Profeten og poeten

Pred.12:1-10.

Først profeten.

V.1. ”Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem - 

V.2. ”før solen og lyset og månen og stjernene formørkes, og skyene kommer igjen etter regnet –

V.3. ”den tid da husets voktere skjelver, og de sterke menn blir krokete, og de som maler på kvernen, stanser sitt arbeid, fordi de er blitt for få, og de som ser ut gjennom vinduene, formørkes –

V.4. ”og begge dørene til gaten stenges, mens kvernduren blir svak og ikke når høyere enn til spurvekvitter, og alle sangfuglene blir lavmælte – 

V.5. ”og en frykter for hver bakke, og det lurer skremsler på veien, og mandeltreet blomstrer, og gresshoppen sleper seg frem og kapersen mister sin kraft; for mennesket drar bort til sin evige bolig, og de sørgende går allerede og venter på gaten –

V.6. ”før sølvsnoren tas bort, og gullskålen slåes i stykker, og krukken brytes sønder ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen –

V.7. ”og støvet vender tilbake til jorden og blir som det før var, og ånden vender tilbake til Gud som gav den.”

Så til poeten.

V.1. Gi deg til Gud i din ungdoms vår, før lystene dør og verden forgår, for høste skal hver sjel ut fra hva den sår.

V.2. Ja, fort deg - ja, fort deg, du må omvende deg nå! Før solen og månen blir mørk og grå. Den jordiske glede må du akte for lort, for livet er kort, det går skikkelig fort. Er skyene borte så sett i gang, for med en skyfri himmel virker porten ei trang. Men gråvær og skodde - det fjerner slikt fort, og du forblir håpløs med all din lort.

V.3. Ja tenk på din skaper i din ungdoms dager, før kraften din ebber og før du blir skjelven, før gikten deg kroker og du blir svingen som elven! Gjør det før du blir tannlaus og gommen blir bar, for da er kansje din tanke ei lengre så klar! Gjør det før det ikke hjelper med vinduspussen, og du til optiker må ta bussen!

V.4. Ja gjør det unge sjel, før ”begge dørene til gaten stenges” og man må til deg rope og skikkelig anstrenges! Gjør det før kvernduren på møte blir liten og svak og du ikke kan få mere åndelig mat! Før sangfuglene blir stille og ikke synger lenger, for du hører ei takken for maten du slenger!

V.5. Ja gjør det unge sjel, før hjerte blir så svakt, at du frykter for neste bakke noe helt kolossalt! Før kraften er så liten at alle deg til jorden kan slå! Før barnebarna blomstrer, ja du må stå opp nå! Ja, fort deg kjære sjel, før du sleper deg opp, hutrende og kald, med et pledd rundt din kropp! Ja, før kapersen mister sin veldige kraft, og mat ikke smaker deg mer enn tynn saft! Fort deg kjære sjel, du må raske på nå, for poeten advarer oss alle her nå! Vår evige bolig oss venter i fleng, og de sørgende arvtakerne går å venter på peng!

V.6. Ja, fort deg, ja, fort deg, og la deg ikke bedra. Din sølvsnor av en sangstemme har du ikke en dag. Ei heller din gullskål med vel plasserte replikker. Snart vil du merke at dine ytringer klikker. Lev ikke for det forgjengelige, det er ikke bra! Ditt jordiske hus vil nemlig få en ende en dag. Oppgi alt sammen, så får du evige år, dersom du griper det og i Ånden sår!

V.7. For fra støv er alt kommet og til støv skal alt bli, jeg håper jeg derfor kan få deg på gli! Men ånden er evig, fra Gud er den gitt! Den blir du nok aldri, nei aldri helt kvitt! 


”Predikeren prøvde å finne liflige ord, og skrevet er her hva riktig er, sannhets ord.”

Amen.