Avslutning.
”nikolaittenes lære”, Åp.2:15.

Ireneus. - En biskop og en av oldtidens betydeligste teologer. Han var disippel av Polykarp fra Smyrna, og kom senere til Gallia, der han omkring år 177 ble biskop av Lyon. Det sies også at han senere døde som martyr der. - Han kaller nikolaittene en typisk Gnostisk sekt. Det innebærer at de mente seg å ha mer klarsyn og teologisk innsikt enn det som vanlige troende mennesker er i besittelse av. Kunnskapen de påsto at de hadde kom ikke fra Skriftenes bokruller eller andre objektive kilder som var tilgjengelige den gang, - f.eks. apostlenes brever - men ble etter hva de selv påsto - gitt dem av Ånden, som en indre åpenbaring. De utnevnte seg selv til åndelige ledere og ønsket å være toneangivende i teologiske spørsmål. Følgende to ting identifiserer det sentrale i nikolaittenes tro.

Den første ting. Evangeliet kansellerer loven. De mente at kjødets gjerninger ikke påvirker sjelens renhet og at slike gjerninger derfor ikke har betydning for frelsen. Sitat: ”The deeds of  the flesh do not affect the purity of the soul, and consequently have no bearing on salvation”. Sitat slutt. De hevdet at de troende er fritatt fra å leve i samsvar med Guds lov og derved være ordets gjørere. De tolket Guds nåde som en tillatelse til å være likeglade med syndige vaner. De forfektet altså at liv og levnet ikke påvirker frelsen. Evangeliet, mente de, tilbød en frelse hvor Gud erklærte mennesker rettferdige, uten å gjøre noe i eller med dem. De hevdet videre at denne ”Guds handling” utenfor mennesket, ikke behøvde å vise seg i liv og vandel for å være gyldig. På den måten ble lovens krav satt ut av spill for de som var frelst. De mente også at denne frelsen var kontraktsbundet fra Guds side en gang for alle. Lovens krav - du skal ikke begjære - skulle med andre ord ikke oppfylles i oss. Rom.8:4.

Når de mange kristne i dag benytter uttrykket ”èn gang frelst alltid frelst,” menes nøyaktig det samme som nikolaittene forkynte. Nåtidens teologer skriver ofte om en ”forinsic” frelse. Det er en frelse som er ordnet utenfor oss - i Guds åndelige system eller sfære - og som ikke behøver å uttrykke seg eller komme til syne i den frelstes liv. Som eksempel nevnes denne ideen når man døper et spedbarn. Når bare de rette kodeordene og ritualene blir fulgt, uten at barnet vet noe om det som skjer eller kan begynne å leve et annet liv - da gjør Gud noe som ikke påvirker ”den frelste”. - Barnet er jo upåvirket og passivt i frelsesprosessen. Altså! Før barnet døpes er det fortapt, men etter dåpens ritualer er barnet frelst. På samme måte sier også alt det andre ugresset - de av dem som praktiserer voksendåp - at det skjedde et fullkomment og fullbrakt frelsesverk på Golgata - og har du omvendt deg en gang og blitt døpt i ånd og vann så ser Gud på deg som fullkommen gjennom Kristus. Altså befinner hele frelsen seg utenfor dem selv. Nemlig hos Gud i Kristus og dette skal tilregnes dem. Dette er en oppfatning som er i fullkommen harmoni med det nikolaittene lære og som Jesus sier han ”hater”. Vi leser også at dette hatet til nikolaittene sine gjerninger godt kan bestå i en person selv om vedkommende har forlatt sin første kjærlighet til Jesus Kristus. Åp.2:4-5.

Den andre ting - som særpreget nikoalittene, var at vanlige mennesker, eller menighetens ”fotfolk,” var forpliktet til å la sine åndelige og opplyste ledere avgjøre det som er rett eller galt - hva teologi angår. De trodde ikke på Bibelens allmenne prestedømme, at Guds Ånd kunne veilede den enkelte oppriktige sjel til hele sannheten. De hevdet at det ville bli trosanarki hvis det skulle være slik. Det krevde spesielt kompetente kristne til å tolke skriften og frelsen rett, mente de.

