Norsk side English site

Animasjon

Opplysninger
Fra Mandag til Fredag er jeg stort sett online mellom 16:00 og 21:00. I helgene er det mer sporadisk. Er det noe du lurer på er det bare å legge inn en melding i utropsboksen eller maile meg på kontakt.
Velkommen til en oppbyggelig dialog.

Aktivitet
Det er for øyeblikket 14 andre personer på websiden.
Tor. 21/11-24 Kl. 15:15
   Hovedsiden   Litteratur   Animasjon   Utrop   Kontakt   

Les i full skjerm


Du leser rull 1 av 1
  Tilbake


Lignelsen om såmannen og de fire slags sædejord
Matt.13, Mark.4, Luk.8

Det blant torner


Og noe falt midt iblant torner; og tornene vokste opp med og kvalte det”.  Luk.8:7. Og andre igjen er de som såes blant torner; det er de som hører ordet, og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og attrå etter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt”. Mark.4:19. Og ”...mens de vandrer under bekymringer og rikdom og livets lyst, kveles de, og bærer ikke fullmoden frukt”. Luk.8:14.

Her kommer såmannen med Menneskesønnens evangelium til en tredje type sædjord. Det er tornehjerte. Dette hjerte er ikke hardt som en landevei - fullt av småfugler og folk - og helt uten mottakelighet. Nei, dette hjerte er mye bløtere enn landeveihjerte - for det har jo ingen landevei. Den onde får derfor ikke røvet eller knust såman-nens sæd - og ved det forhindret en omvendelse. Nei, tornehjerte er et selvstendig hjerte som selv tar sine avgjørelser.

Ikke har det fjellgrunn heller - slik som stengrunnhjerte har - med kun et tynt lag jord på toppen. Nei, det er mer dybde i dette hjerte for ellers kunne det ikke vært gjemt torner der. Og selv om tornehjerte ikke straks tar imot ordet med glede - så forstår det vel så godt som stengrunnhjerte at det er synden som har ført fordervelse inn i livet, og at det trenger å omvende seg. Tornehjerte tar derfor også imot såmannens ord om Menneskesønnen og hans himmelske rike og begynner å gå på møter og samlinger. Der får - i likhet med stengrunnhjerte - også dette hjerte sitt vannbad i ordet og sin synd tilgitt og renset bort fra samvittigheten ved Jesu blod. ”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.” Es.43:25.

Ved sin litt mer sindige omvendelse blir tornehjerte også en del av hveteåkeren - Kristi menighet. Og selv om det ikke selger sine eiendeler og sitt gods - sier far og mor farvel med alt det ståhei som slikt kan medføre - så avlegger det sine laster. Det gifter seg med kjæresten og samboeren sin og blir helhjertet med. Derfor ser omvendelsen svært håpefull ut fra starten av - også hva tornehjerte angår. Men legg merke til en ting. Når strået skyter opp - så vokser tornene ”opp med” - sier Menneskesønnen. For tornehjerte er på mange måter også et urolig lite kremmerhjerte. Det er et hjerte som har naturlig sans for livets lyst, samt rikdom og finans. Det har anlegg og teft i den retning og kommer derfor til å ta noen skjebnesvangre og dårlige valg i fremtiden.

Siden tornehjerte er både dypere, bløtere og mer ydmykt enn stengrunnhjerte, kan vi ganske sikkert gå ut fra at tornehjerter mottar mer fra Gud - ved såmennenes tjeneste - enn det stengrunnhjerter får nåde til. Det mottar mer og kommer noe lenger frem i både liv og tjeneste. Menneskesønnen sier jo ikke at tornehjerte bare tror og holder ut en kort tid. Heller ikke at det tar anstøt på grunn av de første trengsler som ordet gir - og heller ikke at det blir avsvidd når solen går opp fordi det mangler rot.
 
Også her vokser det frem et strå - en ny skikkelse - til tjeneste for Gud. Men det skyter ikke straks opp - før dagen lyser frem. Tornehjerte er nok ikke så overfladisk i sin frelsesfryd. Det er litt mer sindig enn som så. Det har nok en viss føling med alvoret i Guds ord - at det risikerer å bli svidd av når solen går opp og prøvelsene kommer - om det ikke tar det alvorlig med synden. Det blir ikke syndens tjener i det skjulte og tilsynelatende en Guds tjener i det åpenbare, slik som eksempelet med sten-grunnhjerte. Nei, tornehjerte tar det mer alvorlig angående den åpenbare synd og smelter sammen med sollyset. Det som stengrunnhjerte viker bort ifra og til slutt forherder seg mot så det svies av.

