Israels historie – Skyldbrevet

Helt fra begynnelsen av var israelittene ustødige, vantro og ulydige som Guds folk. De tilba og var villige, og i neste omgang motsa de og kjempet imot. 2.Mos.4:31 og 12:27 og 2.Mos.14:12. De hadde lite til felles med sine troende fedre: Abraham, Isak og Jakob. Tenk bare på Guds mange og voldsomme undere for å utfri dem av trelldommen i Egypt, og deretter deres tørrskodde vandring gjennom det Røde Hav. Til tross for dette så var troen og tillitten til Guds allmakt og omsorg nærmest helt fraværende allerede tre dager etter. 2.Mos.15:22.

Adskillelsen fra Egypts kjøttgryter og dets brød var et stort savn. 2.Mos.16:1-3. Likeså forsakelsen av fisken, gresskarene, melonen, purren, rødløken og hvitløken. 4.Mos.11:4-7. Det er i og for seg forståelig nok. Men dette at de knurret mot Moses fordi de ble tørste, og tvilte på at Gud kunne fø dem når de ble sultne, det er ganske uforståelig, i alle fall for meg, med tanke på hva de da nettopp hadde opplevd ved Moses. Det tristeste og mest uforståelige av alt med israelittene er imidlertid deres avgudsdyrkelse. Den dro de med seg som en besmittelse fra tiden de hadde vært i Egypt. De dyrket nemlig Egypts mange guder lenge før Gud ved Moses førte dem ut i ørkenen mot det lovede land. Esek.20:5-8. Dette til tross for at de kjente til han som er den han er. 2.Mos.3:14. Men hvorfor sluttet de ikke å dyrke avguder etter et slikt voldsomt møte med allmaktens Gud? Tenk bare over hva de gjorde mens Moses mottok lovtavlene. 2.Mos.kap.32.

Av disse grunner ble de ikke kjent med den veldige Gud som hadde utvalgt dem og tatt seg av dem. Avstanden ble for stor. Det viste seg også da de kom frem til Kanàans grenser og sendte speidere inn i landet. Det å høre om landets innbyggere fra de motløse speiderne, var mer enn nok til å åpenbare at tro og tillit ikke var til stede i deres hjerter. Da så de seg selv som hjelpeløse stakkarer, og de ville vende tilbake til Egypt. De var som den som hverken eier eller kjenner den Allmektige, han som nettopp hadde utslettet hele den egyptiske hær for deres øyne! De verken trodde eller forsto det de hadde sett, heller ikke det de hadde hørt, enda de på tro og ære lovte å gjøre og lyde det. 2.Mos.20-33. De husket ikke et eneste ord av hva de i tro og profetisk begeistring hadde sunget ved det Røde Hav litt tidligere heller. 2.Mos.15:1-19. Ingen ting av det Gud virket i dem holdt de fast på. Når prøvene kom var det som blåst bort fra hjerte og sinn. Se nøye på v.14-16. På grunn av denne vedvarende ringeakt gjorde Gud det slik at de ble gående i ørkenen til de var døde alle sammen. Kun to av dem som ved Moses ble utfridd fra Egypt oppnådde løftet, å komme inn i Kanàans land. Josva og Kaleb var nemlig av en annen ånd enn resten av folket. 4.Mos.kap.13 og 14.

Israelittenes vingling, avguderi, vantro og hårdnakkethet, og det resultat dette ville gi dem, var derfor gitt dem fra første stund av. Det kan man lese i Moses` profetiske avskjedssang.  5.Mos.32:1-43. Se nøye på v.16-29. Dan.9:11.

Gud brukte noen måneder på å få hebreerne ut av Egypt, og å skape seg et stort navn blant de andre folkeslagene. Men å få Egypt-lengselen, vantroen og avgudsdyrkelsen ut av hebreerne, gikk ikke i løpet av førti år. De fortsatte nemlig med all slags misnøye, avgudsdyrkelse og vantro til sin dødsdag, samtidig som deres klær og sko ikke ble utslitt. 5.Mos.29:5. Om mine klær og sko virket ubrukte og uslitte etter for eksempel ti år, så tror jeg bestemt at jeg hadde kommet på andre tanker. Tenk så på at de heller ikke kom på andre tanker og kastet sine avguder - verken etter tjue eller etter tretti, eller etter førti års vandring i Sinais ørken. Sal.95:10-11. Kanskje de trodde det var avgudene som vedlikeholdt klær og sko? De må jo ha lagt merke til det? Amos.5:25-26. Men som den bedrøvelige begynnelse var, slik ble også fortsettelsen.

Andre generasjon kom inn i det lovede land, men ikke på grunn av at de var mer rettferdige eller fordi de hadde mer oppriktige hjerter enn sine fedre. 5.Mos.9:4-6. De kom inn på grunn av at Gud sverget til Abraham, Isak og Jakob å føre deres etterkommere inn der. 2.Mos.32:9-14. Sal.105:8-15. For å få dette til å gå i oppfyllelse hadde imidlertid Gud flere muligheter. Men da måtte han nærmest begynne forfra igjen. Han kunne for eksempel ved Moses få frem et annet folk med en langt sterkere tro. 4.Mos.14:11-12. Det ble imidlertid ved Moses sin bønn å fortsette med det han hadde begynt på. Da mest av omsorg for sitt navn og rykte, og for sin store barmhjertighet og tilgivelsesevnes skyld. Egypterne og de andre folkeslagene skulle ikke få muligheten til å si: ”Herren maktet ikke å føre dette folk inn i det land han hadde tilsvoret dem, derfor slaktet han dem ned i ørkenen.” 4.Mos.14:13-45. Dessuten hatet Gud den urenhet som alle Kanàans innbyggere hadde ført over seg selv og landet som de bodde i. 3.Mos.18:1-30.

Andre generasjon tok vare på de avgudene som deres fedre hadde med seg i bagasjen i ørkenen, men valgte ved Josva sin advarsel å bøye sitt hjerte til Gud Herren for å tjene ham. Noe de også fortsatte med så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste levde som overlevde Josva, de som kjente til alle de voldsomme undergjerninger som Gud Herren hadde gjort for Israel. Josva 24:19-31.

Tredje generasjon, de som ikke kjente til Gud Herrens store gjerninger ved Moses, og heller ikke Josva og de eldste, de vaklet og falt ifra og begynte med avgudsdyrkelse igjen. Av den grunn drev ikke Gud ut den siste rest av fiender i landet, men lot dem bli igjen for å prøve Israels barn i fremtiden. Dom.2:6-23.

