro for først å komme til ro. Så får en ta det videre derfra. Det er jo en kjent sak at for svært mange av oss så er interessen for det annet kjønn en ond hjerteplage fra ungdommen av - så lenge vår og høst, sommer og vinter og dag og natt fortsetter som fra begynnelsen. 1.Mos.8:21-22.

Fra den spede begynnelse på innsiden av Afrikas horn - er disse små flokker med kvinner og menn som spredte seg utover jorden for å underlegge seg den blitt til nærmere åtte milliarder samtidslevende individer. Virkelig har menneskene vært fruktbare og blitt mange, oppfylt jorden og lagt den under seg. Det er anslått at menneskeheten på Adam og Eva sin tid var et sted mellom fire og åtte hundre tusen. Altså godt under en million mennesker.

Det ble fantastisk mange forskjellige stammer, folkeslag, kulturer, språk, religioner og riker. Etter som århundrene ble til årtusener utviklet det seg til både fyrstedømmer, keiserriker, kongeriker, tsarriker, dronningriker, faraoenes rike, inkaenes rike, det romerske riket, det osmanske riket osv. - osv. Det er umulig å nevne alt. Ja, vi vet ikke engang om alt! Riker har oppstått og riker har gått til grunne. Det meste av det som har vært på jorden finnes ikke lenger. Til sist finner vi første og andre verdenskrig og den industrialiserte og siviliserte verden som drives av olje, kull, gass, vannkraft, vindkraft, solkraft og atomkraft for å produsere drivstoff til transport og strøm til produksjon. Det er den verden som vi som lever nå kjenner til. En ung verden som har sprunget frem de siste århundrer og som har fylt vår tilværelse med biler, tog, skipstrafikk, fly, romfart, datateknologi, effektive medisiner, kirurgi og moderne vitenskap med matematikk, fysikk og kjemi som hovedfag - samt et uendelig mylder av andre fag og oppdagelser og oppfinnelser.

Etter Adams fall trengte mørkets åndsmakter inn i menneskeheten, og den har etter dette vært mer eller mindre i ulage og i konflikt med seg selv. Allikevel må man beundre menneskene for alt hva de har fått til i dette mørket - uten Gud og uten håp i verden. Mange mennesker har også opp igjennom tidene følt på livets tomhet og meningsløshet og at noe må være galt i tilværelsen - jeg selv har vært en av dem - uten å kunne sette de rette ordene på hva som mangler og hva det gale er. Det er jo kun Guds ord og den Hellige Ånds lys som innehar sannheten om disse ting. Den endelige dom - da små og store skal stå for Guds trone og dømmes for sine liv - vil bli ytterst interessant for de som får nåde til å være med der. 1.Kor.6:1-3. Åp.20:11-15. At den formørkede og gudløse menneskehet til slutt kommer til sin ende er enkelt fortalt fordi Guds befaling "... vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under dere og råd over ..." osv. er blitt oppfylt - og det til gangs. Guds råd med menneskeheten - i hans reserveplan - vil en dag være fullbyrdet.

Alt her på jord har etter fallet blitt styrt av verdens herrer under vantro og mørkets makt. Kain og hans ætt er de første av verdens herrer som vi leser om i bibelhistorien. De styrte byen Hanok og Kains tunge er tidligere beskrevet som et spyd. Slik er det med tungen til maktpersoner også i dag. Særlig når det gjelder det politiske liv, men også innen kapitalismen er det manipulasjon og hersketeknikker samt egoismens akrobatikk som råder. Dette til tross for iherdige forsøk på å tøyle slike krefter med demokrati, frie valg, gode bud og regler, gjennomsiktighet og en fri presse, finanslover, menneskerettsdomstoler osv. Verdens herrer har av Gud stort sett fått holde på som de har villet så lenge de ikke direkte har vært til hinder for Guds vilje med de mennesker som tilhører ham samt Guds planer i verden. Ja, de er til og med blitt brukt av Gud ved visse anledninger, og deres største "glansnummer" må vel være da de i sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, men forkastet og korsfestet Guds enbårne Sønn, herlighetens Herre - Guds visdom og kjærlighet til verden. 1.Kor.2:6-8. Men i det store og hele så enses slike ikke av Gud.

Noah sine tre sønner, Sem, Kam og Jafet og deres etterkommere derimot, har i særskilt grad vært, og vil fremdeles også bli, gjenstand for Guds oppmerksomhet og inngripen på jorden - på grunn av Guds planer i verden. Dette grunner i det bud som Gud gav Noah og hans tre sønner etter vannflommen. 1.Mos.9:1-7. Men har også sine grunner ved de profetiske ord som Gud virket i Noah da han profeterte om sine sønner etter at han ble drukken av vintreets frukt og hans ene sønn vanæret ham. Profetiske ord som har gått, og som fremdeles vil gå i oppfyllelse. 1.Mos.9:20-29. Guds eget folk, israelittene, er jo etterkommere av Abraham i Sem sin ætt. De fikk velsignelsen. 1.Mos.10:21-32. og kap.11. Les Jesu Kristi ættetavle. Matt.kap.1. Derfor kalles ofte jødehat for antisemittisme. Videre er folkeslagene som levde i Kana`ens land og nærliggende områder på Moses, Josva og Kaleb sin tid etterkommerne av Kana`an, den ene sønn til Kam, samt de andre av hans brødre. De fikk forbannelsen og ble lagt under Israels sverd på grunn av all urett de hadde fylt landet med, den gang Gud førte hebreerne inn i det lovede land - og de som ikke falt for sverdet ble gjort til treller. 1.Mos.9:6-20. Og noen av Jafet sine sønner; Gomer, Magog, Mesek og Tubal osv, ble til de folkeslag som bosatte seg i det land som Magog bosatte seg i. Det er det vide landområdet i nord ovenfor Svartehavet. Et av verdens største landbruksområder. I dag kalt for Ukraina/Russland med nærliggende stater i vest og sør. 1.Mos.10:1-5. Guds oppgjør med Jafets etterkommere og alle deres brutale mord på sine brødre og søstre vil etter profeters ord komme helt til sist. Hvert dyr vil bli hevnet, sa Gud til Noah og hans sønner - om de drepte etter egen selvrådighet. Hvor meget mere vil da ikke livet til hver bror og søster bli hevnet blant Jafet sine etterkommere?

