Paulus` to brever til Tessalonikerne
Menighetens fødsel i Tessalonika var på alle måter håpefull. Dens tilblivelse skjedde idet Kristi evangelium ble formidlet - ikke bare i ord, ”men og i kraft og i den Hellige Ånd og i stor fullvisshet”. Ved dette fikk apostlene stor inngang i hjertene, og de omvendte i Tessalonika ble etterfølgere av dem og av Herren. De tok imot ordet under stor trengsel, med glede i den Hellige Ånd. Dette skjedde idet de vendte seg til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud - og ”…vente på hans Sønn fra himlene, som han oppvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra den kommende vrede.” 1.Tess.1:1-10.
Til tross for en slik kraftfull og herlig begynnelse er det et par punkter man bør merke seg. Ut fra hva Paulus minnet dem om, kan det se ut som de hadde blitt påvirket av en annen ånd og annen forkynnelse. Derfor minner Paulus om at de hadde forkynt ”Guds evangelium” til dem, som betrodde Guds medarbeidere. Under forkynnelsen holdt de prøve for Gud, idet de forkynte Kristi lys og ikke søkte å tekkes mennesker. Han skriver: ”For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik; - (Dette kom altså mange andre såmenns forkynnelse av - villfarelse, urenhet og svik) - men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet ble oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter. For hverken kom vi noen gang med smigrende ord, som dere vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vitne, heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av dere eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler”. Videre minner han dem om deres strevfulle, uegennyttige og oppofrende virksomhet for ikke å falle noen av dem til byrde. 1.Tess.2:1-9.
Menigheten i Tessalonika hadde blitt prøvet i forfølgelse for ordets skyld av sine egne landsmenn, på samme måte som ”de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea…” var blitt prøvet i forfølgelser fra Jødene 2:14-16. Menigheten i Tessalonika kom altså til under svært urolige tider. Vi leser også at Paulus var blitt hindret tre ganger fra å komme tilbake til dem og bøte på hullene i deres tro. 2:17-18 + 3:10. På grunn av vrange forhold og Satans forhindrelse holdt ikke Paulus ut å vente lenger. Han måtte få høre hvordan det gikk med dem, og sendte derfor Timoteus for å undersøke det. - Om fristeren gjennom forfølgelsene hadde tatt motet og troen fra dem og ført dem til frafall. Dette var første punkt. Den prøven, forfølgelse for ordets skyld, hadde de imidlertid bestått med glans. 3:1-8.
I fjerde kapittel ber og formaner Paulus i den Herre Jesus om at det enn mer må gjøres fremgang på det andre punktet, idet han minner om hvorledes han hadde lært dem å vandre i hellighet og renhet for å tekkes Gud. Han skriver: ”Dere vet jo hvilke bud vi gav dere ved den Herre Jesus. (Matt.5:31-32.) For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: at dere avholder dere fra hor; at hver av dere vet å vinne seg sin egen make, i helligelse og ære, ikke i lystens brynde, som hedningene, som ikke kjenner Gud;”
La meg få stille et spørsmål. Ser du hva du leste nå? Leste du det slik: …at dere avholder dere fra hor; at hver av dere vet å vinne seg en make, i helligelse og ære? Var det slik du leste det? Det står ikke det! Det står at hver og en av oss skal vinne seg ”sin egen” make i helligelse og ære, ikke i lystens brynde, som hedningene! Det skal altså ikke velges en make som tidligere har vært gift, og som derfor tilhører en annen - dersom den andre lever. Rom.7:1-3. Hun er jo da å regne for en annen manns ribben!
Heller ikke skal man gifte seg igjen så lenge ens egen ektefelle lever om man er skilt. - Da blir det jo heller ikke din egen make! (1.Kor.7:10-16.) Videre; ”…at ingen skal gjøre sin bror urett og uskjell i det han har å gjøre med ham; - ( I slike saker er altså alle mennesker å regne for en bror eller søster, og andres ulykkelige ekteskapsforhold eller ekteskapsbrudd må ikke bli til ens egen ”fordel og lykke”. Slikt er nemlig urenhet og stor urett.) - for Herren er hevner over alt dette, således som vi også forut har sagt og vitnet for dere. (Joh.12:44-50.) For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. Den altså som ringeakter dette, han ringeakter ikke et menneske, men Gud, som også gir sin Hellige Ånd i dere.” 1.Tess.4:1-8.
I slutten av fjerde og i begynnelsen av femte kapittel skriver Paulus om Jesu gjenkomst og vår samling med Ham. Der roser han brødrene for at de ikke er i mørket, så den dagen skulle komme over dem som en tyv. De hadde, så langt, virkelig unngått det forførende mørket som den onde kommer med, og gått inn i lyset og blitt dagens barn. Han skriver: ”…for dere er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. La oss derfor ikke sove, som de andre, men la oss våke og være edrue! De som sover, sover jo om natten, og de som drikker seg drukne, er drukne om natten; men vi som hører dagen til, la oss være edrue, ikledd troens og kjærlighetens brynje og med håpet om frelse som hjelm; for Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, han som døde for oss, for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.” 1.Tess.4:13-17 og 5:4-10.
"Den altså som ringeakter dette, han ringeakter ikke et menneske, men Gud, som også gir sin Hellige Ånd i dere.” leste vi litt tidligere. Denne ringeakt av Gud er kolossalt utbredt i dag. Derfor har Gud også trekt sin Ånd tilbake fra slike, og en annen ånd er kommet istedet. Det har sin grunn i at man er fiende av det daglige Kristi kors, og ikke vil avstå fra utukt og urenhet ved å døde sine jordiske lemmer - brynden. Kol.3:1-11. Til og med forårsaker enkelte skilsmisse for å få den annens make. Mang en ekteseng er blitt besmittet og er på vei mot dommen. Heb.13:4. Gud er en hevner over dette, leser vi. Ef.5:1-17. Virkelig er det som det står skrevet: "...kjødets attrå er fiendskap mot Gud - for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det - og de som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud." Rom.8:5-10. Slike er ikke i Kristi Ånd uansett hvem de er, men i utuktens og horelevnets ånd.