Israels barn hadde ingen konge over seg, slik som alle andre folk hadde. Den Allmektige og usynlige Gud Herren var deres konge. 2.Mos.15:18. Dette var også en vanskelig sak. Det endte med at de tryglet profeten Samuel, til tross for hans advarsler, om å få en konge over seg. De fikk da en som alle kunne se. 1.Sam.8:4-22. Det var en mann som het Saul. Han var et hode høyere enn alle andre mennesker (fra skulderen og opp). 1.Sam.9:1-2. Det de imidlertid ikke tenkte på når de trosset Samuels advarsel, var at Gud også gir i sin vrede. Hos.13:4-11.

Saul viste seg raskt å være udugelig som Guds salvede, og som konge over israelittene. Samuel fikk derfor beskjed om å salve en annen til konge over Israel. Det ble David, Isai sin yngste sønn. Det israelske folk hang imidlertid ved Saul som sin konge. Til og med når Saul var død godtok de at Sauls hærfører, Abner, gjorde Isboset, til konge over dem. Dette ble gjennomført uten profet og salvehorn, og uten Guds befaling! Kun Juda hus samlet seg den gang om David, Israels virkelige konge. 2.Sam.2:8-11.

Hærføreren Abner går siden over til kong David, men innhentes av en blodhevner og blir drept. David sørger over Abner på en slik måte at alt folket forstår at David ikke har noe med hans død å gjøre. 2.Sam.3:1-39. Deretter blir Sauls sønn, Isboset, drept av to av Davids menn, men de må selv bøte med livet på grunn av sin selvrådighet. 2.Sam.4:1-12.

Først etter alt dette samler israelittene seg om kong David, enda de visste hva Gud, gjennom Samuel, hadde gjort og sagt om David helt fra begynnelsen av. David ble tretti år gammel før han ble konge over Israel, og han måtte salves tre ganger for å få det gjennomført. 2.Sam.5:1-4. 1.Krøn.12:1-40. 

Noen år etter dette lar folket i Hebron seg smigre og kjøpe av Davids sønn, Absalom. De gjør da Davids sønn til konge over seg. Dermed så kong David seg nødt til å flykte fra Jerusalem, for flere og flere hjerter begynte å henge ved Absalom. 2.Sam.kap.15-17. Først når Absalom dør går folket og Israels stammer i rette med hverandre, og tar kong David tilbake igjen. Men han hadde jo vært deres konge hele tiden. 2.Sam.kap.18-19. Israels skammelige historie fra Moses til David er beskrevet i salme 78.

At israelittene ikke elsket Gud med troskap og tillit, slik som kong David gjorde, og at de heller ikke velsignet og styrket David som sin konge i hans kamp for Gud og Israel, virket bønn med stor nød og nidkjærhet i David. De hang som sagt ved Saul og de andre konger som de selv valgte seg. De var mer interessert i å gjøre seg gode dager enn å hjelpe David, sin virkelige konge, til kongemakten, for ikke å snakke om - med å overleve. Det var kun de små og utstøtte, de som ingen ting var, lik David selv, som ville stride sammen med David for Gud og for Israel. 1.Sam.22:1-2.

Kong Davids bønn og israelittenes vedvarende unnfallenhet og svik, skulle av den grunn siden vise seg å bli en forbannelse for Israel. David var nemlig mannen etter Guds hjerte, 1.Sam.13:14. og David sier blant annet i en av sine bønner når han i sin store nød ber til sin Gud: ”Frels meg, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen. Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmer slår over meg.

Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten årsak; tallrike er de som vil forderve meg, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, (kongetronen) skal jeg nå gi tilbake.

Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn. For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg, og deres hån som håner deg, er falt på meg.

De som sitter i porten, snakker om meg, og de som drikker sterk drikk, synger om meg. Men jeg kommer med min bønn til deg, Herre, i nådens tid, Gud, for din store miskunnhet; svar meg med din frelsende trofasthet.

La deres bord bli til en felle for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge! La deres øyne formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle! Utøs din harme over dem, og la din brennende harme nå dem! Deres bolig bli øde, ei være der noen som bor i deres telt!

La dem legge skyld til skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet! La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige! Når saktmodige ser det, skal de glede seg; dere som søker Gud, deres hjerte leve!” Sal.69:1-37.

Til tross for denne bønn, etter Guds hjerte og sinnelag, så strakk Gud allikevel sine armer ut mot israelittene hver eneste dag de neste to hundre og femti år. Det gjorde han i håp om at de ville omvende seg, elske ham og tjene ham uten svik, i ånd og sannhet. Men de ble dessverre mer og mer ugudelige, falske og fulle av hykleri. Så en dag hadde Gud fått nok og tok affære. Det var i de dager da Ussias, Jotam, Akas og Esekias var konger i Juda. Da fremsto det en profet ved navn Esaias, sønn av Amos.

Under Profeten Esaias sin tid var folkets frafall stort. De var fremmedgjort for sin Gud. De var et syndig folk, tynget av misgjerning, yngel av ugjerningsmenn, vanartede barn! De var i ånd å ligne med Sodoma og Gomorra. Profeten Mika hadde dette å si om dem: ”Den beste av dem er som en tornebusk, den ærligste verre enn en tornehekk.” Mika.7:2-6. Også deres lederskap var frafalne, Mika.3:11. Gud sa da klart ifra at han ville ta hevn og straffe dem som sine fiender. Es.1:1-24+59:1-13. Dommedagsprofetiene bet imidlertid ikke på dem. De spottet og svarte: ”La ham (Gud) skynde seg, la ham haste med sin gjerning, så vi kan få se den! La det råd som Israels Hellige har tatt, nærme seg, la det komme, så vi kan lære det å kjenne!” Es.5:19.

I det år som kong Hussias døde fikk Esaias et syn. Han ser Gud sitte på en høy, høy trone. ”Serafer stod omkring ham. Seks vinger hadde hver; med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløy han”. Esaias ser seg fortapt på grunn av urene lepper, og fordi han er blant et urent folk, men en av serafene tar en gloende stein fra alteret og rører ved profetens lepper, og sier at hans misgjerning er tatt bort og at hans synd er sonet. Deretter hører profeten Herrens røst som sier: ”Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?” Da svarer Esaias: ”Se, her er jeg, send meg!” Da sier Gud Herren: ”Gå av sted og si til dette folk: Hør og hør, men forstå ikke, og se og se, men skjønn ikke! Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør deres ører tunghørte og klin dets øyne til, for at de ikke skal se med sine øyne og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende seg, så det blir legt!” Profeten spør deretter om hvor lenge denne ulegelige tilstand med uomvendthet, blindhet og døvhet skulle vare, og Gud svarer: ”Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken.”  Han vil drive dem langt bort, sier han, og tomheten skal bli stor i landet. Ikke engang en tiendedel av folket skal bli tilbake. ”Men likesom det blir en stubb igjen av terebinten og eken når de felles, så skal en hellig sæd være den stubb som blir igjen av folket.”  Es.6:1-13.