Snart kommer tiden da Gog, fyrsten i nord, får en krok i sin kjeve av Gud og noe mot sin vilje blir han da trukket ned til Israels land for der å få sin dom. Gog og hans hærs herjing og pyndring vil da samtidig virke som et agn på Guds krok. Et agn som egger det falske vintreet - "dyret med de ti horn og syv hoder" - så det også begir seg på veien mot det fagre land for blant annet å tilintetgjøre Gog og hans hær. Dette vil Gud la lykkes idet Gud forvirrer Gog sine hærer så de vender sine sverd mot hverandre og idet det falske vintre roper “Fred og ingen fare!” oppstår fotskammelen. Den Jesus skal trå ned ved sitt andre komme. Ezek.kap.38 og 39, samt Åp.13:1 + 19:11-21, Heb.1:10-14 og 1.Tess.5:1-5.

Det kommer altså en dag da det ikke er mer tid å få. Slik er det med alt her på jord. Ikke bare for Jafets etterkommere og Gog, den siste fyrste i Magogs land og for alle hans skarer og fremmedkrigere, men også for den gudløse "kristnede menneskehet" i sin helhet. De som mener seg å være gode nok som de er og som ikke trenger noen gud for å gjøre godt. Menneskets tall er jo seks. Det fikk livets ånde i sin nese - og ved det startet den sjette dag. Mennesket falt på sjette dag og menneskeheten er ved Gud Herrens reserveplan blitt gitt seks tusen år på jorden under uvitenhet og mørkets makt. Alt har altså en begynnelse, og alt har også en ende. De styrende myndigheter - verdens herrer som regjerer i dette uvitenhetens og vantroens mørke - vil imidlertid ikke gi fra seg jorden igjen etter å ha fått den underlagt seg. De har jo fylt sine almanakker med avtaler og huket av datoer i sine kalendere. Menneskene i sin alminnelighet tar det alltid for gitt at det kommer flere dager og måneder og år og de har av den grunn alltid visjoner og planer for fremtiden - og verdens herrer tror mer og mer på sin globale økonomi og "gode og rettferdige" politikk. De arbeider jevnt og trutt med å forene så mange som mulig av verdens riker med all deres herlighet til ett stort samarbeidende handelsrike. Men det er og blir et natt-mørkets rike. Et rike uten Gud og uten hans "brysomme folk" og annerledes barn. Men hva hjelper det med politiske avtaler og sterke allianser så det kan være "fred" i verden og “business as usual” når de "… fastsatte tider og dager og år …" er kommet til sin ende? 1.Mos.1:14. Når han som bor i himmelen har bestemt "… at det ikke skal være mer tid." Åp.10:5-7. Da er det at Guds vrede kommer over den gudløse menneskehet og deres herrer. Fordi de - i sine formørkede hjerter og sinn - ikke vil erkjenne og bøye seg for han som har skapt alle ting - men velger i sin vantro og uvitenhet - å stå sammen med mørkets makter imot Guds vilje og planer. Menneskene vet jo ikke at djevelen fikk overgitt alt her på jorden ved fallet - og de forstår heller ikke at djevelen bruker dem som sine redskaper ved å få dem til å stille seg i veien og arbeide imot de fremtidige planer som Faderen har for sin Sønn og hans medarvinger og for sitt folk og sin jord. Det hjelper imidlertid svært lite å ikke kjenne til dette når jorden skal gis til Sønnen og de som tilhører ham. Dan.2:44. Han som en gang avsto fra det alt sammen og som i troskap heller ville vente til han fikk det av sin Fader. Luk.4:1-8. Dette er den vredes ild som kommer over den vantro og gudløse menneskehet helt til sist - over de som engasjerer seg i den motstandskampen - fordi de ikke kjenner Gud.

Siden Guds Sønn sin veldige seier over syndens og dødens lov, og derved også seier over djevelens makt, samt hans overtagelse av dødens velde, har det vært hvile i himmelen. Åp.1:18. Den hvilen har også mange av Guds barn kommet inn til ved evangeliet - idet de har fullendt sine disippelliv i tro. Men alt som Gud ved sin Sønn skal lede til hvile og fullendelse er allikevel ikke helt fullført når evangeliets tid er over. Dette kommer av at den syvende dag ikke har startet på jorden ennå. Den syvende dag har med andre ord en todelt tidshusholdning. Det er en første og skjult fase og det er en andre og åpenbar fase - og vi befinner oss fremdeles i den første skjulte fasen. Den andre fase som fremdeles gjenstår - gir et kraftig tidsånd-skifte på jorden og begynner med Jesu annet komme. "Se han kommer med skyene ... og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen." Åp.1:7-8. "... og hærene i himmelen fulgte ham..." For en dag det blir for menneskeheten! Ikke ett øye forblir tørt når han åpenbares. Han som oppfylte den kongelige lov i fullkommenhet. Alle slekter skal gråte - og de skal gråte sårt. Men jorden og menneskene skal gjennom mange omskiftelser og store trengsler før vi er der. Men når vi er der - da avsluttes den natt som kom inn i menneskeheten fra sjette dags aften av. Med ett åpnes himmelen. Det ser ut som skyer er på vei fra horisonten. Men det er ikke skyer, det er Guds Sønn i spissen for sin hær. Og den syvende dag sin andre fase - når alt skal fullendes - kan begynne for de som da blir tilbake på jorden. Det er tusenårsriket. Guds endelige fullendelse av alt som Gud gjorde da han skapte, fullføres altså ved Jesu Kristi gjenkomst og tusenårsriket. Da renses jorden først ved sverd og ild, Åp.19:11-21. Deretter blir slangen - som da har fått så mye støv å ete at den er blitt til en drage - grepet og kastet i avgrunnen og satt segl over, Åp.20:1-3. Og så vil den syvende dag springe ut fra hjertet til kongers Konge og herrers Herre - og også ut fra hjertene til hans brødre og søstre som er med ham. Slik omsluttes de som er blitt tilbake på jorden med Guds visdom og godhet og Guds fredfulle hvile. Lysets frukt skal da regjere og mørkets gjerninger opphøre. Da forløses også den lille rest som er igjen av skapningen fra fryktens trelldom til Guds barns herlighets frihet. Es.11:6-9. En liten forskremt rest som stort sett befinner seg i dyrehager, vernede naturreservater og nasjonalparker. Det blir en velsignet tid på jorden. Mørket kommer da ikke tilbake før det lider mot aften igjen. Det blir når de tusen år er til ende.

