Her kommer såmannen - men vi kan også si menneskefiskeren eller evangelisten eller en av Jesu disipler med skreppe, pung og sverd, Luk.22:35-36. eller apostelen Paulus.  Saken er at de kommer alle med Kristi evangelium, og hva de selv har opplevd ved det. Og såmannen sår nå noen av sine såkorn i et hjerte som er hardt som en landevei.

Mangt og meget har nok gjestet dette hjerte fra ungdomsårene av, siden det er blitt så hardt. Ordet synd er et ord han eller hun nærmest ikke lenger forstår hva betyr - om vedkommende noen gang helt har forstått det. Dette mennesket er uvitende og følelsesløs på grunn av hjertets forherdelse. Et resultat av et liv i mangfoldige lyster og begjæringer. Efes.4:17-19. Såmannens ord gjør derfor ikke noe inntrykk, og vedkommende kan overhodet ikke forstå hva ordet om Guds rike egentlig handler om eller skal være godt for. Vedkommende verken ser eller hører nòe i det som blir forkynt. Den onde røver det som blir sådd i ett eneste kjør.

Det kan tenkes at landeveihjerte føler seg noe brydd over situasjonen og at vedkommende mener seg å være bra nok som han eller hun er. Derfor sies det litt spøkefullt til såmannen: ”Så! Du har altså sett det store lyset, skjønner jeg?” Når såmannen bekrefter dette, og samtidig takker og priser Gud for Frelserens offer og for gjenfødelsens mirakel, for deretter å fortsette med å så sin sæd, så spør vedkommende igjen såmannen etter å ha hørt på ham en stund til, og sier: ”Tror du virkelig at du er et bedre menneske enn meg? Vet du ikke at det kun er slike svake og nervøse individer som lar seg lure av slikt jesusprat? Slike stakkarer som må ha noe litt ekstra overnaturlig å trøste og støtte seg til her i livet? Dessuten er jeg ikke noen vanlig hedning. Jeg gjør så godt jeg kan, og det tenker jeg holder - bare så det er sagt! Ikke er jeg redd for å dø heller. Du får prøve å finne noen røvere eller drankere eller andre forkomne krek å preke for. Var det ikke skjøger og kjeltringer han der Jesus stort sett var sammen med da?” Sæden nærmest spretter av ”som pingpong baller” og triller bortover veien.

Det er forgjeves å så på en landevei. Dèn blir ikke dyrkbar selv om man legger lassevis med såkorn der. Det blir kun å mate fuglene. Et landeveihjerte lar seg ikke påvirke i noe særlig grad, verken av Guds ord eller av den Hellige Ånds kraft. Vedkommende er nemlig bra nok som han eller hun er. Ja, bedre enn de fleste.

Landeveihjerte er der og da utenfor Guds virkeområde og ser på enhver Kristi-såmann som på en dåre, eller som på en skuespiller og viser ingen ydmykhet - og får derfor heller ingen nåde. 1.Kor.4:9.
 
Vedkommende sin vei krysser tilfeldigvis en såmanns vei. Han eller hun har ikke funnet veien til et kristelig møte, og har ingen dragelse i sitt hjerte til Gud. Vedkommende sine jordiske planer er i tillegg som et panser i sinnet og han eller hun har for enhver pris ikke tenkt til å spore av fra eller å oppgi disse. Dessuten er det snart helg. Da skal vedkommende ut og more seg sammen med sine venner igjen. 1.Pet.4:3-6.

Landeveihjerte sitt rike er og forblir av denne verden, så den onde - ”…høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i van-troens barn…” - har en svært lett jobb. Efes.2:1-3.

Det kan allikevel tenkes at vedkommende fikk høre noe som var litt interessant, og at han eller hun gikk for å spørre noen av sine egne om akkurat det. Alle har jo noen de spør til råds eller drøfter saker og ting med. Det ble da tråkket ned, sier Menneskesønnen. Det ble latterliggjort og knust. For landeveihjerter er det nemlig av ekstra stor betydning hva andre mennesker sier og mener, og da særlig familie og venner. Det er mange der inne på veien. Mange munner som spiser såkorn, og mange føtter som tråkker ned og knuser, og som påvirker hjertets tanker og valg.
 
Så fikk da vedkommende også selv bekreftet sin mistanke til slutt. At også dette siste - i likhet med alt det andre som var blitt sådd - ikke var noe å tro på. Det var kun eventyr alt sammen. Heller ikke var det noe å bruke mer tid og krefter på. Derfor avslutter han eller hun sitt møte med såmannen med å si at det er helt uforståelig at noen vil kaste bort sin tid og sitt liv på slik dårskap. På slike tåkete og uvisse saker, som ingen egentlig kan vite noe om. ”Dessuten vil vi jo alle til syvende og sist få se hva som er sannheten - når vi en dag dør” avslut-ter vedkommende med et lite smil om munnen - for deretter å fortsette på sin vei.

Det er umulig å få åpnet øynene til landeveihjerte for de usynlige og evige verdier i Kristi evangelium. Man blir kun foraktet og latterliggjort. En og en av dem kan gå rolig for seg, men får man flere av dem på en gang - da tar det fort av. Og det er alltid på tide å slutte med å så sin sæd når ”småfuglene” begynner å leke og kvitre med spøkefulle kommentarer og hakke og bruse med fjærene - eller synge spotte-viser og slå med vingene - på grunn av såkornet de har blitt foret med. Noe som også er et av de sikreste kjennetegn på at man har med landeveihjerter å gjøre. Joh.15:18-19. Mange vil helst unngå dette, men også her - ved munnens frivillige offer - er det nyttige ting å lære. Sal.119:108. Man bør også tenke på - selv om det er harde landeveihjerter man har å gjøre med - at vi alle skal treffes igjen en dag - slik at man, så fremt det er mulig, skilles med hvile og fred i troen over sitt eget vitnesbyrd.

Kun omveltende jordskjelv og opprivende katastrofer kan åpne øyne og ører og muligens gjøre slike hjerter mottakelige og dyrkbare. Den harde landevei må rett og slett vekk først. Skjebnens nådeløse og harde plogskjær må endevende alt sammen. Den slags ligger i Guds hender. Og inntil slikt skjer - så deres hjerter blir mer ydmyke og søkende - må man bare vente og la dem løpe.

Dette hjerte ble verken til hvete eller til ugress.