Til tross for advarslene om den kommende straff, så strakk Gud allikevel sine hender ut mot israelittene hver eneste dag i håp om at de ville omvende seg til ham, elske ham og tjene ham uten svik, i ånd og sannhet. Es.5:25+9:12+10:4 + 65:1-7. Israelittene følte seg imidlertid trygge, på tross av sitt frafall. De hadde nemlig gjort pakt med Egypt, og de hadde en meget tykk og høy mur rundt omkring Jerusalem.
 
Resten av Israels historie kan det leses om hos profeten Jeremias og hos profeten Esekiel, samt i 2.Kongebok og 2.Krønikerbok, men historien er vel ganske kjent av de fleste som leser i sin Bibel. I korthet kan det sies at hjelpen fra Egypt uteble, og Israel led et stort nederlag mot de fiender Gud sendte imot dem. Den langvarige beleiring utenfor Jerusalems tykke og sterke mur, og den tid det tok å bryte igjennom, gjorde det slik at når all mat var spist opp der inne, ble hungeren til sist så kolossal at ellers så omsorgsfulle mødre kokte og spiste sine egne døde spedbarn. Klag.4:9-10. Den kolossale trengsel og utryddelse som kom over dem, og Jerusalems nedbrenning og tempelets jevning med jorden, var som et under, og er et tegn på deres utroskap til evig tid, 5.Mos.28:46. Det ble ikke annet igjen enn en grusdynge. Det var den største ulykke og straffedom som noe menneske inntil da hadde hørt om eller sett under hele himmelen. Dan.9:11. Nedslaktningen av det jødiske folk og bortføringen til Babylon var en dobbel straff fra Gud. Det var den hjemsøkelse som Moses flere ganger stoppet og utsatte, 4.Mos.16:44-50. og den kom over dem som en følge av både deres fedres og deres egne synder. Jer.16:10-13+18. Jerusalems første ødeleggelse er jo også en del av verdenshistorien og derfor viden kjent.

Det som imidlertid er mindre kjent, også blant kristne, er den måte Gud straffer utroskap på - åndelig sett. Altså straffen med gjenklinte øyne, så man ikke kan se, tunghørte ører og et sløvt og forherdet hjerte, så man ikke kan høre og forstå hva Skriften sier og innbyr til, og hva følgene blir om man ikke lyder. Es.63:17. Uansett hvor mange advarsler det jødiske folk fikk så fryktet de fleste ikke til omvendelse. Og på samme måte var det med de mange herlige løfter de fikk forkynt eller lest opp i den gamle pakt. De fleste av dem hørte ikke noe trøstende i det. De fikk ikke åndelige ting å skue i sitt hjerte, heller ikke håp om forløsning fra synden. De så kun ”…deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.” Sal.78:33.

Denne straff med tunghørte ører og gjenklinte øyne skulle altså i første omgang vare frem til Jerusalems ødeleggelse og bortføringen til Babylon. Men også etter at de sytti år var til ende, da en liten hellig rest med jøder (42.360 sjeler) fikk komme tilbake til sitt land og gjenoppbygge tempelet i Jerusalem, har Gud latt denne åndelige straffedom være virksom over ulydighet og svik. Den var jo kraftig til stede på Jesu tid, og den er også over jødene som folk den dag i dag. Den er ikke blitt tatt bort igjen. Fremdeles ligger det et dekke over det jødiske folks hjerter når den gamle pakt og Moses og profetene leses. Heb.3:12-18. Gud straffer all vedvarende og bevisst synd, hykleri, ulydighet, svik, loviskhet, verdslighet og avgudsdyrkelse på denne måte. Israels historie, evangeliene, samt apostlenes gjerninger, vitner særdeles klart og omhyggelig om nettopp dette. Les Paulus` siste ord i Apgj.28:23-29.

På grunn av et halvhjertet og utro sinnelag fikk Israel alltid Guds profeter imot seg til doms, i stedet for med seg til oppbyggelse, trøst og håp. Hos.6:4-7. Gud måtte stadig sende sine profeter med domsbudskap til omvendelse fra deres villfarne veier. Jer.7:25-26. Men: ”Jo mere profetene kalte på dem, dess mere gikk de bort fra dem…” Hos.11:1-2. Da de søkte å grunne sin egen rettferdighet og ikke ville gi seg inn under Guds rettferdighet, den som vinnes ved tro, tillit og lydighet, så begynte de å stå sine egne profeter imot. Ja, de til og med forfulgte dem, og når det gikk riktig galt så slo folkets ledere dem i hjel. Derved ble det også gode levevilkår for falske profeter blant dem. Jer.14:11-16. De forkynte fred, trøstet dem i deres synder, og utnyttet dem til sine egne fordeler. Israelittene var med andre ord noen hårde halser og uomskårne på hjerte og ører. De sto alltid den Hellige Ånd imot. Apgj.7:51-54.

Av disse grunner fikk altså de aller fleste av dem ikke noe håp og trøst ved det profetiske ord. Heller ikke fikk de noe i sine hjerter ved den evangeliske billedtale. Den billedtale som Gud gav profetene, og som disse igjen la ned som en grunnvoll (å bygge videre på) i det Gamle Testamentets skrifter. Ef.2:20-22. De var nemlig altfor jordvendte og opptatt med seg selv og det synlige. Under disse elendige tilstander var det den lovede Messias, Guds Sønn, ble født og vokste opp.

Jesus Kristus kom for å oppfylle loven og profetene, og ikke en tøddel skulle forgå før det var oppfylt alt sammen. Når han så leste i bokrullen og fant den evangeliske billedtale som var nedlagt der - (den som profeten Moses og Esaias i særdeleshet anvendte når de forkynte for folket) - så bygde Jesus som Menneskesønn videre på denne. Hos.12:11. Matt.5:17-18. Dermed ble det slik at også Menneskesønnens forkynnelse av evangeliet heller ikke gav dem håp og trøst og tro. De verken så noe eller gjenkjente noe av det profetiske lys i den evangeliske billedtale. Dermed ble det ennå en gang en besegling av ordet og en oppfyllelse av profeten Esaias profetier og Guds straff. Alt på grunn av deres utroskap gjennom generasjoner - også etter at de kom tilbake fra Babylon. ”…jeg og Faderen, vi er ett.” Joh.10:30. Derfor denne noe underlige måte å forkynne evangeliet på, til det da frafalne Israel. Kun de som var i nød over sin synd og forgjengelighet, og som erkjente sine krokete og avvikende veier, og som kjente en dragelse til Johannes dåp, for å bli renset til syndenes forlatelse, fikk fornyet håp og tro ved Menneskesønnens gåtefulle ord og gjerninger. Men de fleste ble utslettet av de levendes bok, og ikke innskrevet med de rettferdige. Es.40:1-31. Joh.3:18. 2.Mos.32:31-34.

