Apostlenes kamp mot ugresset
Falske apostler, profeter og lærere

”Jeg formaner dere, brødre, til å holde øye med dem som volder splittelsen og anstøtene imot den lære som dere har lært, og gå av veien for dem; - (vend dere fra dem, ikke samarbeid med slike) - for disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk, og ved sin søte tale og sine fagre ord dårer de de enfoldiges hjerter. For ordet om deres lydighet er kommet ut til alle; derfor gleder jeg meg over dere, men jeg ønsker at dere skal være vise til det gode og rene for det onde. Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!” Rom.16:17-20.

Husker vi Menneskesønnens lignelse? ”Herre! sådde du ikke god sæd i din aker? Hvorfra kommer det da ugress i den? Han sa til dem: Det har en fiende gjort. Da sa tjenerne til ham: Vil du da vi skal gå og sanke det sammen? Men han sa: Nei, for at dere ikke også skal rykke opp hveten når dere sanker ugresset sammen.” Matt.13:27-29.

Det krever hvile og stor tillit til Gud hos en menighetstjener for å ta det slik som Paulus formaner til her - når ugressarbeidere ved sin sø-te tale og sine fagre ord - volder splittelse og anstøt mot læren i en-foldiges hjerter. De fleste klarer det ikke på grunn av den styrke som deres posisjon gir dem, samt deres menneskelige omsorg. De stiller seg heller i veien til strid enn å vente og se hva Gud vil gjøre med det. Kun den som virkelig tror på Menneskesønnens ord og som lar Gud styre i sine menigheter her på jorden makter å ta det slik. Apostlene gjorde det. Men kanskje har de som styrer Guds menigheter i dag mer å ta vare på enn hva apostlene hadde?

”Men en Herrens tjener må ikke stride, - på fornuftig og menneskelig vis - han må være mild imot alle, dugelig til - ved Herrens tukt - å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog en gang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten og våkne igjen av sitt rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.” 2.Tim.2:24-26. Målet med den milde tukten må være omvendelse og oppvåkning så de begynner å stå den onde imot. Men har det gått så langt som til avsvidde strå - onde arbeidere - må man få de ut ved bruk av lys over deres gjerninger. Hvis ikke kan hele åkeren bli ødelagt.
 
Man skulle tro at de menneskene som hadde tatt anstøt av læren - at de også ville tale åpenlyst imot fra talestolen - ved å si klart ifra at det var en skandale det som ble lært - at det var feil osv. Slik er det imidlertid ikke når man befinner seg i en hveteåker og har religiøse ambisjoner og er blitt tilsådd av den onde. Nei, da mener man seg - til tross for at man viker bort fra det daglige kors og selvfornedrelsens vei - at man fortsatt er et Guds barn og en arbeider i Guds rike. Men man vil virke etter "sin egen visjon og forståelse” - ikke etter apostlenes liv og lære og milde formaninger.

”Jeg formaner dere, brødre, til å holde øye med dem som volder splittelsen og anstøtene imot den lære som dere har lært,..”  Slike skal man holde øye med i en hveteåker. Kun som helhjertede hvetekorn og som medarbeidere for de frigjørende sannheter i Guds ord får vi øye på stengrunnhjertene - de avsvidde strå. De som driver rundt - uten rotfeste - som agner for onde vinder - og som forårsaker partier i åkeren. Legg merke til hvordan de arbeidet. Alltid med søt tale og fagre ord. Finnes det noe slikt i Menneskesønnens lære? Nei, det gjør ikke det. Eller i alt det som Paulus skriver til menigheten i Rom? Nei, det er ikke mye søtstoff. Læren er som et skarpt sverd krydret med salt. Og det er det det skal være. Til og med melken må det være litt salt i. Kol.4:6. Derfor formaningen: ”… gå av veien for dem; for disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, ..” De virket som en motvekt til det salt med kraft som virker samlende og oppbyggende for de med et himmelsk kall. Hvem var det de dåret? De enfoldiges hjerter, sier Paulus. Og hadde de forstått at det var dem Paulus formante imot i sitt brev til menigheten i Rom hadde det blitt alt annet enn søte og fagre ord for Paulus å få tilbake.

De var mange, de som tok anstøt og som ble forarget på apostlenes forkynnelse. Forarget på den trange porten de satte opp. Den gang var det jo ikke andre åkere enn apostlene sine. Derfor drev de sin virksomhet i de allerede etablerte menighetene. De aller fleste hjerter som trakk seg tilbake fra Guds nåde visnet nok bare og ble borte igjen - da de fant ut at det mål som apostlene hadde med sin virksomhet ikke var noe for dem. Men det spesielle er at ikke alle gikk tilbake til verden og livets sysler igjen. Nei, som vi før har lest. I djevelens såld - hvor de med ambisjoner om karriere hang fast på grunn av agnene, og hvor de ble rystet og tilsådd - der huket den onde tak i noen av dem. Særlig sterke personligheter med spesielle nådegaver var ettertraktet. Der - i djevelens såld - fikk de høre at de selvfølgelig fremdeles var Guds barn og tjente den Herre Jesus Kristus. Det var ikke dem det var noe galt med - men heller åkerens klima og de som styrte der - og så skilte den onde dem ut og sendte dem videre til en annen åker. Noen slike hadde altså oppstått eller kommet til menigheten i Rom.