”Nikao” kommer fra et ord som betyr ”overvinne” eller ”herske over.” - i betydning å bestemme. ”Laos” betyr ”leg” eller ”underdanig.” Selve ordet ”nikolaittene” har derfor i seg ideologien om at åndelige ledere, ved sin posisjon, har spesiell innsikt i hva som er rett eller galt, og at de derfor skal bestemme eller ”herske” over menighetens underdanige og mindre opplyste legfolk. Dette er ikke en forklaring som noen har funnet på i ettertid. Det er faktisk hva ordet i seg selv betyr, og det definerer samtidig, på en rettferdig måte, den holdning som preget personer som tilhørte denne sekten. Dette kolliderer jo fullstendig med Jesu ord i Åpenbaringsboken ”Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!” Åp.3:22.

Jesus roste menighetens engel i Efesus fordi han hatet nikolaittenes gjerninger, Åp.2:6. Antakelig hadde vedkommende forstander til stadighet latt solen gå opp i sin forkynnelse over deres liv og levnet - slik som også Johannes sa han ville gjøre angående Diotrefes. Rett etterpå sier Jesus til menighetens engel i Pergamum at han må omvende seg fra å la noen i menigheten holde fast på nikolaittenes lære. Jesus sier til ham: ”Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil stride mot dem med min munns sverd.” V.15-16. Her leser vi altså om en annen menighetsforstander, og han forkynte ikke ordet på samme måte som forstanderen gjorde i Efesus. Heller ikke brukte han Guds ord som et Åndens sverd mot fremmede lærdommer og de menneskene som holdt fast på dem i menigheten. Dette blir han bedt om å omvende seg fra. Om ikke ville Jesus oppreise andre til å gjøre den jobben i Pergamum - med Menneskesønnen sitt ”munns sverd.”

Dessverre ble det etter hvert nikolaittenes ugresslære som gikk av med ”seieren”. De fleste vil jo ha en bredere vei. Det skjedde de etterfølgende århundrer etter at åpenbaringsboken ble skrevet. Da døde hveteåkrene med sine hvetekornarbeidere fullstendig ut. Menneskesønnens evangelium - selve ”mustèrìon” - der den gode sæd, rikets barn, blir sådd av Menneskesønnen som hvetekorn, ble da igjen en skjult guddommelig hemmelighet som ingen mennesker hadde klart lys over. Ugresset med sin fordervende lære overtok da arenaen. Og siden da har det spredd seg ut over hele jorden og holdt sine forvente lærdommer gående om loven, om nåden, om blodet, om troen, om Golgata, om salmesangen og om dåpsritualene og annet - helt frem til i dag. Men som tidligere beskrevet. På begynnelsen av 1900 tallet oppreiste Gud en mann og opplyste ham og sådde ham. Hans navn er Johan Oskar Smith.

Kjære troende. Du som kjenner at du ikke får den hjelp og sannhet som du søker og har trang etter som et Guds barn. Du som ikke får høre ordet forkynt i visdoms og åpenbarings Ånd - som ikke får høre ord med uforgjengelig sæd i - der du er, så du kan begynne å spire. 1.Pet.1:23-25. Så det kan bli et nytt og lykkelig liv i renhet og troskap, og som kjenner at nettopp ordene i den bok du nå leser, er næringsrik og god jord å skyte røtter ned i. Du som etter å ha lest dette nærmest føler at noen forsøker å plante deg i ”fremmed jord”. Gå ut i tro til din Gud! Oppsøk din arvelodd! Det er nemlig hensikten med denne bok. At den skal komme tilbake med en himmelsk venn. Så! Gå ut i tro, selv om du ikke vet hvor hen, eller til hvem du skal. Nettopp det er Abrahams fotspor! Nettopp det gjør Abrahams barn i denne onde tid. Heb.11:8. Grip troen og gå! Guds menigheter i den nye pakts tid er hveteåkere. Og de er her! I dem vil du finne de helliges samfunn i lyset. Slik skal du velsignes sammen med den troende Abraham. Gal.3:7-9.