Det israelske lederskap, samt de fleste av folket, fikk altså på grunn av utroskap formørket sine øyne, ørene ble bedragerske og deres hjerter ble forherdet. De ble omgjort til et annet kar. De ransaket og gransket skriftene uten å kunne se og forstå at det var døperen Johannes og Jesus fra Nasaret det var skrevet om. Joh.5:30-47. Dette er åndelige lover, og de gikk i arv fra foregående slekter, som en straff og forbannelse over hykleri og svik. For de som hadde bevart troen, (disiplene, samt noen flere) var imidlertid dette lettere å forstå. Joh.1:35-52. ”Eller har ikke pottemakeren makt over leret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære?” Rom.9:21.
 
Av denne grunn satte de aller fleste israelitter det samme ørets målesnor på Menneskesønnen og hans forkynnelse, som deres forgjengere tidligere hadde satt på Guds profeter og deres forkynnelse. Det de da fant ut var at det ikke var noe av verdi der, heller ikke noe fra Gud. Visstnok var det noen ”…livsalige ord som gikk ut av hans munn”, men i egenrettferdighet, hovmod og stolthet aktet de det alt sammen for intet. Luk.4:16-30. Så ble de da også, av Gud, målt tilbake som intet. Noe Menneskesønnen advarte sine disipler på det kraftigste mot, etter at han hadde forkynt sine lignelser og billedtaler om hveten, ugresset, såmannen og de fire slags sædejord. Dette er en av de alvorligste advarsler vi finner av Jesus i evangeliene, og den advarselen bør enhver troende ta seg kraftig til hjertet når man leser disse lignelser og billedtaler, 5.Mos.18:15-19. I dem er nemlig langt mer rikdom og herlighet å skue enn det var hos kong Salomo i all hans prakt! Mark.4:24-25. Luk.8:18.

Etter denne advarsel presiserer og innprenter igjen Menneskesønnen i sine disiplers hjerter, at: ”Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden og sover og står opp, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høy, uten at han selv vet av det.” Det er nærmest som om han sier: Jeg har forkynt det jeg har fått beskjed om å forkynne. Joh.12:44-50. Det er fullført, og jeg vil heretter ikke engasjere meg mer med det inntil høsten, sigden og ildovnen er her. Det får nå, natt og dag, bli som det blir. ”Av seg selv bærer -heretter- jorden grøde: Først strå, så aks, så fullt korn i akset.” Mark.4:26-29.

Det frafalne jødiske presteskap med ypperstepresten i spissen, valgte å forkaste Jesus fra Nasaret, idet de anklaget ham for å være en synder og en gudsbespotter av verste slag. Til tross for at Pilatus dømte ham til løslatelse, så valgte de å få ham torturert og korsfestet til døden. De ville heller slippe en morder fri enn han. Apgj.3:13-15. ”Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.” Joh.1:11.

Men ”…likesom han hadde elsket sine egne, som var i verden, så elsket han dem inntil enden.” Joh.13:1. ”Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst tilskue, idet han viste seg som seierherre over dem på korset. …og utslettet skyldbrevet mot oss, - (israelittenes historie med alt deres hykleri, avgudsdyrkelse og lovbrudd) - det som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, - sier Paulus- og det tok han bort idet han naglet det til korset.”   Kol.2:14-15. Han var jo ikke kommet for å anklage dem, men for å ta deres straff på seg, gi dem tilgivelse, åpne deres øyne og ører, rense deres hjerter, og bane en vei tilbake til overflod av liv i Gud. Allikevel ville følgene bli katastrofale om de ikke tok imot det. Noe de altså ikke gjorde. Derfor ble deres synder stående. Joh.9:39-41.

Jerusalem ble derfor på nytt inntatt av hedninger, ca. år sytti etter Kristus. Tempelet ble igjen plyndret og ødelagt, og det jødiske folk angrepet og spredt ut blant alle hedningfolkene - som agner for vinden. Landet ble mer og mer som en ørken å regne i over et tusen åtte hundre år. Kristne hedninger - med pavenes velsignelse - kriget et titalls ganger mot muslimer og andre om makten over Jerusalem. De var nemlig til hinder for pilegrimer som strømmet til fra alle verdens nasjoner for å se det hellige landet. De utallige korstog for å befri Jerusalem om og om igjen er jo godt dokumentert. Det var egentlig ingen ting der nede helt frem til 1400-tallet, men først ved år 1900 e.kr. begynte Gud forberedelsene (gjennom første og andre verdenskrig) til igjen å samle sitt folk. Denne gang fra alle verdens nasjoner. Es.11:12. Matt.24:31. Hva jødene har måttet gå gjennom av umyndiggjøring, fornedrelser, lidelser, mord, forfølgelser, spott og vanære gjennom disse århundrer, og til sist masseutryddelsen i andre verdenskrig, finnes det ikke ord for. De ble av hedningnasjonene rundt om i verden nærmest aktet mindre verd enn løshunder. Men det kom som en straff og en gjengjeldelse fra den Allmektige Gud på grunn av deres frafall, og fordi de forkastet og drepte Hans egen Sønn. De to tusen siste år av verdenshistorien ville jo ha vært en helt annen om de hadde elsket og trodd på sin Gud og på hans Sønn, Jesus Kristus. Luk.14:16-24, 19:41-44, 21:5-24, Matt.22:1-14.

Israelittene som folk eller som nasjon er allikevel høyt elsket av Gud, og absolutt ikke forkastet. I 1948 oppstod staten Israel og ble igjen en selvstendig stat etter Guds eget profetiske ord, og Jerusalem kom tilbake på jødenes hender. Esek.37:1-14. Es.66:6-10. Gud har også store planer for Israel i fremtiden. Mika 7:15-20. Rom.11:25-27. Vi ser at jødene både straffes og velsignes kollektivt som Guds folk. Men vi ser også at den enkelte israelitt stiller likt innfor Gud, hva hans personlige liv angår, slik som alle andre mennesker også gjør det. Rom.11.26-36 og 2:7-16.

Gud har en kolossal omsorg og nidkjærhet for sitt navn, og han våker over sitt ord for å fullbyrde det. Det bør enhver, troende eller ikke troende, legge seg grundig på hjertet. Israels Gud har nemlig opp igjennom historien gjort seg et navn blant alle mennesker, og hos alle nasjoner i denne verden, og det navnet lar han ikke komme i vanry. Esek.20:1-44. Dan.9:15. Det er blant annet den Levende og Allmektige Gud - Skaperen! ”Jeg er.” 2.Mos.3:14. Han som alene har udødelighet og som har makt over døden og dødsriket: ”Han som ikke lyver.” Tit.1:2. Av den grunn vil også hvert eneste ord som han har talt gjennom sine profeter stå oppfylt en dag - som i den gamle pakt, så også i den nye - inntil det aller minste pip.  Es.7:18.