Da Klippen, Jesus Kristus, nå var blitt dem til en anstøtsklippe, så maktet de ikke å forkynne ham i ånd og sannhet. Derfor forandret de på Klippen. De begynte å utelate forskjellige ting i forkynnelsen. At Jesus ble korsfestet for oss, det fortsatte de å forkynne - samt gjenfødelse, syndenes forlatelse, Åndsdåp, nådegaver, tegn og under og ikke minst helbredelse og hvor viktig det er å la seg døpe - samt en masse søtt og fagert prat om kjærligheten og at vi må elske hverandre. Ja! - også forskjellige fraser mot satan på grunn av den ondes nederlag og undergang i Jesu navn, selvfølgelig. Det var populært og er det fremdeles. Men korsets anstøt, selve kjernen i læren, Gal.5:11+24, 1.Kor.1:18-31 og Rom.kap.6. - at vi ble korsfestet sammen med Kristus, og at dette nå ved tro skal virkeliggjøres i våre liv, det begynte de å dempe noe ned.

Når en ikke selv er korsfestet med Kristus, da makter man heller ikke å tale som Guds ord. Kjødet vil da naturtro sløve sverdets egg og gjøre spissen butt. Guds ord tales kun i ånd og sannhet fra korset. Nede fra korset blir det kun snakk om Guds ord. Evangeliets tegn og løfter fortsatte de altså å forkynne, men beting-elsene i Kristi evangelium - bli et nakent hvetekorn for deretter å såes til likedannelse med Sønnens bilde - ble sakte, men sikkert dempet og fortiet mer og mer. ”…disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus…”, sier Paulus.

Når det den gang - slik som det også er nå - er muligheter for et levebrød ved Kristi evangelium, 1.Kor.9:9-14. - så begynte disse etter hvert å reise rundt og virke med Guds ord og forkynne at himlenes rike var kommet nær osv. Dette til tross for et skjult indre frafall. Men deres såmann-virksomhet var egentlig kjøpmann-virksomhet. Det var kun et skalkeskjul for havesyke. Det var buken - inntekt å mettes av - som var deres egentlige drivkraft og gud, sier apostlene. 2.Pet.2:3. 2.Kor.2:17. 1.Tim.6:3-5. Tit.1:10-14.

Menigheten i Rom må ha vært en ekstra god og kraftig hveteåker, si-den ordet om deres lydighet mot Kristi lære hadde nådd ut til alle de andre menighetene. Derfor formante Paulus brødrene i Rom med glede. Dersom hyrdene og profetene og de andre av menighetens disipler holdt nøye øye med dem som voldte splittelse og anstøt, og tjente slik i ord og gjerning at alle stille og rolig vendte seg bort fra ugressarbeiderne - for ikke å ha noe med slike å gjøre - ble det åpenbart at de var "… vise til det gode og rene for det onde." Slik ville det bli vekst og utvikling i hele åkeren. Den onde og hans medarbeidere ville da ikke få mulighet til å så sin sæd iblant dem, for til og med de enfoldiges hjerter ville da forstå den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir - og fredens Gud kunne komme i hast og knuse satan under deres føtter.

Menigheten i Kolossè ble også, på samme måte som menigheten i Rom, advart av Paulus mot disse mennesker. Han skriver: ”Likesom dere altså mottok Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, så dere er rotfestet og blir oppbygget i ham og faste i troen, således som dere har lært, rike på den med takksigelse. Se til at det ikke må være noen som gjør dere til sitt rov ved verdslig visdom og tomt be-drag, etter menneskenes lære, etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus. La ingen frarøve dere kampprisen, om noen prøver på det ved ydmykhet og engle-dyrkelse, idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn og ikke holder fast ved hodet, hvorfra hele legemet, hjulpet og sammenføyet ved sine ledemot og bånd, vokser Guds vekst.”  Kol.2:6-8 + 18-19.

Her spesifiseres enda nøyere ugresset sine måter å motarbeide det å vandre i Ånden og ha Kristus som Herre. Og det er ikke sikkert at ugressarbeidere er klar over alt sammen selv engang.

Det er i sum: Å argumentere med verdslig visdom og tomt bedrag etter menneskenes lære - imot nettopp dette å vandre i enfoldig tro etter Ånden virkninger og de åpenbaringer som en har fått ved den Hellige Ånds undervisning i ordet - og som hjerterøttene har skutt ned i og holder fast på. Selve rotfestet! For likesom det finnes en ”barnelærdom om Kristus” - så en ved å drikke den åndelige uforfalskede melk skal passe inn i samfunnet med gudfryktige og hellige mennesker i en menighet - så finnes det også en ”verdens barnelærdom” - så en ved den skal passe inn med de verdslige og ugudelige i de forskjellige samfunn i verden. Men Jesu disipler verken kan eller skal passe inn i begge samfunn samtidig. Nei, vi må som Guds barn hele tiden vandre i Guds visdom så vi alltid befinner oss i og tilhører den Hellige Ånds samfunn. 2.Kor.1:12. Vi skal ikke måtte omstille oss i ånden når vi drar på møte eller annen hellig samling. Vi må alltid være utskilt og Gud undergitt og stå djevelen imot. Om ikke får verden makt over oss. Vi skal ikke leve i tvesinn. Jak.4:1-10. ”Joda, men vi skal jo være gode samfunnsborgere,” og ”Vi må jo kunne være ute blant folk.” - sier ugresset når det kjenner seg dømt. I en verden som ligger i det onde og hvor hele menneskeheten vandrer i kjødet blir jo ikke det noe problem - derom vi er ”rene for det onde og vise til det gode” og vandrer i Ånden og samtidig sår Guds ord blant de vi møter på vår vei. Alle slike er en god og utskilt kraft uansett hvor de befinner seg. Enten man er i butikken eller på arbeidsplassen eller på ferie osv. Her er det en stor kamppris å bli frarøvet!