Vi går derfor ut fra at tornehjerte skyter noe rot ned i Guds ord under de første regnbyger. Ned i barnelærdommen om Kristus - apostlenes grunnvoll. Heb.6:1-2. Tornehjerte avlegger ved dette all ondskap, svik og hykleri, og tar imot den åndelige uforfalskede melk - og vokser ved den til en viss frelse. Det lar seg oppdra ved Guds nåde til å holde det åpenbare onde kjød på korset, og blir derfor heller ikke siktet ut ved den ondes sold. Så langt beseires den onde. Livet er virksomt.
 
Tornehjerte får altså del i en langt større velsignelse enn stengrunnhjerte. Det kvitter seg med sine agner, slipper gjennom eller unngår satans sold, blir et hvetekorn i åkeren og satser på å bære frukt for Gud. Det gir virkelig akt på det profetiske ord, lik et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i hjertet. 2.Pet.1:16-19. Deretter fortsetter det inn i soloppgangen som et dagens barn. Slik får tornehjerte, i alle fall i noen grad - eller for en tid oppleve ”rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger.” Mal.4:1-3. Slik må det være - ellers kan det ikke engang være snakk om å få sjansen til å bære frukt for Gud. Tornehjerte mottar altså noe liv. Og både skriftens ord og tornehjerte selv er levende fra starten av. Ellers kan det heller ikke være snakk om å bli kvalt. For det er det levende åndsliv i troen som Menneskesønnen peker på at tornene kveler.

Tornehjerte er derfor en som fra starten av blir løftet opp i hvetekornarbeidernes aks, for at det der skal motta tro og liv ved uforfalsket åndelig melk, så det vokser til frelse fra kjødets åpenbare gjerninger ved ernæringen fra disse arbeideres rotliv i Gud. 2.Kor.4:11-12. Der modnes det til hvetekorn inntil dagen kommer da det faller ut av akset til selvstendig vandring og tjeneste. Etter dette - når det selv skal ned i jorden og dø med Kristus - da er det at tornene i hjerte begynner å skyte.

Tornehjerte har altså begrensninger, sier Menneskesønnen. For i den skjulte sædjord befinner det seg noe som kalles tornespirer, og de vil etter hvert begynne å gjøre seg gjeldende. De vil ved de daglige prøvelser - når døden skal begynne å bli virksom - snart begynne å skyte, og da vil hans eller hennes tro kveles. Bønnen vil stilne av. Tungene og lovprisningen forstumme. Og ordet vil bli tørt, uinteressant og livløst.

De daglige små begjæringer som under vandringen skal tjene til mer rettferdiggjørelse ved tro, blir nå i stedet til små feller. Menneskesønnen som er i himmelen, får ikke ved sin ypperste-prestelige tjeneste medhold når ordet som et Åndens sverd trenger igjennom og dømmer hjertets skjulte tanker og råd. Derfor! Da tornehjerte ikke vil erkjenne sine tornespirer og ofre dem - begynner i stedet disse begjæringer å skyte og overta hjerte, sier Menneskesønnen. Derved kveles den åndelige vekst - hjerteutviklingen stanser - og det blir umoden frukt eller ingen frukt i det hele tatt.

Slik får djevelen sin revansje. Ikke med sine voldsbrøl og med sitt såld denne gang, men ved sin list. For i disse forhold holder den onde seg langt mer skjult. Han opererer mer i hjertets stille ørken her, så han er vanskeligere å få øye på. Men tror man at den onde er overgitt alle verdens riker og deres herligheter - og gjør disse små begjæringer til intet punkt for punkt - vil kilder begynne å bryte frem i ørkenen og vannrike bekker i ødemarken. Man vi i sannhet finne Menneskesønnens fotspor. Es.35:1-10.

Det er kun i den første kjærlighet og i den enfoldige troskap mot Kristus at hjerte er fritt for og blir bevart fra kvelende torner.  Da er både hjerte og ordet levende, og ikke kvalt. Ordet brenner i hjerte og er interessant. Da er også vi levende og interessante. Om ikke for mennesker, så i alle fall for Menneskesønnen. Det bør også være nok for oss. Livets vannkilde åpnes da stadig i vårt indre ved Ånden og ordet, og vi synger og leker for Guds åsyn i våre hjerter - i stor takknemmelighet til han som gir alt dette. Hjertebønnen, lovprisningen, tungene og nøden etter mer frelse vedblir og vi er lykkelige i alle livets forhold - istedenfor å være kvalt av bekymringene over døde ting vi i troens ulydighet har skaffet oss. ”…for ingen har sitt liv av sitt gods…” - uansett hvor mektige de fremstår ved det.  Luk.12:15-49.