På grunn av Israels forherdelse ble apostlene tvunget til å gå med evangeliet til hedningene for å finne øre. Ef.3:1-21. Der fant de det også - i alle fall den gang - i langt større grad enn de gjorde iblant Israels barn. Apgj.13:40-52. Slik prøvde Gud å vekke israelittenes nidkjærhet for hva deres profeter hadde talt til dem i den Hellige Ånd. Gud ønsket nemlig i sin visdom og kjærlighet å miskunne seg over dem alle.

Ved Israels hykleri og frafall gjennom generasjoner, ble de Guds fiender og overgitt til ulydighet. Rom.1:18-32. 2:1-29. 3:1-20. Mange av dem var kalt, men få av dem ble utvalgt. Matt.22:14. Derved har vi hedninger, ved deres ulydighet, fått en mulighet til lydighet ved Kristi evangelium som vi egentlig ikke skulle hatt. Likedannelse med Guds Sønns bilde. Rom.8:29. Denne problemstilling kan det leses utfyllende om i apostelen Paulus sitt brev til Romerne, kapitlene 9, 10 og 11.

”Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud som gjør miskunnhet.” Rom.9:16. Utvelgelsen ligger utelukkende i Guds hender. Det står ikke til jødene og heller ikke til oss, om vi vil, men om Gud vil. Heller ikke kommer det an på intelligens, ferdigheter, jordiske midler eller innsats, men på han som miskunner seg over oss mennesker. Han miskunnet seg over enkelte i den gamle pakt, disse gav han noe ved profetene. Dette skjedde utelukkende på grunn av hvordan deres hjerter forholdt seg til ham. Om de elsket ham og tjente ham i Ånd og sannhet. Gud ser nemlig kun til hjertet og ikke til noe annet. 1.Sam.16:7. 2.Krøn.16:9. Det bør enhver forstå etter å ha lest lignelsen om såmannen og de fire slags sædejord. Apgj.15:7-11.

La oss nå med dette for øye se på fariseeren Saulus sin omvendelse. Saulus var ovenfor loven en fariseer. Han var etter loven ulastelig, og full av lovisk egenrettferdighet. Noe som vitner om streng selvdisiplin under opplæring i loven. Saulus var helhjertet og nidkjær for sine fedres lærdommer, og for profetenes bokruller. Jeg tipper han var den mest skriftlærde av alle jevnaldrende fariseere. Men han hadde ingen åndelig forbindelseslinje, hverken med fedrene eller med den Gud han kunne så mye om. Han vandret ikke i fotsporene til den troende Abraham, og kjente ikke til et enfoldig liv i tro. Til tross for denne forbindelseløse tilstand var Saulus en ærlig og tvers igjennom sann og ekte person. Han var ingen hykler. Men i sin nidkjærhet for det han trodde på, og i streben etter rettferdighet, var han blitt en tyrann og en ekstremist. Apgj.8:1-3. Denne tilstand fikk en hard og brå slutt på veien til Damaskus. I hans første møte med den opphøyede Menneskesønn ble han slått i bakken og gjort blind, noe han alt lenge hadde vært i Guds øyne. Deretter ble han ledet til et hus som lå i en gate som betegnende nok kaltes ”den rette”. Dit sendes så en disippel ved navn Ananias som legger sine hender på ham. ”Og straks falt det likesom skjell fra hans øyne, og han fikk sitt syn igjen, og han stod opp og ble døpt…”

Fra den dag av gav Saulus seg til den levende Gud for å tjene ham på en helt ny måte. Barnet i ham, det ufullbårne foster, var fra da av fullkomment og helt. Det hadde fått det som det så sårt manglet; nemlig syn og hørsel. 1.Kor.15:9. Saulus sin tid som den som både kunne, visste og forstod alt var da over. Hans loviske kunnskap og forstand, ja all den rettferdighet han hadde lært om ved Gamaliels føtter, var i et nu blitt omstyrtet og gjort til intet. Saulus kunne fra da av opplæres for himlenes rike. Tenk at et godjordshjerte kan ha en slik bakgrunn og en slik begynnelse! Resten av historien viser oss at restene av Saulus` store nidkjærhet og store kunnskap lagde mye uro og problemer de første to til tre år. Først i Damaskus, og siden i Jerusalem. Historien slutter med at brødrene fører Saulus ned til Cesarea, og derfra sender de ham hjem til Tarsus. Apgj.9:1-31. Gal.1:13-24. Apgj.22:3.

Saulus dukker ikke opp i historien igjen før Barnabas blir sendt til Antiokia, fordi en stor mengde grekere omvender seg. Barnabas drar da bortom Tarsus for å oppsøke Saulus. Apgj.11:19-26. Først etter fjorten år kommer Saulus tilbake til Jerusalem. Da som apostelen Paulus. Gal.2:1.

I Apostlenes gjerninger leser vi om Paulus` mange reiser. Men hvor tror du Paulus - åndelig talt - befant seg de andre ti eller elleve år av de fjorten? Jeg for min del er ikke i tvil. Jeg tror han ofte var i de gamle skriftruller med sine nye øyne og ører. Jeg tror også at han ofte var i bønn - i enerum - i fortrolig samfunn med Menneskesønnen. Der man hører hyrderøsten, og hvor Kristi evangelium utlegges og forklares ved den Hellige Ånd. Apgj.22:1-21. Er vi ikke stadig der i vårt hjerte, så må vi få vårt forhold til Gud i orden, for vi er kaldt til samfunn med Faderen og Sønnen. Der blir også vår dugelighet av Gud når vi øver oss i lydighet, og lever etter det som vi ser og hører. 1.Kor.1:17-31. Les også 1.Tim.1:12-17 og Fil.3:3-21.

I dag er verden full av ugressåkere med forvrengte lærdomsformer og et annet evangelium. Kristi evangelium er fraværende, og der hvor de har litt av den, fortoner den seg som en skjult gåte som ingen ser ut til å kunne løse. Det er ikke èn der ute som tjener Gud i hans Sønns evangelium! Rom.1:9. Man må da spørre: Hvordan kan det gå så galt også blant hedningene? Jo, det har sin rot i samme årsak som hos Israel. Man hverken søker eller elsker Gud i Ånd og i sannhet. Dette er årsaken til at man intet forstår av Kristi evangelium også den dag i dag. Lederne har et sløvt og svikefullt hjerte hva synd og verdslighet angår. Ørene er tunghørte hva den Hellige Ånds tale angår, og derfor er også øynene tildekket hva Guds ord og Kristi evangelium angår. Derved senkes både gudsdyrkelsen og forkynnelsen ned på et jordisk og kjødelig plan, idet man driver veldedighet.