I detalj prøver ugresset seg ved: Å forestille seg som en som er ydmyk - når det går løs på deg. Da ser nemlig du som holder fast på rotfestet og troen din både stolt, stri og sta ut - når du ikke vil ha noe med verdslig visdom og tomt bedrag å gjøre - så du kan passe bedre inn blant menneskene i denne verden. ”La ingen frarøve dere kamp-prisen …”

I detalj prøver ugresset seg ved: Å smigre, rose og forherlige den personen de prøver å beseire og få makt over, som om han eller hun nærmest er en engel. Dette er et knep som veldig mange faller for. Smiger og ros og opphøyelse! Tar du ikke imot med et smil når slike roser den du er og det du gjør - men velger å stå fast for Guds åsyn - ser du nærmest ond ut i ugressets og andre menneskeliges øyne. ”La ingen frarøve dere kampprisen …”

I detalj prøver ugresset seg ved: Å fortelle at man har hatt syner fra Gud om en, for om mulig ved det å få innpass og makt. Jeg kan huske at det et par ganger har kommet slike til meg og fortalte at Gud hadde vist dem at jeg hadde en helt spesiell tjeneste blant de troende. Dette skjedde både før jeg fant hveteåkeren og etterpå. Se opp for slikt tull. Alle hvetekorn har en helt spesiell oppgave i Kristus og alle sammen er unike. ”La ingen frarøve dere kampprisen …”

Dersom disiplene i Kolossè gjorde som de hadde lært ville de ikke miste rotfeste, men bli oppbygget og faste i troen og rike på takknemlighet. Det veldige resultat - enhet og Guds vekst - som de ville komme til ved å stå slike arbeidere imot - idet de fortsatte å vandre i Kristus etter læren - kalles altså i en rund sum for kampprisen. Den må vi ikke la oss frarøve, advarer Paulus.

Paulus underviser også om ugress-arbeidere ved å peke på deres frukter. For når du ikke gir etter for deres verdslige visdom og tomme bedrag - men går av veien for dem og ikke vil ha med slike å gjøre - da blir de oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn, sier Paulus. Uten at du egentlig har gjort noe galt. Du vil da raskt kjenne at du faller i unåde hos vedkommende, og at det oppstår en vond og ubehagelig åndskamp i forholdet mellom dere. Viker du heller ikke da tilbake i din troskamp i Kristus vil slike - enten raskt eller etter hvert - forkaste deg. For det er de som er i ferd med å ta anstøt av læren likesom dem selv, de er ute etter. Samt enfoldige og godtroende hjerter. Enkelte kan til og med plutselig gå løs på en uten forvarsel, da de har sett seg lei på et eller annet som de mener at du holder på med. Slik blir det åpenbart for deg at de ikke er av dem som tjener Gud og holder fast ved hodet, Kristus. Matt.7:15-20. 1.Joh.2:27.

Du har kanskje ikke hørt om disse ting før, men enhver omvendt og sannhetssøkende sjel vil merke dette i den Hellige Ånd - dersom man vandrer i tro og befinner seg i en hveteåker. Apostlene vitner og advarer kolossalt kraftig i alle sine brever mot disse mennesker og deres dårlige virksomhet - men det er ofte slik at man må bli gjort oppmerksom på en sak før man begynner å legge mer bevisst merke til det. Husk at ”… hver den som elsker Faderen, han elsker også den som er født av ham.”  1.Joh.5:1. Er du selv født av Gud og vandrer i tro vil du aldri falle i unåde når du er sammen med sanne fedre i Kristus. Du vil i stedet falle inn under omsorg til fremgang i Gud.

Ugresset hadde på denne tiden ennå ikke fått grunnlagt egne menig-heter. Rene ugress-åkere kom senere. Derfor drev disse agner rundt med vinden fra hveteåker til hveteåker og lagde problemer for apost-lene. Ugresset, eller agnene, er de samme mennesker som billedlig også kalles for leiesvenn eller glupende ulver i fåreklær. De oppsto innenifra på apostlenes tid. Se nøye på Apgj.20:28-35.

Er man derimot et lite hvetekorn i en ugressåker - slike åkere som det er så mange av i dag - da blir det på mange måter motsatt av det vi har lest nå. Når slike hvetekorn-spirer begynner å tale i tro, blir det de som blir holdt øye med og som etter hvert blir alene i åkeren. Da blir det de som volder splittelse og anstøt mot ugress-læren osv. Og ugresset vil da stille seg i veien for en og forsøke å få en ut etter hvert - om man ikke vil omvende seg fra sine ”dømmende og ville tolkninger” av Guds ord.