Når den fengslede dragen har sultet i tusen år nede i avgrunnen - og i sin lenke krympet til en slange igjen - løses den en kort stund og den har da et helt spesielt mål for øye. Åp.20:1-3. Slangen kryper da på sin buk så langt vekk fra de helliges leir og den elskede stad som det er mulig å komme. Der hvor Ordet er kjød og kjærligheten til Jerusalem er varm og takknemligheten stor kan den jo ikke få samlet folk til strid. Men ute i periferien - der hvor kjærligheten er mer lunken - ute ved jordens fire hjørner - der er det større muligheter. Og langt der ute finner slangen de folk den leter etter. Der er støv av hellige å ete. Det er Jafets etterkommere - “Gog og Magog.” Det var altså noen mennesker fra Gog og Magogs land som ikke ble med til Israels land før Jesu gjenkomst, men som ble igjen i landet ovenfor Svartehavet og som av den grunn kom inn i tusenårs-riket. Det var de eldre og det var mødrene med unge sønner og døtre som fyrsten Gog ikke kunne bruke i krigen. Hos disse og deres etterkommere finner slangen den mottakelighet og grobunn den trenger for sine gamle løgner og misnøye mot det guddommelige styresett som da er på jorden. Et styre - renset for all gift og urenhet og visdom nedenfra - som slangen i sin avind til Gud har ønsket å overta helt fra Edens dager av. Den begynner derfor igjen å hviske sine listige spørsmål i ørene for å forføre. Spørsmål som: “Har Gud virkelig sakt om de helliges leir; Dere kan bo hvor som helst på hele jorden, men midt på jorden - i den elskede stad - kan dere ikke bo? For på den dag dere prøver på det skal dere visselig dø?” Slik vekker slangen på ny onde tanker i Jafets og fyrsten Gog sine fjerneste etterkommere. Det oppstår raskt diskusjoner og løgnhistorier om de helliges leir, samt onde lyster som smitter videre til mange mennesker i alle de ytre land - inntil deres tall er som havets sand. Vi ser det i mikro nå, og vi vil se det i makro da - ved enden av tusenårs-riket. For om det så styres til fullkommenhet etter Guds visdom og “livets Ånds lov” i Kristus, Rom.8:2. så vil det allikevel alltid være noen som mener seg å kunne gjøre det bedre - der hvor slangen er løs og gis rom. “Og de drog opp over den vide jord og kringsatte de helliges leir og den elskede stad.” Opprøret toget ikke fremover i strak kurs mot målet, men gikk ut fra de fire verdens-hjørner. Det spredte seg først i periferien. I ytterste nord og sør, og i ytterste vest og øst. for så å gå mot jordens navle - sentrum. Da blir det “over den vide jord og kringsatte.” Slik ble alle prøvet i forsøket på statskupp.

Når mørket igjen gjør sin entre på Herrens dag da går det jo mot aften igjen. Alle våkne ører med et takknemlig hjerte og et skarpt profetisk syn vil forstå det ved tro. Men ikke denne forblindede hær av misfornøyde mennesker med politiske fremtidsplaner. De går som i drømme, og man må spørre: Har de ikke Bibelen tilgjengelig i tusenårs-riket - så de kan få stadfestet hva Gud har sakt? Jo, den er nok der sammen med prestene, Åp.20:6. men langt ute i periferien er hjertene kanskje ikke fullt så ivrige som de burde være til å høre etter og følge med og lese seg salig og ta vare på de profetiske ord som er skrevet der? Åp.1:1-3.

Den syvende dag er altså på til sammen ca. tre tusen år. Det er først to tusen skjulte år som vi kan kalle for nådens tidshusholdning - da evangeliet forkynnes for alle folkeslag. Man kan da ved omvendelse, tro og lydighet komme ut av fallets mørke natt, og ved den samme tro og lydighet beseire slangen og gå inn til Guds hvile ved evangeliet. Slik blir man et dagens barn. Så kommer Jesu gjenkomst og tusenårsriket. Det er Herrens dag som dagens barn tilhører. Da gjennomføres den endelige fullendelse av alle ting.

Apostelen Peter sin profeti om den syvende dag sin siste fase - tusenårsriket - lyder slik: "... de himler som nå er, og jorden er ved det samme ord - (det samme ord som adamittene fikk høre) - spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt. - Så forklarer Peter lengden på akkurat den dagen - og han ønsker at vi ikke skal være blinde angående den. Han sier videre - Men dette ene må dere ikke være blinde for, dere elskede, at èn dag er i Herrens øyne som tusen år, og tusen år som en dag. - Alle andre dager i skapelse-uken varierer jo voldsomt i lengde, men denne ène spesielle dag - Herrens dag - er på tusen år. - Men Herrens dag skal komme som en tyv, - Ja, slik vil nok de styrende myndigheter - verdens herrer - se på det når Jesus kommer tilbake og oppretter sitt rike her på jorden - og samtidig knuser og gjør ende på alle andre rikers makt og innflytelse. De vil si: "Han stjal det fra oss." Men Jesus er ingen tyv. Man stjeler jo ikke når man får det av sin far - han som eier alle ting. Videre sier Peter - og da skal himlene forgå med stort brak, og himmellegemene skal komme i brand og oppløses, og jorden og tingene på den skal oppbrennes. Da nå alt dette oppløses, hvor må dere da strebe etter hellig ferd og gudsfrykt. - Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor." 2.Pet.3:7-13.