I stedet for - i Ånd og sannhet - kun å se opp til Gud i sitt hjerte, og fremstille seg til lydighet som den som er gjort levende i Kristus Jesus, så ser man også opp til og søker det som er stort i verden. Man dyrker avguder, og man frykter for som troende å være annerledes enn andre mennesker. Som om det betyr noe - hva andre troende eller verdens mennesker mener om slikt! Men ved slikt hensyn til andre mennesker slår man av på ordets krav og kommer av den grunn ikke inn i sann hellighet og renhet fra det onde, og kan heller ikke lede andre inn i det. Joh.17:14-21. Jesus Kristus er forkastet i denne verden, også av de aller fleste såkalte troende, og den som vil ha noe med ham å gjøre må selvfølgelig være villig til å forkastes sammen med ham. Dette er de fleste ikke villige til, og av den grunn er og forblir slike et vanlig menneske i verdens ånd, og kan intet høre, lære, eller forstå av Gud. Dette til tross for gjenfødelse og Åndsdåp, som kun blir en forbigående opplevelse i de forsamlinger hvor det finnes en lære om slikt. Slike blir da også et svært lett rov for den onde og hans røst.

På samme måte som Gud lot det svikefulle Israel bli overvunnet av kong Nebukadnesar og bortført til Babylon, eller tyrannisert av Romerriket og spredt utover i verden, så lar Gud i den nye pakt enhver troløs og falsk bekjennende bli offer for forførende ånder og djevlers lærdommer. Sannhetens ord talt i sannhets Ånd har jo slike allikevel ikke sans for.

Menneskesønnen sa til sine disipler at den som hadde fått noe av profetene i den gamle pakt, skulle få mer, ja - i overflod. Han sa også at de som ikke hadde fått noe i sitt hjerte, manglet omvendelse til forlatelse. Mark.4:11-13. Også nå i den nye pakt forholder det seg på samme måte. Noe som vitner om et kolossalt stort alvor. Det er nemlig en forbannelse og Guds vrede som sakte men sikkert rammer en, om ikke verdslighet avlegges og kjødet korsfestes etter Ordets og Åndens veiledning, etter at man har omvendt seg til Gud og fått sine synder tilgitt. Jer.17:4-6. Dette er det som gjør at man intet ser og intet forstår når man leser. Og selvfølgelig kan man ikke forstå dette da man blir undervist i ordet av forførende ånder. Ikke engang etter mangfoldige år som såkalt troende, og etter utallige studier i Guds ord, lyser evangeliets hemmelighet frem i Skriften. Til og med står slike med falsk salighet om munnen og preker og lærer andre om Jesus Kristus og om ”veien” inn i Guds rike. For en varetekt! For en straff! 2.Pet.2:9. For et selvbedrag! For et kolossalt alvor! Gal.1:8-10. 1.Kor.16:22.

”Men salige er deres øyne fordi de ser, og deres ører fordi de hører. For sannelig sier jeg dere: Mange profeter og rettferdige har attrådd å se det dere ser, og har ikke fått se det, og å høre det dere hører, og har ikke fått høre det. Så hør da…” Matt.13:16-18.

”I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt; men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.”  Man må da spørre: Hva var det som var lovet? Hva var det de håpet på? Hva var det de ikke oppnådde? Ja, det håper jeg ved denne lille bok å ha klart å få frem litt av, for det var ikke syndenes forlatelse? Nei, det var det ikke, for det hadde de. Syndenes forlatelse er ikke noe man skuer i fremtiden og håper på, dersom hjertet er rett for Gud. Det er noe man i full visshet med gjenkjærlighet, takknemlighet og hvile har som en forløsning i sitt hjerte. 1.Mos.48:15-16.

I den gamle pakts tid trodde de rettferdige på den Allmektige Gud. Han som kunne og skulle fri dem, ikke bare fra deres jordiske fiender og den legemlige død, men som også kunne fri deres sjel ut av syndens og dødens makt. 1.Mos.3:15. Hos.13:15. Det var ikke ”fullkommenhet å vinne” i den gamle pakt, ”kun” rettferdighet av tro. Men da disse hadde trang etter noe mer, etter det fullkomne, kjente de trang til at det måtte oppstå en annen type prest enn det levittiske prestedømme. Disse ofret jo kun dyr. Heb.7:11+28. Derfor var det de attrådde å kunne være til stede og se og høre Menneskesønnen, han som skulle tilveiebringe denne veldige frelse, eller prestetjeneste, idet han ofret seg selv. Heb.9:11-15. Det kunne de imidlertid ikke, men: ”De så det langt borte og hilste det…” og de frydet og gledet seg (Joh.8:56-59), og ”…de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.”  De og hadde, slik som oss, oppgitt alt i denne verden for sitt kall og for sin tros skyld. ”For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland; og dersom de hadde tenkt på det som de var kommet fra (slik som israelittene gjorde i ørkenen), så hadde de jo hatt tid til å vende tilbake; men nu stunder de etter et bedre, det er et - (fedreland som er) - himmelsk; derfor skammer Gud seg ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad ferdig til dem.”  Heb.11:13-16.

Disse ble sammen med profetene styrket, trøstet og oppbygget i troen ved profetordets åndelige løfter, mens de ventet på det som skulle komme. De var miskunnhetens kar i de gamle bokrullers tid, ekte israelitter uten svik. De av dem som fikk den veldige nåde å høre eller lese profeten Esaias, fikk rikelig med trøst og håp fra Gud, og mye herlig å skue i sitt brennende hjerte. De andre fikk ingen ting ut av det som ble forkynt eller som var skrevet. Es.5:24. Den Hellige Skrift med dens profetiske og åndelige løfter var for dem som ordene i en forseglet bok, skrevet på et fremmed språk. Ja - som analfabeter kjente de seg når de forsøkte å lese i den. Es.29:9-15.

En må da spørre: ”Hva skulle da loven til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt – gitt ved engler, ved en mellommanns hånd… Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! For var det gitt noen lov som kunne gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven; Men Skriften har lagt alt inn under synd, for at det som var lovt, skulle ved tro på Jesus Kristus bli gitt dem som tror. Men før troen kom, ble vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulle åpenbares. Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro…. Men hører dere Kristus til (5:25), da er dere jo Abrahams ætt, arvinger efter løfte.” Gal.3:19-29. Loven ble altså gitt som et opptuktende ris, for å holde dem i sjakk. Som en inngjerding og brems mot synden, eller som en varetekt på grunn av deres vantro, inntil det sanne offerlam kom og dommen over arvesynden ble fullbrakt. Joh.17:1-4. Slik at de ikke på grunn av sin vantro og sine lyster og begjæringer skulle blande seg med hedningene, og forderve og ødelegge seg fullstendig. Loven ble jo ikke lagt til for troende israelitters skyld som fryktet og elsket Gud! 1.Tim.1:3-11. Alt ved Israels historie har Skriften lagt inn under synd og vantro, og de ville uten en fullstendig inngjerding med bud og regler gått helt til grunne som Guds folk. Men heller ikke loven virket på de manges hjerter slik som det var ment at den skulle. Vi leser jo at de fleste opparbeidet seg en egen lovisk rettferdighet. Men loven skulle jo gjøre synden stor og kjent, så det ble nød og syndserkjennelse. Men det var alltid kun de få som ble oppholdt i syndserkjennelse og lengsel etter frigjørelse ved tro. Det var nemlig det som forut var lovt, og som løftene gikk ut på. 2.Tim.1:1. Heb.6:11-12. Frigjørelse fra synden ved tro på han som skulle komme, Jesus Kristus. Ef.2:12.

”Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss, så de ikke skulle nå fullendelsen - (fullkommengjørelse ved tro) - uten oss.”  Heb.11:39-40.

Den siste av profetene som trodde og skuet det som var lovet var døperen Johannes. At han ikke rømte unna sine fiender og skjulte seg for å berge livet, etter at han hadde ryddet vei til syndenes forlatelse og døpt Jesus, for å få muligheten til å komme inn i den nye pakt! Ja - at han ikke gjorde det! For ham var det jo ikke langt unna. Tenk å bli plassert så nær, uten å kunne oppnå det! Men også for ham tilhørte det en annen tid. Kanskje ligger det nettopp her noe som gjør døperen Johannes til den største profet i den gamle pakts tid. Ja, til noe mer enn en profet. Luk.7:26.

I fengselet kan det se ut som om døperen Johannes kom i anfektelse ved alle ryktene som svirret angående Jesu liv og virke. Men Jesu tilbakemelding styrket ham kraftig. ”Gå bort og fortell Johannes det som dere hører og ser: blinde ser og halte går, spedalske renses og døve hører og døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg” Matt.11:1-6. Men hvordan kunne de ordene være så oppklarende og gi slik stadfestelse og hvile? Jo, døperen Johannes visste at den som hadde sett noe i bokrullene og fått noe i sitt hjerte - litt salighet - ikke ville ta anstøt av Han som skulle komme. Nei, tvert imot. Slike ville bli enda mere salig, og de som ikke hadde fått noe, men som la seg Menneskesønnens ord på hjertet, de kunne fort komme til å bli salig.

Han forsto også at de mange stadfestende tegn - (de fysiske paralleller til det åndelige ved undrene som Menneskesønnen gjorde) - ble utført for at så mange som mulig skulle tro hvem han var, og ta imot hans evangelium. Derfor var det han vekket opp fra de døde - for israelittene var døde for Gud og begravd i det jordiske, men nå var tiden kommet da selve døden kunne beseires. Derfor lagde han en deig og tilklinte en blind manns øyne og ba ham gå og vaske seg i dammen Siloa. Joh.9:1-41. For gjorde de som Guds utsendte sa og tok imot det ord og det vann de hadde å tilby, ville de tilklinte øyne åpnes og de ville se lyset som var kommet til verden. Derfor åpnet han døves ører - for de hørte ikke profetene, og heller ikke Guds røst, men nå kunne ørene åpnes igjen og oppøves. Derfor renset han spedalske - for israelittene var fulle av synd, men nå kunne all synd beseires. Derfor helbredet han halte føtter og visne hender - for nå kunne de løpe det i møte og rive det til seg, og Guds vilje kunne gjøres på jorden som den blir gjort i himmelen. Derfor helbredet han de stumme - for nå kunne de munner som loven hadde lukket fylles med troens ord og synge en ny sang. Rom.3:19. Derfor drev han ut de onde ånder - for de hadde Djevelen til far, men nå kunne de få Gud til sin far og beseire den onde. Derfor sa han om en død liten pike at hun bare sov, gikk så inn og vekket henne, og bad dem å gi henne noe å spise - for nå kunne det sovende Israel våkne igjen av sin tunge søvn, og finne ny føde. Derfor gjorde han også noen få brød og fisk til mat i mengde for tusener - for om de hadde fått lite ut av de gamle bokruller så skulle de nå finne i overflod. Derfor helbredet han også gjerne på sabbaten - for da ble det åpenbart for alle at fariseerne ikke var sanne hyrder, men med hardt hjerte tjente døde bokstaver, og manglet samfunn og medfølelse med fårene. Nå derimot, var den sanne hyrde kommet.

Johannes visste godt om straffen med de gjenklinte øyne som ikke kunne se, de tunghørte ører som ikke hørte, og om det forherdede hjertet som hyklet og som ikke ville omvende seg, og at de av den grunn var slått med sykdommer. 5.Mos.7:11-15 og 28:58-60. Han visste også at Han som skulle åpenbares for Israel ville komme med utfrielse og noe helt nytt. At han ville tilgi, velsigne, bære, helbrede og betale for at forbannelsen ble tatt bort fra hver enkelt av dem, om de bare erkjente sitt hykleri og sin ondskap og omvendte seg og tok imot hans evangelium. Men han visste nok også at presteskapet og de fleste israelitter ikke ville ta imot ham, at kun en levning kom til å bli frelst. Es.53:4-12. Rom.9:27. Han var tydeligvis også klar over den kommende vrede og Jerusalems nært forestående fall. Matt.3:7-12. Luk.3:7-18.

De som tok imot ville komme inn på fårestien. ”Jeg er døren til fårene.” Der inne på fårestien ville de bli forenet med sin Gud, og med sine troende fedre; Abraham, Isak og Jakob. De ville også få muligheten til å komme inn i det som disse kun kunne skue langt borte og glede seg over, men ikke oppnå. Derfor de mange ”Se” og ”Hør” i Menneskesønnens forkynnelse, for ikke å snakke om: ”Den som har øre, han høre.” Legg også merke til at de mennesker som helbredelsestegnene skjedde med, ofte var troende og rettferdige mennesker. Mennesker med et åndelig syn og med et åndelig øre. Luk.7:1-10.Derfor dette stadige utsagn: ”…din tro har frelst deg” og ”…det skje dere etter deres tro”. Det var langt enklere for Jesus å gjøre disse tegn og undere enn å åpne øynene og ørene på det religiøse og overfladiske Israel, for ikke å snakke om de skriftlærde og fariseerne. Det viste seg jo å være komplett umulig.

”Men enda han hadde gjort så mange tegn for deres øyne, trodde de ikke på ham, - (Friske trenger jo ikke til lege, Matt.9:12.) - for at det ord av profeten Esaias skulle oppfylles som han har sakt: Herre! hvem trodde det budskap vi hørte, og for hvem ble Herrens arm åpenbart…” ”Allikevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene, men for fariseernes skyld bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen; for de ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud.”  Joh.12:35-50.Les apostelen Johannes evangelium, kapittel: 8, 9 og 10 sammenhengende. Kapittel 10 avslutter med at Jesus går tilbake dit hvor Johannes døpte, og de som ble overbevist ved de tegn han hadde gjort trodde på ham der.