Peter skriver i sitt andre brev at likesom det oppstod falske profeter i den gamle pakt, så ville det også oppstå falske lærere i den nye pakt. Disse ville lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse, sier han. Kjennetegnet er at de nekter på hvordan vår Herre Jesus kjøpte oss, og når de ble mange nok, så kom de til å bli årsaken til at sannhe-tens vei ville bli spottet. Det er den veien du leser om i denne bok.

Et annet kjennetegn, skriver Peter, er at de bruker ord som Ånden ikke lærer når de liksom taler om åndelige ting. De bruker ”oppdikte-de ord.” Slike ord kommer av havesyke, sier Peter videre, og slike ubibelske ord og uttrykk er det mange av hos ugresset i dag. Ja, faktisk så finnes det hele bibeloversettelser fulle av oppdiktede ord som menneskelig visdom lærer. I slike oversettelser er de ord som Ånden lærer blitt byttet ut med slike oppdiktede ord. 2.Pet.2:1-4. Dette viser også at alt det som ugresset foretar seg - det handler kun om det synlige og ikke om det usynlige som apostlene skuet inn i - for slikt kan kun beskriver med ord som Ånden lærer.

Etter å ha skrevet dette presiserer Peter hvor sant det er at gudfryktige mennesker i den nye pakt kan utfris fra synd og fristelse, idet han tar disse eksemplene. Det er så sant som at: ”Gud ikke sparte engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen” - Så sant som at Gud: ”…ikke sparte den gamle verden for vannflommen” - Så sant som at Gud: ”…la byene Sodoma og Gomorra i aske” - Så sant som at Gud: ”…fridde ut den rettferdige Lot”. Ja, når man leser om de store undergjerninger i det gamle testamentet, da tror man. Men les nå også videre i tro på det Peter skriver: ”Så sant vet Herren å utfri de gudfryktige av fristelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag, aller mest dem som går etter kjød i uren lyst og forakter herredømme.” Dette er like sant! Men skal vi stå synden imot inntil vi blir utfridd fra å bli fristet mer, og unngå varetekt med straff til dommens dag - slik som Peter sier her - så må vi elske Kristi evangelium - korsets ord - og vandre på sannhetens vei. Ellers har vi ingen mulighet. 2.Pet.2:4-10.
 
Tenk nøye over det du leser! Og se deg nøye omkring! Er du i en hveteåker med hvetekornarbeidere? Er det virkelig Guds sanne såmenn som er der du er? Arbeider de med Kristi evangelium? Fører de en forkynnelse som styrker ditt hjerte til kamp mot dine egne lyster og begjæringer? Gir de deg tro på at det skal lykkes for deg å komme til seier? Gjør de Guds ord levende og interessant og vannrikt? Ernærer de din gjenfødte ånd og troen på et nytt levnet - ved å forkynne Kristi hemmelighet?
 
Spør deg selv! Forkynnes det meg en troens vei der jeg vil komme til å herske med Kristus over all bevisst synd i mitt liv, og bære meget frukt - dersom jeg går inn i hvetekorndøden med mitt liv? Eller serveres det meg ”mat” som ikke gagner til noe i den retning? Heb.13:9. Forkynnes det meg alt mulig annet enn det jeg leser her? Har jeg egentlig kommet til de sanne Guds tjenere sine forsamlinger?  Heb.10:25.  Eller er jeg kommet til en av de forsamlingene som jeg bør gå ut ifra? - En forsamling som er mest interessert i tegnene som skal følge med evangeliet og ikke i selve evangeliet. Slike som er mest interessert i lovsang-konserter, menneskelige nådegaver, dåpsseremonier, uforklarlige undere, utdriving av onde ånder, humanitære aksjoner i verden, massemønstring for Jesus, helbredelse osv. - eller etikk og moral og tuktig paradisisk samfunnslovgivning? Mark.16:15-18. Heb.2:1-4. - En forsamling som, om ikke i bokstav, så i alle fall i ånd, fornekter at Gud gir den gudfryktige kraft til seier over all bevissthet om synd, Tit.1:16. og forvandler ham etter sitt eget bilde, ved at man hver dag å ta sitt kors opp og fornekter seg selv? - Spør deg selv! Er jeg i en verdslig forsamling som sliter med både åpenbare og skjulte synder? - Slike som kun har et utvendig skinn av gudsfrykt? Ja, kanskje ikke det engang? Er jeg kommet til slike mennesker som skriften sier jeg skal vende meg ifra? Gal.5:19-21. 2.Tim.3:1-5. Det har du om du er kommet til en av de mange ugressåkrene og ikke til de få hveteåkrene!