Vi ser altså at Jesu gjenkomst avslutter den natt som kom over menneskeheten etter sjette dags aften - da Adam og Eva stod tynget av skyld og frykt for Guds åsyn og fikk høre om følgene av at de åt av det forbudte tre - og at Jesu gjenkomst starter den syvende dag på jorden - og at den syvende dag - Herrens dag, tusenårsriket - både begynner og avslutter med ild over gudløshet og ugudelighet - og at den siste ilden over ugudelighet - etter at de tusen år er til ende, Åp.20:7-10. - den ilden slukker ikke før den har fortært alt som er skapt. Først da har dette profetiske ord til fulle blitt oppfylt. ”Så ble himmelen og jorden med hele sin hær fullendt. Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort. Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte.” 1.Mos.2:1-3.

Når himmellegemene: Solen, Mercury, Venus, Mars, Jupiter osv, samt alle stjernene og galaxene - oppløses i ild og smelter i brann, og hvelvingen forgår og mister sitt sted “med stort brak” - idet det mørke “store dyp” vender tilbake og vasker bort asken etter alt sammen - ja, også asken etter “jorden og tingene på den” - da er den såkalte "skapelse-uken" over. 1.Mos.1:2. + 6-8. Umiddelbart deretter kommer den endelige dom, Åp.20:5. og det er ingen ting som da kan gjøres om på. Alt vil være fullendt - fastsatt og endelig. Det er bare ikke offisielt ennå. Det er nå, i forgjengelighet, vi kan endre på ting. Før vår korte vandringstid på jorden er over. For “... vår Herres langmodighet for frelse” samt vekst ”... i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus” gjelder nå - ikke ved aftens-tid den syvende dag - som er avslutningen på vår Herre Jesu Kristi dag. 2.Pet.3:14-18.

Om den siste oppstandelse og den endelige dom skriver profeten Daniel: “... de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv og noen til skam og evig avsky.” Dan.12:2. Ved aftentid på Herrens dag vil hver eneste sjel av menneskeheten - alle mennesker som har levd på jorden fra Adams fall og mørkets inntrengning i mennesket og frem til tusenårsrikets avslutning - måtte stå for Guds trone i himmelen og bli dømt etter sine gjerninger. For etter syndefallet er det “... menneskenes lodd en gang å dø og deretter dom.” Heb.9:27.

Mer fra Daniel: “Mens jeg så på dette, ble det satt stoler frem, og en gammel av dager satte seg; hans klædebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og titusen ganger titusen sto foran ham; retten ble satt og bøker ble åpnet.” Dan.7:9-11. Det er et helt annet senario og arrangement vi ser inn i nå, sammenlignet med forrige gang. Her er ingen livsvesener som lovpriser og ærer og takker ham som sitter på tronen. Ingen eldste som ærer Gud Herren som Skaperen av alle ting. Ingen som har seiret og startet en ny dag. Ingen lyn, røster, tordner og ildfakler med de muligheter som det gir. Ingen som synger og spiller på harpe og ingen som ber. Nei, det er for sent å begynne å be nå. Den syvende dag er over. Evigheten skal åpenbares for milliarder av sjeler. Det er blitt aften for siste gang og stoler er satt frem til dom. Det er en trone av ildsluer - hvilende på hjul av brennende ild - og en strøm av ild går også ut fra ham som sitter på tronen. Bøker blir åpnet. Ingen “... vet hva som bor i mennesket, uten menneskets ånd, som er i ham,” - men nå skal det frem i lyset. 1.Kor.2:11. Ingen kan skjule seg og ingen kan forestille seg og hykle. Makten, ilden og alvoret er alt for kraftig til slikt.

Enhver av oss er som en bok for Gud. Alt vi sier og gjør lagres i vårt sinns ånd - i vårt hjerte og samvittighets hukommelse. Ingen ting blir borte, selv om det for en stund er glemt. Blir et menneske gammelt inneholder en slik livsbok fire perioder eller kapitler. Det første kapittel heter barndommen. Så kommer ungdommen, deretter manndommen og det siste kapittel heter alderdommen. Hver dag starter med en blank ny side, og hvert år er på tre hundre og seksti fem sider. Hva vi sier og gjør av godt og ondt skriver vi selv med vår ferdsel. Legg merke til at ordet dommen er med i alle fire kapitler. Vår sjels natur og hjertets indre verden er altså langt fra lovløs selv om vi vokser opp uten Gud og bibelsk forståelse av tilværelsen.

Før Adams fall og mørkets inntrengning i menneskeheten var alle mennesker samvittighetsfulle og nestekjærlige. De var "av naturen" - i sine hjerter - en “kongelig lov” de ikke kunne bryte. Det var ingen konflikt mellom menneskets tanker, ord og gjerninger - og hvordan Gud ville ha det på jorden. Det var ikke fullkomment, men det var i mer eller mindre grad innenfor såre godt. Menneskene var jo forskjellige den gang også. Jak.2:8-9. og Rom.2:14-15.

Etter fallet og mørkets inntrengning derimot, kom alt sammen mer og mer i ulage, idet nye unaturlige og mørke krefter inntok det naturlige mennesket, og det ble vekket nye og annerledes og kraftigere begjæringer. I Guds ord beskrevet som ond lyst, synd og egenvilje. Samvittigheten - både hos dem selv og hos andre mennesker - reagerte på ordene og på gjerningene som denne nye kraften eller visdommen forårsaket, men ingen maktet å stoppe det. For å bøte på dette problemet gjør vi mennesker i dag akkurat det samme som menneskene gjorde den gang. Vi opphøyer oss over samvittighetens dommer og setter den til side ved selvforsvar og bortforklaringer - altså ved løgn og selvbedrag - og slik forherder vi oss mot vår neste og mot samvittighetens stille opp-tuktende tale i vårt indre - når den kongelige lov brytes. Gjør man dette mange nok ganger så stilner samvittighetens røst av. Det skjer en vedvarende forherdelse. Slik dør litt etter litt naturmennesket i oss og syndens menneske - den lovløse - begynner å vokse. Hadde man maktet å alltid gi den naturlige samvittighet sin røst medhold, og i sannhet rettet sitt liv inn etter den dommer og krav, ville man blitt vel bevart i ydmykhet. Men alle mennesker er mer eller mindre maktesløse mot lyster og begjæringer og egen-viljens fornuftige, selv-forsvarende og oppad-virkende krefter. Som barn er vi ydmyke, lydhøre, følsomme, samvittighetsfulle og elskende, men det går automatisk i gal retning etter som arven fra syndefallet - samt visdommen nedenfra - begynner å slå inn og gjøre seg gjeldene. Derfor har det neste kapittel i enhver sin livsbok veldig lett for å bli mørkere enn det forrige kapittel. Kun ytterst få bøker skiller seg ut i dette. Slik opphoper vi oss dom hos Gud i våre hjerter. Han som skapte mennesket i sitt bilde og i sin lignelse.