Altså: ”Etter at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye”. Heb1:1-3.

”Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, for at vi ikke skal drive bort derfra. For dersom det ord som var talt ved engler, stod fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente lønn, hvorledes skal da vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? - den som først ble forkynt ved Herren og deretter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham, idet Gud vitnet med, både ved tegn og under og mange slags kraftige gjerninger og utdeling av den Hellige Ånd etter sin vilje”. Heb.2:1-4.

Hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente lønn eller straff. Gud tålte i stor langmodighet vredens kar i den gamle pakt, de han den gang forut forherdet og dannet til undergang. Derfor kunne han også kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet. Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger. Rom.9:22-33.

Gud tåler i stor langmodighet vredens kar også i den nye pakts tid. Han lar ugresset vokse og utbrede seg sammen med hveten inntil høsten. At det tar tid før han kommer betyr ikke at han er sen med å oppfylle sine løfter, slik som noen mennesker mener. Men han har langmodighet med oss, fordi han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse. I Guds brennende lengsel etter å sette alt i rett skikk og for at alt skal bli velsignet og godt igjen her i verden, virker en dag som tusen år. Allikevel er jordisk tid å regne for intet i Guds opphøyde herlighet, og tusen år blir som en dag. 2.Pet.3:8-9.

Hver eneste dag siden den Hellige Ånd ble sendt til jorden, har Guds arm vært utstrakt til hjelp og undervisning for den som vil ut av synd og verdslighet, og som ønsker å likedannes med hans Sønns bilde. Men likesom israelittene ble gående med øyne som ikke kunne se, ører som ikke kunne høre og med et forherdet hjerte som ikke trodde gjennom århundrer i den gamle pakts tid, så gjør Gud det på samme måte nå. Slik dannes mange også nå i den nye pakts tid forut til undergang, fordi man hykler og ikke vil leve i renhet og gudsfrykt til velbehag for hans åsyn.

Hvorledes skal da vi unnfly (Guds straffedom) om vi ikke tar imot det som er blitt talt av Herren og hans apostler, og om vi ikke akter så stor en frelse? spør forfatteren av hebreerbrevet. Den frelse som Gud sendte sin egen Sønn for å gi oss! Den som det nå er gitt muligheter til å få del i ved Kristi evangelium og lære? Ja, det har vi nå lest litt om. Vi unngår straff ved å elske det gode og hate det onde. Ved å trenge oss frem og rive det til oss. Det kan vi også ved tro og tillit gjøre, for han er trofast som gav løftet, guddommelig natur. Men er vi sløve og motvillige med å ta korset opp, vil det gå som skrevet står. Han kan nemlig ikke fornekte seg selv eller forandre sitt ord. Han lyver ikke. Selv om vi er troløse, så forblir han å være trofast mot sitt ord og sine lover. 2.Tim.2:11-13.

Vi leser om de gamle troshelter i Hebreerbrevets kapittel elleve. Tenk på de muligheter som var den gang, hvordan de tok det, hva de var villige til å lide for sin tros skyld, for ikke å svikte sin Gud. Tenk så på at Gud har gitt oss som lever i den nye pakts tid kunnskap og muligheter som disse kun kunne skue og lengte etter, men ikke oppnå. Skulle vi ikke da i ånd og sannhet tjene Gud og elske ham over alle ting? Skal vi også, lik mange av israelittene, bytte ham bort mot å ære og dyrke skapningen fremfor Skaperen? Eller ennå verre: Skal vi bytte ham bort mot et løp i utukt, hor, pengekjærhet, æresyke, avvind, forfengelighet og all slags havesyke og verdslig storaktighet? Skulle vi ikke da fortjene døden? Jo, sannelig, da skulle vi fortjene døden. Og vi ville være straffen verdig! En evig fortapelse bort fra Herrens åsyn og hans makts herlighet. Rom.1:20-32. Når det gjelder de verdslige og syndige lyster, da passer det godt å ha et upåvirkelig og hardt hjerte, ører som ikke vil høre og øyne som ikke vil se. Da er man også i sannhet omvendt. Å være omvendt er jo å være motsatt av hvordan menneskene i sin alminnelighet tenker, taler og lever. Slik er det i alle fall når man kjenner Gud. Derom ingen tvil. 

”Og det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen, og dragen stred, og dens engler. Men de maktet det ikke, heller ikke ble deres sted mere funnet i himmelen. Og den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike; han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. Og jeg hørte en høi røst i himmelen si: Fra nu av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vidnet; og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. Derfor fryd dere, dere himler, og dere som bor i dem! Ve jorden og havet! For djevelen er faret ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.” Åp.12:7-12.

Satan sto for Guds trone i himmelen og anklaget Israel dag og natt, leser vi i Åpenbaringsboken. Men etter at Jesus Kristus tok med seg skyldbrevet opp på korset og utslettet det, ble det en strid i himmelen. Djevelen og hans engler ble da kastet ut og ned på jorden. Her på jorden farer nå den onde rundt i stor vrede og forfører.

Jødenes historie gikk dem imot, og Satan anklaget dem for synd, utroskap og avguderi. På samme måte kan også den forgangne tid gå en sjel imot, og Satan kan anklage ham eller henne for alt man ikke har forstått og for alt man, enten har gjort, eller ikke gjort, både før og etter at man omvendte seg til Jesus. Tvil da ikke et sekund på at også ditt skyldbrev er tatt bort og naglet til korset sammen med Guds Sønn. Det er ingen i eller fra himmelen som anklager de hellige i den nye pakt. Anklageren er kastet ut fra himmelen og ned på jorden. Jesus Kristus har nå tatt hans plass, og der går han i forbønn for alle de hellige. Heb.7:24-28. All anklage kommer nå nedenifra, fra jorden. La deg derfor ikke anklage når kunnskapen øker og lyset skinner mer enn før. Elsk derimot sannheten, og sannheten skal frigjøre deg! Gå inn i lyset med ditt liv og akt deg som korsfestet og død for all synd. Da skal den onde ikke mere røre oss. 1.Joh.5:18. All anklage, fordømmelse og forkastelse kommer enten fra onde plageånder, en skrøpelig samvittighet, eller fra mennesker som slangen fremdeles har makt over og som derfor kan brukes til slik elendig tjeneste. Våg å tro at ”…om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.” 1.Joh.3:18-24. Gud er også større enn våre moralske selvanklagende prinsipper! Husk også at ”…hver den som elsker Faderen, han elsker også den som er født av ham.” 1.Joh.4:20-21 og 5:1. Det er ikke vanskelig for en gjenfødt og elskende sjel å kjenne.