I menigheten i Korint var det ekstra store vanskeligheter. De hadde ikke kommet til den åndelige vekst som de etter tiden burde ha kommet til, og de var av den grunn fremdeles kjødelige småbarn i Kristus. 1.Kor.3:1-3. De manglet derfor i stor grad åndelig sans til å skille mellom hvetekornarbeidere og ugressarbeidere. De forstod hel-ler ikke alvoret med å ha med ugress å gjøre. 1.Kor.5:1-13. Dette kommer tydelig frem av Paulus sine formaninger og tilrettevisninger. De hadde også til en viss grad begynt å lukke sitt hjerte for Paulus. Derfor var det stor fare for at det kunne gå opp i ugress alt sammen. En må jo si at Paulus tar veldig kraftig i med disse ordene: ”Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblant dem, og ferdes iblant dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor, gå ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot dere, og jeg vil være dere en far, og dere skal være meg sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige. Ettersom vi da har slike løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt!” 2.Kor.6:11-18 og 7:1. Ugressets virksomhet med å utbre Guds ord er altså ”fremmed åk”.  Den virksomheten inneholder et annet åk - et annet kors med andre offer enn Kristi daglige kors - og det skal vi ikke ha nòe med å gjøre. Matt.11:25-30.

Ordet ”anstøt” kommer fra det greske ordet ”skàndalìzo”, - på norsk: skandale - som betyr å bli skuffet eller forarget over noe - så man forkaster det. Det oversettes også med ordet vantro, og er brukt om dem som ”…snubler ved sin vantro - ved sitt anstøt - mot ordet…”. 1.Pet.2:7-8.

En del mennesker fortsatte som sagt å arbeide med Guds ord, selv om de hadde tatt anstøt av evangeliet og spottet og baktalte apostlene og deres barn. Denne dramatikk nevner Paulus i Fil.1:12-30. - men den er spesielt nedfelt i første Peters brev, og er ikke noe annet enn en beskrivelse av splittelsen og den voldsomme kamp og konkur-ranse fra ugresset som utspant seg i apostlenes dager. Her ser vi Peter formaner sine barn til god ferd, og til å avholde seg fra de kjødeli-ge lyster. Lysten til for eksempel diskusjon, utskjelling, krangel osv. kunne jo fort melde seg under spott og baktalelse fra ugresset. Men slike ting ville stride mot sjelen hos dem som de sådde ordet for, og derved forstyrre og kanskje ødelegge mottakeligheten hos de som hadde et himmelsk kall. På denne måte derimot, ved å avholde seg fra diskusjon osv. skulle de endog få makt til å binde munnen på det uvettige og vankundige ugresset. 1.Pet.2:9-17. For om de ikke klarte å glede seg, slik som Paulus gjorde, Fil.1:18. - så måtte de i alle fall legge bånd på seg.

De skulle følge han som ikke gjorde synd og i hvis munn det ikke ble funnet svik - mot den lære han selv hadde levd og forkynt - han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men som overlot all slags urett til Gud som dømmer rettferdig. Derfor var det Jesus døde for oss, skriver Peter videre, for at vi og skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten. Krangel, diskusjon, munnhuggeri, ordkrig og baktalelse tilhører jo villfarelse. Denne villfarelse har vi alle levd i før, men nå har vi som Herrens får omvendt oss til vår sjels hyrde og tilsynsmann. Derfor må det nå bli en helt annen låt i oss. 1.Pet.2:21-25.

På denne måten ville ikke ordet og Ånden bli bundet av deres oppførsel, men kunne virke fritt i hjertene. 2.Tim.2:8-14. I Kristi fotspor - som korsfestet etter kjødet - ville de bli et vitnesbyrd for evangeliets vitnesbyrd. Matt.24:14. De av hedningene som hadde et himmelsk kall i sitt hjerte, ville da, når de mottok Kristi evangelium og samtidig fikk se deres rene ferd i gudsfrykt, prise Gud på besøkelsens dag - den dag da de nådde frem med Kristi evangelium til dem. Vers:12.

Kom til en avslutning med alt annet, sier han videre, og vær alle enige i dette, og ha samme sinn! Fil.3:15-21. Om det skulle ta tid med enkelte av brødrene måtte de være medlidende med dem - kjærlige, barmhjertige og ydmyke - så de heller ikke skjelte ut de brødre som skjelte igjen mot ugresset, fordi de ikke hadde seieren helt inne ennå. De skulle heller velsigne og styrke dem. Også da skulle de holde sin tunge fra ondt, og sine lepper fra svik mot læren, så de ikke sporet av fra veien. For når Guds vilje er som den er, så er det bedre å lide for rettferdighets skyld enn å lide på grunn av urettferdighet. Det er bedre å lide når en gjør godt enn når en gjør ondt.  1.Pet.3:8-17. Ja, slik måte å ta det på er i sannhet å ”gå av veien” for ondt.

Deretter minner Peter dem om de mennesker som på Noah sin tid hadde vært gjenstridige mot det samme ord eller budskap - 1.Mos.4:7 - og som nå blir holdt i varetekt til dommens dag. Disse som ikke ville tro på å herske over synden, og som spottet og talte harde ord mot de hellige som den gang trodde og led, Juda.v.14-16. Disse vantro som Ordet nå i egen person hadde avlagt et besøk i selveste dødsriket! 1.Pet.3:18-20.  Heb.11:5-7.

Etterfølgelsen av Kristus ville selvfølgelig bli en veldig ild for deres kjød. Den ilden skulle de ikke undre seg over som om noe underlig kom over dem - for dette ville være Kristi lidelser som kom til prøvelse. De skulle nemlig prøves om de var ekte hvetekorn, villige i sannhet til å følge Menneskesønnen, det aller første hvetekornet: ”Han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.” Han som er opphavet til det de nå trodde på og stod i.