Jeg er overbevist om at det ennå finnes sjeler med et godjordhjerte sitt sinnelag, som enten er født inn, eller som har blitt ført inn, eller som har forvillet seg inn i ugressåkrene. Slike med et lengtende hjerte etter noe mer enn det de der får servert. Der sitter de, år ut og år inn, som fortvilte og tørre hvetekorn. De lengter etter mer av de himmelske regnbyger og det som i slike forsamlinger aldri vil bli sett og hørt. Jeg var selv en slik engang. Jeg hadde lengsel etter dypere sannheter som jeg kunne skyte røtter ned i, slik at tro, håp og kjærlighet kunne ernæres og begynne å vokse. Visstnok var jeg av Gud blitt ledet dit jeg da var, men jeg forsto etter hvert at det ikke var et blivende sted. Ved Guds store nåde kom det den gang en bok i min vei som var skrevet av en av Menneskesønnens sanne såmenn, en ekte hvetekornarbeider. Da gikk jeg ved Ånden og bokens ord for å finne den mann som hadde skrevet boken, og jeg ble ikke skuffet. Må du som leser denne bok, og som hører kallet ifra himmelen, gjøre det samme. Gå ut i tro!

Å prøve å forandre på saker og ting der man er, vil naturligvis være en av de første tanker og gjerninger når lyset og forståelsen øker. Men i de aller fleste ugress-forsamlinger vil det være bortkastet arbeide. Å prøve å luke i ugress-læren, hvor selve ugresset har ledelsen og styringen, vil selvfølgelig være nytteløst. Likeså å prøve å forvandle ugress til hvete. Nei, da vil en nok raskt møte en kald skulder og kraftig virksomhet for å føre en til taushet. Har du nå - ved det du har sett og hørt - fått lys og forståelse, så gå ut og let, kjære sjel. Let til du finner det samfunnet du tilhører og lengter etter! Luk.10:23-24. Søk hvor boken kommer fra.
 
Lengden på den ”sommer” som hveten og ugresset skal vokse sammen i denne verden, strekker seg over en tidsperiode på ca. to tusen år. Men høsten med sin ende kommer. Da skal det ikke være mer tid. Når den syvende engel blåser i basunen, er Guds hemmelighet fullbyrdet, slik som han forkynte til sine tjenere profetene. Da er Guds langmodighet med motsigelsene og bortforklaringene av Kristi evangelium over. Det blir en uhyggelig tid.

Her og nå er det kommet til deg en åpen og lettfattelig bok. Det skjulte er dratt frem i lyset og det dulgte er forklart. Det er ikke talt i gåter av noe slag. Gjør deg derfor ikke så fort ferdig med den! Ved Guds nåde er det med møye tegnet og skrevet så tydelig og lettfattelig som mulig, så man ved den Hellige Ånds hjelp skal få åpnet troens øyne og forstå evangeliets hemmelighet med letthet. Hab.2:2. Les og be, og les igjen. Smak og tygg - ja, spis innholdet. Jer.15:16. La det synke inn, om igjen og om igjen, og begynn å praktisere og formidle. Da vil du raskt kjenne om læren er av Gud eller ikke.

Når en troende sjel søker å finne den innvendige nye og levende vei for å gå på den, vil den onde og hans tjenere alltid prøve å så tvil, for ved tvilen å få ”frigjort” sjelen fra de indre bud som Gud skriver i hjerte og sinn. Heb.8:10-12. Derfor blir det som oftest mange advarsler om at dette og hint enten er eget strev for å rettferdiggjøre seg selv eller lov-trelldom eller fremmede lærdommer av ett eller annet slag - når man vil bort fra synd, verdslighet og religiøs menneske-visdom for å gå korsets vei med Kristus. Å ta imot slikt vet vi er å bli dåret av satan, ”… for ikke er vi uvitende om hans tanker.” 2.Kor.2:11.

Tenk ikke på hva du skal komme til å lide for din lydighet mot troen når du velger å ta evangeliets lys og formaninger til hjerte. Det er alli-kevel for intet å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss. Rom.8:18. Kjemp for din dyre tro og for å få slangen under fot! Regn det som et stort privilegium å bli forkastet sammen med Menneskesønnen - han som sår sine barn. Det er kun i Kristi evangelium vi kan tjene Gud og be i Ånd og sannhet. Rom.1:9. Og ”…det er sådanne tilbedere Faderen vil ha.” Joh.4:19-26.

Personlig vil jeg i alle fall, nå helt til slutt, prise Gud for hans uendelige nåde mot meg. At han virkelig frelste meg - idet han tok meg ut av verden og det religiøse virvar som finnes i dag - og ledet meg til en av sine hveteåkere og til det seirende broderskap i Kristus. Ef.1:17-18.

Må Guds miskunnhet og nåde komme over hvert menneske som leser denne bok. Amen.