Den “kongelig lov” eller den naturlige “frihetens lov” i hjertet - den som ble nedlagt i oss den gang Gud Herren dannet mennesket av jordens muld - samt den naturlige samvittighet sine dommer - de som trer i kraft når den kongelige lov brytes - er av profetene og Jesus Kristus og hans apostler beskrevet som “verdens grunnvoll” og er vel verd å regne som større enn seg selv og derfor også klokt å bygge sitt liv på - selv om man også er uten Gud og uten håp i verden. Jak.2:12. og Matt.22:36-40.

I dag mener den vantro menneskehet med sin granskende og likeså vantro vitenskap, at den natur som mennesket har i dag, det er menneskets opprinnelige natur. Det har aldri vært noen annen. De har også slått fast at vi kan være både gode og onde - at vi har både bra og dårlige kvaliteter i oss - fra skapningens side. Og dersom det skulle finnes en gud og en dommens dag der mennesker skal dømmes til skam og evig avsky - ja, da ville denne gud fordømme det han selv har skapt, mener de. Han ville fordømme sin egen skapergjerning og dermed også seg selv. Videre at vi mennesker ikke trenger Gud eller hans Sønn for å være gode og gjøre godt. Det er noe vi selv kan velge i selvdisiplin, sammen med et godt lovverk, vår rettferdighetssans og vår moral og etikk. Med andre ord. Det er flott med et religiøst forbilde slik som Jesus er, men skal noe godt bli gjort, må vi nok gjøre det selv. Vi må ikke glemme at vi i oss selv - lik Jesus - kan være vårt eget lille vintre og gjøre masse godt til gavn for både oss selv og andre. Det er bare å meisle ut den rette politikk og visjon for våre samfunn, for vårt land og i verden for øvrig.

Ikke bare Daniel fikk se den siste oppstandelse og endelige dom, men også Johannes, Jesu disippel. Han skriver: “Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. - Dette er altså rett etter tusenårsriket. - Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet; og en annen bok ble åpnet, som er livsens bok; og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger." Alle verdens mennesker må altså stå til regnskap for Gud en dag. Det finnes ikke en eneste sjel som slipper unna det. At man er totalt overbevist om at det ikke finnes noen Gud, spiller ingen rolle. Gud blir ikke borte av den grunn.

Den kostelige perlen som kjøpmannen Jesus kjøpte med sitt blod - også kalt for den skjulte hemmelighet - skatten i åkeren - som Guds Sønn med glede oppgav alt han var i himmelen for - og også alt han var på jorden for å få - det er de menneskene som omvendte seg og ble disipler, Jesu brødre og søstre; bruden - Lammets hustru. De har når dette skjer, for lengst fått sine saker i orden. Matt.13:44-46. Så de dømmes ikke her. Nei tvert imot. De tok dommen og ilden fra tronen mens de vandret i Jesu fotspor og har fått lønn for sitt arbeide - samt hver sin stol. De stoler som Daniel og Johannes fikk se ble satt frem. De menneskene sitter nå selv til doms sammen med Menneskesønnen. 1.Kor.6:2. Og de setter seg for andre gang. Åp.20:4. De ble jo dagens barn så den syvende dags aftenstund hører også dem til. Heller ikke de gode perlene - tros-heltene og martyrene - får sin dom her. Deres saker er også i orden. Men menneskeheten, de uvitende gudløse, de har jo ikke gjort eller fått sine saker i orden med Gud. Og det kommer nå. Gud skal da sortere, kan vi si, og for aller siste gang skille det gode fra det onde. Skille lys fra mørke - sannhet fra løgn.

Vi leser videre: “Og havet gav tilbake de døde som var i det ...” - De aller fleste mennesker som har levd på jorden tilhører jo dette uvitenhetens og vantroens store folkehav - menneskeheten. Av jødene kalt for hedningene - de gudløse. Og hvem vet? Kanskje blir det havet som gir brødrene Jabal og Jubal tilbake på dommens dag. De to sønnene som den brutale Lamek fikk med sin første kone, Ada. De “rømte” jo, husker vi. Den ene av gårde med nomader og den andre inn i musikken. De må jo ha kommet rimelig langt vekk fra byen Hanok og den kommende vannflom siden begge to ble stamfedre for hver sin etterslekt? Vi får håpe at det ikke var bryllupsmusikken som Jubal fattet interesse for, men at begge to, skremt av sin voldelige og brutale far, dro langt langt av gårde og levde gode og barmhjertige og velsignede liv. Det er jo en liten mulighet for det. Tror du ikke?

Der, i havet, har små og store sovet og vært i ro, men nå vekkes de opp og føres frem for å stå til regnskap for sin skapers domstoler. Også verdens herrer, de som forgår, blir gitt tilbake derfra. Det ble fantastisk mange forskjellige stammer, folkeslag, kulturer, språk, religioner og riker, husker vi. Etter som århundrene etter syndefallet ble til årtusener utviklet det seg til både fyrstedømmer, keiserriker, kongeriker, tsarriker, dronningriker, osv. Riker med sine folkeslag har oppstått og riker med sine folkeslag har gått til grunne. Men nå kommer hvert enkelt menneske fra alle disse riker og folkeslag frem igjen. De våkner opp. Stor og liten, fri og trell.

Når havet gir menneskeheten tilbake til Gud, da går Jesu lignelse om fårene og geitene i oppfyllelse. Ja, også lignelsen om nota som ble kastet i havet går i oppfyllelse da. Og det er kun to avdelinger som alle verdens mennesker vil bli sortert under. I den ene avdeling samles fårene - også kalt for de gode fiskene. Og i den andre avdeling samles geitene - også kalt for de råtne fiskene. Matt.13:47-50.