Skulle altså de menneskene som de sådde ordet i virkelig få en besøkelsens dag av Gud, da var de helt nødt til å stride på denne måte. Ellers ville den onde komme til å ødelegge både deres etterfølgelse av Menneskesønnen og hele misjoneringen for dem. De måtte ved øvelse bli sterke i Herren og i hans veldes kraft, og iføre seg Guds fulle rustning. Da ville de kunne stå seg imot djevelens listige angrep. De hadde nemlig ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke samt mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Det vil enhver få merke som begynner å vitne om evangeliets hemmelighet ute blant menneskene. Skal man i sannhet gi menneskene en besøkelsens dag når man vitner om Menneskesønnen - han som ble åpenbart i kjød og som sår sine barn - og man samtidig har ugress rundt seg, da har man ingen sjanse mot satans listige angrep hvis man ikke har den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir. Skal man makte å stå seg mot djevelens listige angrep, så man ikke faller i krangel og diskusjon med ugress - med den følge at den onde får ødelagt alt sammen, da må man ha et korsfestet kjød og en sjel som er villig til å lide vanære og nederlag på menneskelig vis. Man må stå for Guds åsyn og kunne det å "hvile" under trykket fra ondskapens åndehær. Er man ikke oppøvd og våken her, og fortrolig med Kristi vanære, blir det nemlig veldig fort munnhuggeri, ordkløveri og mørke. Da makter man ikke å virke som lys i verden. Det er kun i Kristi fotspor, som et hvetekorn i ånd og sannhet, at man makter å gi menneskene Kristi evangelium og samtidig selv kan lyse som et vitnesbyrd om det. Ef.6:10-20. 2.Tim.2:24-26. Slik finner man føde utenfor. Joh.10:9. ”Rettferdighets frukt - det man selv har fått ved evangeliet - såes i fred for de som holder fred.” Jak.3:18. De som ikke holder fred, skal verken få det ene eller det andre. De skal ikke få nòe.

Vi ser at apostelen Peter på samme måte som Paulus utkjempet en stor kamp mot ugresset på grunn av dets forførende og fordervende påvirkningskraft. Og selv om disse Guds åkerlapper - disse utlending menigheter - visste om dette fra første brev av, og kanskje før det også, så måtte Peter allikevel i krafts Ånd og med tydelig penn atter peke på ugresset når han skrev sitt andre brev til dem. Det var for at de ikke skulle bli revet med av disse ugudelige i deres forvillelse og falle ut av sin egen faste stand. Da ville nemlig veksten i den sanne nåde og kjennskap til Kristus bli spolert. 2.Pet.2:1-22.

Apostelen Peter har også skrevet profetisk om ugresset i de siste da-ger. Som avslutning i sitt andre brev skriver han at kjennetegnet på ugresset vil være utålmodighet med Jesu gjenkomst, altså mangel på forståelse av å bruke Guds langmodighet til dypere frelse. Det vil også være blindhet - mangel på innsikt - angående skapelsen av denne verden, og når det gjelder vannets og ildens vitnesbyrd. 2.Pet.3:3-9.

Vi ser altså at apostlene arbeidet og advarte noe kolossalt på grunn av ugresset - for å bevare Kristi menigheter og for å utbre Kristi evangelium. De kjempet hardt mot disse ubefestede mennesker uten rot-liv. Mennesker som hadde tatt anstøt og falt ut av den sanne nå-de, men som allikevel fortsatte å arbeide med Guds ord. Dette kan du lese om i nær sagt alle brevene i det Nye Testamente, og det advares overalt mot deres inn-lurte falske lærdommer, som er oppstått ved feil tydning av apostlenes skrifter. I særdeleshet nevner Peter de-res vrange tydninger av apostelen Paulus sine brever. Tydningene fø-rer til undergang, advares det. Altså fører ugressets forståelse og tolkning av den Hellige Skrift dem selv og de som blir som dem inn i ildovnen. 2.Pet.3:15-18.

Apostelen Johannes advarte også sine barn på det kraftigste når det gjaldt disse mennesker, for det ble fort mange av dem. Apostlene fikk nemlig ikke så mange tilhørere som ugresset. De ble raskt i mindre-tall. 2.Kor.2:17. Apostelen Johannes måtte derfor trøste sine barn og si: ”Dere er av Gud, mine barn, og har seiret over dem; for han - Menneskesønnen - som er i dere, er større enn han - den onde - som er i verden. De er av verden; derfor taler de av verden, og verden hører dem; vi er av Gud; den som kjenner Gud, hører oss; den som ikke er av Gud, hører oss ikke. På dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd.” 1.Joh.4:1-6. Det kan man tydelig høre når ugresset taler om kjærlighet, eller om fred, eller om frihet og barmhjertighet osv. Det er som å høre verden tale. Og nettopp derfor hø-rer verden på dem.
 