Det er med andre ord noe galt med en troende når ordet er tørt og livløst - når Åndens åpenbaringer og Åndens frukter ikke stadig er til stede. Da er det vi som er blitt tørre og livløse. Vår forkynnelse settes da på gjentakelse etter hukommelse. Forkynnelsen begynner å gå på ”repeat” - og det bør vekke oss. Men når ordet stadig blir nytt og levende, da er også vi stadig nye og levende, og vårt rot-liv har fremgang i Gud. Slikt blir det frukt av - etter Guds ord og Åndens lover. Ordet blir da en kilde å drikke av, og Menneskesønnens fotspor blir til fast føde, Jer.15:16. - fordi vi i Ånd og sannhet søker ”… først Guds rike og hans rettferdighet …” i alle livets forhold. Matt.6:33. Da er vi også ”sovende” hva tilgiften angår på vår vei mot bryllupet, og det vi trenger av det, til oss selv og andre, det tror vi han gir sin forlovede venn under den nevnte søvnen. Matt.6:33. og Sal.127:2.

Hos noen skyter tornene opp med en gang. Derfor står det at ”... tornene vokste opp med.” De skyter da opp samtidig med strået. Hos andre skjer det senere i livet. Tornene ”kommer inn”. Det skjer ”mens de vandrer” - sier Menneskesønnen. Tornene kommer inn når man skal vandre i læren - når ordet skal leves ut i det daglige liv. Det er ved den tiden det er naturlig at døden skal begynne å virke og man skal bære frukt for Gud. Det må altså ikke være torner i hjertene våre fra starten av. Man må passe seg - for de kan også komme inn etter hvert. Mark.4:19.

I gode tider opphoper enkelte seg så mye eiendeler og gods, at det kan se ut som at det er om å gjøre å eie mest mulig i denne verden. Alt er rent for den rene, så det kan være greit nok. Tit.1:15. Kan man ha alt det man har, og mere til - uten å bli bekymret for det, og uten å bli forført til å opphøye seg av det - så man bevarer en levende Bibel og et brennende hjerte for Menneskesønnen og for det håp som evangeliet gir, da er det jo i orden alt sammen. Men blir man bekymret og stor av det, da har djevelen - om ikke knust en, så i alle fall fått sin revansj. Da hjelper det ikke med store donasjoner! Selv om mange kan bli takknemlige for slikt. Sannheten er allikevel at den onde har forført en gjennom de dårende lyster og frarøvet hjerte betingelsen for å få oppfylt de største og dyreste løfter, nemlig vandring i Ånden til guddommelig natur. 2.Pet.1:2-4. Vi får jo disse veldige formaninger for at tornespirer ikke skal skyte opp i hjerte og kvele det.
 
Hør! Du som har gjort dårlige valg og som kjenner tornene stikke når du leser dette! Du som kjenner at rikdommen har forført deg til storaktighet i levnet samt gitt deg kvelende bekymringer angående dine eiendeler og ditt gods - og frarøvet deg din levende tro og en levende Bibel! Det er din krone, Åp.3:10-11. - og ditt innsegl til forløsningens dag du er i ferd med å tape. Ef.4:30. Ville det ikke være bedre med mindre bekymringer og rikdom og mer bekymringsfri troskap, og å eie himmelske toner i sitt bryst? Gi Gud sjansen til å bevise sin allmakt og omsorg! Grip ikke etter det som menneskene i sin alminnelighet griper etter. Ofre heller deg selv etter Guds ord og Åndens virkninger i slike saker. For "Bedre er lite med Herrens frykt enn en stor skatt med uro.” Ord.15:16. Rydd derfor kraftig opp! Begynn å luke i ditt kremmerhjerte etter din tros overbevisning! Det skal du ikke angre på. Som bonus skal du da også få slippe å bekymre deg for det du har - og for det du er - og for hvordan det skal gå med alt sammen. Det Gud i sin nåde gir oss, tar han ikke tilbake igjen, og om han skulle gjøre det - hva så? Han er fortsatt vår ustyrtelige rike Far i himmelen som elsker oss med en evig kjærlighet - og som har langt mer omsorg for oss enn for spurven og markens liljer. Slik blir vi lykkelige og fulle av hvile i alle livets forhold - enten vi er regnet for noe eller ikke - og enten vi eier mye eller lite i denne verden.

Vi må la Gud gjøre oss rike eller gjøre oss fattige og ikke gjøre det selv. Da blir det Guds rikdom eller Guds fattigdom og vi kan hvile i begge deler. Ord.22:2.




Du leser rull 1 av 1

Tilbake til toppen   Tilbake til kapitler


Utropsboksen
 
 
Copyright © 2012
Alt av innhold på denne nettsiden er beskyttet av åndsverkloven og loven om opphavsrett.
All kopiering, helt eller delvis, uten å oppgi opphavsmann eller nettadresse som kilde er ulovlig.

Administrasjon