Jesu lignelse: “Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, likesom hyrden skiller fårene fra geitene, og han skal stille fårene ved sin høyre side, men geitene ved den venstre.

Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere min Faders velsignede! Arv det riket som er beredt dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var hungrig, og dere gav meg å ete; jeg var tørst, og dere gav meg å drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere kom til meg.

Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre! Når så vi deg hungrig, og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed, og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg til dere: Hva dere har gjort imot èn av disse mine minste brødre, det har dere gjort imot meg.

Da skal han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra meg, dere forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler! For jeg var hungrig, og dere gav meg ikke å ete; jeg var tørst, og dere gav meg ikke å drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.” Matt.25.31-46.

Nå er jo dette en lignelse og antakelig ikke akkurat slik det kommer til å foregå for Guds trone på dommens dag. Men om menneskeheten var blitt delt i to flokker, får og geiter - gode og råtne. Hvordan tror du det kongen sa til dem ved hans høyre side ville virket i dem som var samlet til venstre for ham? Legg merke til at arven blir tildelt først og begrunnet etterpå. Jeg tror at denne profeti da ville gått i oppfyllelse i sin aller dypeste mening. “Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede; du knuser taket på den ugudeliges hus, du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela”. Hab.3:13.

Kun ved en barmhjertig livsførsel i vektskålen - stadfestet av Faderens velsignelse ifra oven i livets mange forhold - vil da et ikke troende menneske kunne rose seg mot dommen over eventuelle dårlige ting i livet, og finne seg å være "oppskrevet i livsens bok hos Lammet som er slaktet". Åp.13:8. Det er det eneste som kommer til å telle og veie noe da. Gjort barmhjertighet ut fra et medfølende og nestekjærlig hjerte - de lovene Gud Herren la ned i hjertene våre den gang han skapte mennesket.

Harde og urettferdige og selvrettferdige sjeler som har levd sine liv i hovmodig egoisme, selvopphøyelse, voldelig adferd, dyreplageri, løgn, kvinne-undertrykking, barnemishandling, tyveri og skadefryd over andres tap og ulykker samt bedrag og utnyttelse av sine medmennesker for å tilfredsstille egne lyster osv, vil på den dag ikke ha et fnugg av sjanse! Deres egne tanker vil anklage deres eget hjertes onde råd og deres egen samvittighet vil dømme deres handlinger. Alt vil ta fyr. Geitene har utallige ganger i livet kjent på forbannelsen over sine ord og gjerninger i håndteringen av sine medmennesker, samt kjent på en dømmende samvittighet i sitt indre uten villighet til anger og uten villighet til å be sine medmennesker om tilgivelse og bedre sin vei. I stedet for å bygge sitt liv i troskap mot sitt eget hjertes gode lover - samt etter samvittighetens tuktende dommer - har de brutt sitt hjertes grunnvoll ned og kastet den fra seg til omfattende indre forråtnelse og død. “... alle som syndet - (til døden) - uten loven, skal også gå fortapt uten loven,..” - sier Paulus.

I menneskehetens siste generasjoner vil dette senario være større og mer omfattende enn noen gang tidligere. Asaf sier i Sal.82:5. “De skjønner intet, og de forstår intet, de vandrer i mørket; alle jordens grunnvoller vakler”.

Akkurat det samme sier profeten Esaias om de siste tider. “Fra jordens ytterste kant hører vi lovsanger: Ære være den rettferdige! Men jeg sier: Jeg forgår, jeg forgår, ve meg! Røvere røver, ja, røvere røver og plyndrer. Gru og grav og garn over deg, du som bor på jorden! Og det skal skje at den som flyr for den grufulle larm, skal falle i graven, og den som kommer opp av graven, skal fanges i garnet; for slusene i det høye er åpnet, og jordens grunnvoller skjelver. Jorden brister, ja den brister; jorden revner, ja den revner; jorden rystes, ja den rystes. Jorden skal rave som den drukne og svinges hit og dit som en hengekøye, og dens misgjerning skal tynge på den, og den skal falle og ikke reise seg mer." Es.24:16-23. Når slusene i det høye er åpnet og vreden ild strømmer ned på jorden er det for sent å prøve å slippe unna.

Som gudløse kan vi si og gjøre mange ting som gudfryktige mennesker ikke engang tørr å tenke på. Langt mindre utføre. Slik er det bare. Hos verdslige mennesker er uvitenheten i vantroens mørke enormt stort. Men mangt og meget av det som er urent, vanhellig, ondt og syndig for en som har fått sin samvittighet opplyst ved Guds ord og som lever gudfryktig og troende - det tilregnes ikke en vantro og ukyndig som lever uten Gud og hans ord. For hvor det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelser. Men de naturlige nestekjærlighetens lover kan ingen påberope seg å ikke kjenne til, for de er nedlagt i våre hjerter fra skapelsen av. I dette spiller nasjonalitet, religion og miljø nærmest ingen rolle. Derfor vil den kongelige lov være avgjørende når et menneskes vandel blir prøvet mot Paulus sitt evangelium på dommens dag. Enhvers indre sannhet - i hvert av de fire livs-kapitler - skal Gud en dag vekke til live igjen i hvert menneskes hukommelse slik som Paulus forklarer. Han skriver: “For når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, - der har vi den kongelige lov - da er disse, som dog ikke har loven, seg selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem - på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene etter mitt evangelium ved Jesus Kristus." Rom.2:12-16.

Det er med andre ord svært alvorlig å ta valg i livet som gjør at en får et hjerte som ikke lenger er medfølende og nestekjærlig, men hardt og urettferdig - for det er det stikk motsatte av Guds vesen. Et slikt hjerte er ikke lenger etter Guds lignelse, men heller etter en viss annen sin lignelse. Man velger da å forene seg med det som en selv forstår er ondt og urettferdig, og Paulus sier: “Men dersom vår urettferdighet viser Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er vel Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? Jeg taler på menneskelig vis. Langt derifra! hvorledes kunne Gud da dømme verden?” Rom.3:4-6.