Så kunne de da slå seg til ro med det Johannes sa. Nemlig at ugresset ikke samlet til seg de som kjente Gud eller hadde et himmelsk kall i sitt hjerte. Apostelen Johannes kaller ugresset for antikrister, og det var allerede da mange av dem. De hadde en anti-Jesus og en anti-ånd og et anti-evangelium. Det vil si. Så fort du taler som Guds ord til slike så kommer de med sin anti-Jesus og sin ånds-tolkning fra sitt forvrid-de  evangelium og stiller det imot - og så begynner de å forsvare seg og sitt liv med det ene vers etter det annet. Forkynnelsen kommer ut fra tankebygninger og festningsverker. Ikke som troens ord ut fra et renset hjerte.

Det kommer også tydelig frem i apostelen Johannes sine brever at disse menneskene oppsto midt iblant dem. I sin såmann-virksomhet kan det tenkes at de skrøt og refererte til hvilken hveteåker de kom fra, at de kjente apostlene osv. - og at de gjorde seg store av det. Men apostelen Johannes gir dem dette skussmål: ”De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss; for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss.” 1.Joh.2:18-29.

At de raskt ble mange, det kommer av at ugress formerer seg så kolossalt mye raskere enn hvete. Hveten må èn for èn dø bort fra seg selv ved Kristi evangelium og den Hellige Ånds hjelp - for å bære frukt - for å få etterfølgere - nye korn i akset. - Og de nye korn må først undervises ved den Hellige Ånd i barnelærdommen om Kristus. Så selv bli undervist ved egen tro og lydighet og skyte rot - og det tar tid, Fil.3:10-17. Ugress derimot, avler barn uten å dø - og uten visdoms og åpenbarings Ånd - i sin egen kjødelige kraft og iver hele tiden. Menneskene i sin alminnelighet tenker alltid at det må være flertallet som har rett. Men ugresset har ikke ”den Sanne”, selv om de er mange. Tilbedelsen av den forfalskede Jesus, i det forfalskede evangelium, i den falske ånd og nåde, der det angivelig skulle finnes et sonoffer og et blod til dekning og renselse av all mulig urenhet og urett som man lever i til daglig uten skam, er ikke annet enn villfarelse og avgudsdyrkelse av en ”guddommelig skikkelse” som ikke finnes. Juda v.4. 1.Joh.5:18-21.

Man får nærmest det inntrykk at apostelen Johannes - ved den utbredelse som ugresset fikk i hans tid - kom til den konklusjon at de allerede da måtte være kommet til ”den siste time” og Jesu gjenkomst. Noe Menneskesønnen oppklarte for ham at de ikke var noen år senere på øya Patmos. Åp.1:9. I Åpenbaringsboken ser vi at Johannes blir vist av en engel at ugresset, de avsvidde strå, disse utro og kjødelige kristne som der er kalt for skjøgen på grunn av sin utroskap, skulle komme til å frø seg utover hele jorderiket. Det skulle få voldsom makt, og forføre alle folk inntil endens tid. ”…og jeg undret meg storlig da jeg så henne...” Åp.17:6.

Slik har det også gått! Ugresset har opp igjennom århundrene utviklet en spesiell forkynnelse og tolkning av skriftens ord. En forkynnelse som i dag regnes for å være det sanne evangelium rundt om i den kristne del av verden. Og siden de fleste mennesker ønsker seg den raskeste og letteste vei til himmelen, så tar de ugresset sin fordreide tolkning av evangeliet til hjerte. Av denne grunn forkynnes det - egentlig med svært lite variasjon - ugressevangelier over den hele jord. Det spenner fra det frie der Jesu blod dekker for alt - til det strenge der Jesu blod kun dekker dersom du lever slik og slik. Felles for det alt sammen er at de prøver å enten grunne sin egen rettferdighet på blodet og nåden eller på bokstav og bud. Derfor dette forsvar av eget liv når det sanne evangelium forkynnes for dem.

Apostelen Paulus gir forkynnere av slike sitt evangelium dette skuss-mål: ”Disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til apostler for Kristus. Og det er intet under; for Satan selv skaper seg om til en lysets engel; derfor er det ikke noe stort om og hans tjenere skaper seg om til rettferdighets tjenere; men deres ende skal være etter deres gjerninger.” 2.Kor.11:13-15. Ja, enden blir at englene tar anstøt av deres gjerninger og kaster dem i ildovnen.

Ugresset gir altså Jesus Kristus en annen skikkelse, og en annen tjeneste og et annet vesen enn det Guds Sønn i sannhet har - fordi de har kommet inn under en annen ånd. Derfor blir det et annet evangelium enn det apostlene forkynte, selv om de bruker Bibelen.  Essensen i deres evangelium er alltid hvordan deres frelser har skjult dem i seg. I Ham er de godt bevart.  Han dekker dem med sitt blod og har renset dem i det. I og ved Ham er de alltid rene. Han går god for dem hos Faderen, for han har tatt bort deres urettferdighet og gitt dem sin rettferdighet i stedet. Han har nemlig tatt straffen for dem, og Gud Fader ser nå på dem gjennom Sønnen som fullkomne og rene mennesker. - Men hva da med det som apostelen Johannes sier: ”Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig å vandre således som han vandret.” 1.Joh.2:6. Skyldig! Langt derifra. Jesus har betalt all vår gjeld. Alt er av bare nåde. Ufortjent! Men hva med denne: ”Hver den som blir i ham, synder ikke; hver den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham. Mine barn! la ikke noen forføre dere! den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han er rettferdig.” 1.Joh.3:6-7. Slike kommer ikke englene til å ta anstøt av.