Enhver bør derfor - uavhengig om man tror på Jesus Kristus eller ikke - kjenne etter i sitt indre om ens ord og gjerninger virker til velsignelse, fred og trivsel for en selv og andre eller om det virker trykkende uhygge, ufred og smerte. Alle dør i Adam, leste vi tidligere, og slik er det. Ingen makter å bevare barnets følsomhet og renhet i seg, men døden må ikke ta alt.

Tro på gavmildhet og på å gjøre godt uten å vente noe tilbake. Hold tungen i tømme og tap gjerne diskusjoner. Ta vare på barnet i deg og hold deg gjerne til det lave. Bevar det du har av ømhet og saktmodighet og medfølelse med alt og alle. Ja, “Bevar ditt hjerte fremfor alt det som bevares; for livet utgår fra det”. Ord.4:23. Alt annet vil brenne opp til slutt. Nestekjærlighet og medfølelse for andre menneskers forhold og lidelser vil på dommens dag gi god, ja nærmest fabelaktig avkastning, ved det som da er blitt oppskrevet i livsens bok hos Lammet som er slaktet. Slike mennesker skal, selv om de ikke har forståelse til å gjøre det for Jesus, bli rettferdiggjort ved Lammets blod, og en evig barmhjertighet fra livets Gud skal bli slike menneskers lodd og del som gjengjeldelse. De skal få tilbake sitt legeme og arve jorden. Den nye! Matt.5:5+7. Og de skal få "Moses, Guds tjeners sang og Lammets sang" i sine hjerter. Åp.15:3-4. Så langt virker og strekker frukten av Jesu Kristi fullkomne lydighet. De skal få oppleve at “alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.” Apgj.3:21. Dette er hva hvert menneske burde bestrebe seg på å gjøre. For "... dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet, men barmhjertighet roser seg mot dommen." Jak.2:13. og Åp.7:9-17.

Døden og dødsriket er et omfattende og stort felt i Guds ord. Av forståelige grunner er det lite fokusert på og omtalt av dagens hellige, da emnet i seg selv er lite oppbyggelig. Vi formanes jo også, mens vi vandrer her på jorden, å gi akt på det stikk motsatte. Nemlig på livet. På det som er der oppe hvor Kristus sitter og hva han virker på jorden. Men til tross for dette, så tilhører “de dødes oppstandelse og evig dom” - til sammen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse - til “barnelærdommen om Kristus”. Heb.6:1-2. Så selv om dette tema ikke er noe å fordype seg i så gir profetene i det Gamle Testamentet og Jesus Kristus selv, samt 2.Peters brev. kap.2. og Judas brev. kap.1. og 2.Tim.3:1-9. og til slutt Johannes åpenbaring et ganske så kraftig innblikk i hva døden og dødsriket og evig dom og evig fortapelse innebærer. Av den grunn kan en noe underlig lignelse et sted i skriften - gi stor klarhet et annet sted i skriften. Som eksempel kan nevnes Jesu lignelse om de som forfører menneskene med Guds ord. Han sier: “... for ham - for forføreren - var det bedre at det var hengt en kvernstein om hans hals og han var nedsenket i havets dyp.” Matt.18:1-11. Det betyr ikke at dommen ikke vil bli den samme. Men der, i havet, ville jo hans sjel ha sovet frem til dommen. I dødsriket derimot, hvor alle er våkne, vil kvernsteinen - det er hans egen tomme forkynnelse som ikke advarte mot synden og som heller ikke viser vei ut av synden - samt alle de barna han forførte, kverne og kverne og fordømme og fordømme og tynge og tynge til skrekk og gru og angst og forferdelse for den kommende dom. Så slik sett ville det være bedre å bli nedsenket i havets dyp med en kvernstein rundt halsen - enn å fare ned i dødsriket. Det eksisterer ikke noe mer alvorlig enn å forfalske, forvrenge og bortforklare Kristi evangelium og apostlenes lære!

"Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da ble han kastet i ildsjøen.” Åp.20:11-15. Heb.6:4-8. + 10:26-31. Rom.9:18-24. Det er “døden og dødsriket” som blir “kastet i ildsjøen.” De menneskene er det ikke mulig å få reddet. Hjertets grunnvoll - den kongelige lov - livet - det som en gang gikk ut fra hjertet - er borte. Det er ofret for det onde begjær og de bærer frukt - slik som hat, uro, frykt, bitterhet, anklage osv - for døden. Ikke bare mot sine medmennesker har de bitre og fordømmende krav, men også mot Gud og Lammet. Derfor blir dommen ubarmhjertig! “For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud; men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.” Heb.6:7-8. Vi er Guds akerland, sier Paulus. 1.Kor.3:6-9. Og det er meningen at vi skal bære frukt for Gud. Kjærlighet, glede, fred osv. Slik at Gud kan velsigne våre liv. For at det skal kunne skje må den fordervelsen som vi ble tilgitt og renset for når vi omvende oss - torner og tistler - opphøre. Vi må fly bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten. Vi kan ikke fortsette å leve etter kjødets lyster. Det går kun for en tid, og så vil jordstykket bli regnet for udugelig og forbannelse nær og enden blir å brennes. I ildsjøen brenner torner og tistler - den fordervede sjels frukter - opp. Det er “den annen død: ildsjøen.” - “... og røken av deres pine stiger opp i all evighet.” Åp.14:11 og 19:3. For et fryktelig alvor!

Å, hvilken glede det vil være hos de som sitter på Kristi domstoler over hver eneste sjel som blir reddet fra ildsjøen! Ja, allerede nå gleder vi oss når et menneske vender om og reddes fra synd og fordervelse til renselse og frelse ved Jesus Kristus, vår Herre. Hvor meget mer da - i den siste aftenstund før evigheten.

Jeg vil prise Gud for at han har miskunnet seg over meg. Og for at han har skilt meg ut fra verdslighet og også reddet meg ut av alt det religiøse virvar som råder i dag. Videre vil jeg prise Gud for at han har ledet meg til Menigheten og til de siste dagers kjemper. Gud er en veldig Gud! Og her er en veldig menighet! Disse har arvet en veldig lære og et kolossalt klart lys! Og her kjempes det veldige kamper i stor kraft av veldige Guds menn, for at flest mulig skal bli reddet fra villfarelse og gjenstridighet mot Guds Ånds virkninger og få del med de helliges arvelodd i lyset - nå i endens siste tid. Lovet være Gud!