Ugresset preker hver dag som om man hver dag nettopp har omvendt seg og tatt imot Jesus til syndenes forlatelse! De lever i den konklusjon og tenker som så, at dersom Jesus kunne tilgi meg alle mine synder den første gangen jeg omvendte meg, så kan han også tilgi meg min synd hver dag resten av mitt liv. - Som om det egentlig ikke spiller noen rolle hvordan man lever resten av livet som et Guds barn. Stikk i strid med alle apostlenes formaninger. 2.Kor.11:1-6. Heb.6:7-8. Gal.5:19-21.

Forkynnelsen og bruken av visse skriftsteder går kun ut på å ta til seg løftene - samt til selvforsvar mot de skriftsteder som dømmer dem. Skriften brukes ikke som et speil til selverkjennelse. Så fort man nevner betingelsene i Guds ord til ugress blir det stor motstand, og man får høre at man er hård og ikke skal dømme - eller at det og det vers kan man ikke ta bokstavelig. Nei, da er det kun billedlig, eller noe symbolsk. Noe som må tolkes eller som tilhørte den tiden det ble skrevet - men som ikke gjelder nå lenger. Slik lager ugresset et skille mellom skriftens ord og sitt eget liv. - Men løftene og herligheten da? Er det ikke symbolsk det da? Nei, da er det bokstavelig! Da tilhører det ikke en annen tid! Da skal det ikke være noe skille.
 
Ugresset sin bruk av skriftsteder handler altså alltid om hvordan de er frelst, til tross for torner og tistler. Uansett hvor mye urett man lever i eller gjør etter sin omvendelse; hvis man ber til Jesus og "tror på ham", så er man et frelst Guds barn. Dermed basta! Det er verden som skal i ildovnen. Ikke dem! Om man er litt verdslig, litt forfengelig, tar seg en røyk i ny og ne, ruser seg litt på alkohol, skiller seg fra sin ektemake, flørter med andre og det som verre er, lyver litt, banner litt, baksnakker litt, gifter seg med fraskilte, lever i misunnelse og havesyke, stjeler litt, blir sint og utålmodig, lever i storaktighet osv. - Det spiller ingen rolle. Nei! Jesus støter ingen bort som kommer til ham. Det er selvfølgelig ikke bra med synd. Men Gud er god, og Jesus har tatt straffen vår og elsker oss med en evig kjærlighet - akkurat slik som vi er. Ja, han nærmest digger oss! ”Takk og lov og pris til det Guds Lam, han har båret all min skam!” roper de i kor - samtidig som de forakter og forkaster deg. Ja, du har nok hørt det, tenker jeg.

Enhver får jo mene hva man vil om slikt - men det minner ikke mye om forløsning og om å være fridd ut fra mørkets makt og satt over i Guds elskede Sønns rike. Kol.1:13-14. Derfor er et annet typisk kjennetegn på ugress, at alle evangeliets løfter om et nytt liv, det skal oppfylles på dem i himmelen en gang - i evigheten - og ikke her og nå på jorden. Det handler aldri om å bli ”en pryd for Guds, vår frelsers lære.” - ved opptuktelse til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster. Å bli forløst fra urettferdighet så alle mennesker kan få åpenbart Guds nåde ved deres liv og levnet. Tit.2:10-15.

Forkynner du til slike om vår Herre Jesu Kristi sunde ord og den lære som hører til gudsfrykt, i tro og begeistring, da skal du få lide under deres reaksjoner! Da vil babels sykdom slå ut i full blomst, og du vil få oppleve siste halvdel av dette vers: ”Dersom noen farer med fremmed lære og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunde ord og den lære som hører til gudsfrykt, han er oppblåst skjønt han intet forstår, men er syk for stridsspørsmål og ordkrig, som volder avind, kiv, spottord, ond mistanke, stadig krangel iblant mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten, idet de akter gudsfrykten for en vei til vinning”. 1.Tim.6:3-5. Tenk bare på alle de predikantene i dag som preker eller ber over syke for lønn. Paulus var villig til å strekke seg uendelig langt for å avsløre ugresset og for om mulig å redde en sjel. Det lyser igjennom over alt i brevene hans, og han forkynte for intet! 1.Kor.9:13-23.

Velger å avslutte med disse hvetekorn-ord av Paulus: ”Er da allikevel vårt evangelium skjult, så er det skjult blant dem som går fortapt, i hvem denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, forat lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds billede, ikke skal skinne for dem. For vi forkynner ikke oss selv, vi forkynner Jesus Kristus som Herre, oss derimot som deres tjenere for Jesu skyld. For Gud, som bød at lys skulle skinne frem av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle frem fra oss. Men vi har denne skatt i lerkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss, idet vi alltid er i trengsel, men ikke kuet, tvilende, men ikke mistvilende, forfulgt, men ikke oppgitt, nedslått, men ikke tilintet-gjort – alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød”. 2.Kor.4:3-11.

I denne død er de gode og kloke hyrder! De gode og kloke lærere! De gode og kloke profeter! De gode og kloke apostler! De gode og kloke evangelister! De gode og kloke forstandere og enhver annen god og klok tjener i Menneskesønnens hveteåkere. Joh.10:1-30.