Slektregisteret fra Adam til Noah.

Vi leste tidligere om de veldige kjempene på Noah sin tid, at de var "navnkyndige". 1.Mos.6:4. Navnkyndig er å være flink med navn og deres betydning. Nå skal vi se hvor navnkyndige kjempene var, og hvilket hemmelig budskap Gud åpenbarte for dem. Jeg tenker på slektregisteret fra Adam til Noah. På hebraisk og gresk lyder navnene som de gav sine førstefødte sønner helt meningsløse for den som ikke kan språket, men oversatt til norsk eller hvilket som helst annet språk får navnene innhold og betydning. Les hva navnene betyr etter hverandre som en fortelling - i den rekkefølge de ble gitt sønnene. Betydningen med strek under passer best på norsk. Da kommer Guds frelsesplan til syne slik som den var i Noah sine dager - men også slik den er i våre dager. Vi får Guds Alfa og Omega evangelium / budskap.

SETH……………..: satt i stedet for / hensatte / tildelt / satte seg selv

MAHALALEL….: velsignet fremfor sine brødre / den høyt opphøyede / den priste / den opphøyde Gud

ENOK…………..: rettferdigheten taler / det smale læres / underviser disiplin

METUSALAH*..: hans bortgang bringer*/ den utsendte pil (gir) / hans dødsbytte bringer

LAMEK…………: den fortvilte / den sårede / den involverte / den falne

*Når Metusalah / Jesus døde - skulle vannflommen / frelsen komme. Dette er det som troskjempene spådde om. De førstefødte fra Adam til Noah - de som også var profeter blant adamittene.

Når Jesus Kristus ble korsfestet var kjerubene sin voktergjerning over. De hadde til enhver tid vært foran ham på veien gjennom forhenget og fulgte nøye med på hvert eneste skritt han tok i lydighet mot sin Fader. Ikke det aller minste av det som er kommet inn i menneskenaturen ved syndefallet skulle hans hjerte og sinn smelte sammen med. Det gjorde det ikke heller. All fordømmelse fra Faderen ble mottatt som sannhet og rettferdighet - og alt som ble fordømt ble skilt ut som mørke. Det ble ofret til hans Faders voktere med det luende sverd og lidd ut. Rom.8:3. Derfor ble han også oppreist fra de døde, for det er den som synder som skal dø. Det kan av den grunn fornemmes at kjerubene - det er livsvesenene - at de har påvirket hvert sitt evangelium med hvert sitt vesen - som en signering fra den Allmektige selv og fra hans trone i himmelen.

Hvert av livsvesenene har fire ansikter. Det er et løveansikt, et okseansikt, et menneskeansikt og et ørneansikt. Utsendt fra Guds trone i himmelen har den Hellige Ånd - sannhetens Ånd - gitt oss mennesker fire vitnesbyrd om mennesket Jesus Kristus - Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. Dersom man skulle ønske å begynne å lese i Bibelen vil jeg anbefale at man først begynner å lese evangeliene. Også der er det mangt og meget som kan være vanskelig å forstå i begynnelsen - men ved alltid å ha søkelys på det en forstår og samtidig kunne la det andre ligge, så vil en forstå mer etter hvert - også om hva som er Guds vilje for seg. Og husk! Bare en tanke på å begynne å lese - eller en aldri så liten glede over det man finner der - er miskunnhets virkninger fra han som sitter på tronen. Mange spennende, velsignede, trivelige, opplysende og oppbyggelige lesestunder ønskes dere alle.

Matteus evangelium ser ut til å ha et pust fra løvens livsvæsen i seg. Jesus Kristus beskrives med tyngde som Kongen. Som Løven av Juda. Evangeliet er messiansk. Det vitner om han som skulle komme, den lovede Messias. Det er skrevet til jødene. Tonen er profetisk. Evangeliet peker spesielt på fortiden.

Markus evangelium ser ut til å ha et pust fra oksens livsvæsen i seg. Jesus Kristus beskrives med tyngde som tjeneren. Som den utrettelige arbeider. Evangeliet er realistisk. Det er skrevet til romerne. Tonen er praktisk. Evangeliet peker spesielt på nåtiden.

Lukas evangelium ser ut til å ha et pust fra menneskets livsvæsen i seg. Jesus Kristus beskrives med tyngde som menneske. Som sant menneskelig. Evangeliet er skrevet til grekerne. Tonen er altomfattende og detaljrik. Evangeliet peker spesielt på fremtiden.

Johannes evangelium ser ut til å ha et pust fra ørnens livsvæsen i seg. Jesus Kristus beskrives med tyngde som Guds Sønn - med tidløst og guddommelig opphav. Evangeliet er ”kristent”. Det er skrevet til Menigheten, Kristi legeme på jord. Tonen er dypt åndelig. Evangeliet peker spesielt på evigheten.

"Og Gud herren plantet en have i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet". 1.Mos.2:8.

Eden, i Østen.

"Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens have til å dyrke og vokte den." 1.Mos.2:15.

Adam - Den Himmelske Gartner sin plan-tegning.

Litt mer om Guds have i Eden, i Østen.

Om Adam og de to trær.

Om slangen og om Eva og om kunnskapens tre.

Om slangens forestilling og om Adams fall.

Hadde bare Eva! - Hadde bare Adam!

Om godt og ondt og om slangens list, løgn og farskap.

”Hva er det du har gjort!” 1.Mos.3:13.

Om den syvende dag.

Edens have - Det tapte Paradis.

Tilbake til lavlandet.

Fra begynnelsen og til enden.

Syndenes forlatelse.

Dåpen.

Den første og den siste Adam. 1.Kor.15:45-50.

Vår tids ribben.

Litt mer om endens tid.

Slektregisteret fra Adam til Noah.

"Men den evige konge,

den uforgjengelige,

usynlige, eneste Gud,

være ære og pris i all evighet!

Amen."