Det som var fra begynnelsen

”Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi skuet og våre hender følte på – om livets Ord – og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss – det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og dere, for at og dere kan ha samfunn med oss: men vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus. Og dette skriver vi for at deres glede kan være fullkommen”. 1.Joh.1:1-4.

Det som var fra begynnelsen - hva var det? Jo, det var livets Ord. Det skrevne Ord kom først. Kun jødene hadde sett og hørt dette Ord, og kun jødene hadde tatt på disse bokrullene med sine egne hender. I disse bokrullene skimtet de noe. De skuet inn i noe vidunderlig og herlig. De skuet et liv!

Disse bokrullene var den største skatt som eksisterte på jorden inntil Jesus Kristus trådte inn i verden. Han hadde sendt sitt ord foran seg, og han kom selv for å oppfylle det. ”…og livet ble åpenbart…”. ”I begynnelsen var ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblandt oss, og vi så hans herlighet – en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far – full av nåde og sannhet.” Joh.1:1-2 + 14.

Hva står det så skrevet i begynnelsen av disse bokrullene? Hva var det første Gud ønsket å si Adams etterkommere - etter utdrivelsen fra Eden? Hva hadde jødene fått høre fra begynnelsen? La oss lese og se!

”Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg, men du skal være herre over den.”  1.Mos.4:7.

Man skulle jo tro at den som tjente Gud og ofret til ham hadde godt i sinne, men det var altså ikke tilfelle med Kain. Det er dessverre heller ikke tilfelle med de aller fleste som kaller seg kristne i dag. Det er misunnelse og avind, ond mistanke og baktalelse, konkurranse, partier og lyst til tom ære omtrent alle veier. Synden ligger på lur ved hjertedøren, og den begjærer de tjenende fordi de ikke har godt i sinne. Synden slipper inn i hjerte og sinn når forholdene kommer. Ja - man må nærmest si at den bor der fast - og de onde tanker kommer ut i ord og gjerninger. Dette gjør at de som ønsker å tjene Gud blir urene. Mark.7:15-23. Men vi skal jo være herre over synden, leste vi!

Dette er det livets Ord som var fra begynnelsen - og som jødene hadde hørt med sine ører, sett med sine øyne, følt på med sine hender og skuet et underfullt og herlig liv ved - i sine hjerter. Tenk å alltid ha lyse og gode tanker, og å herske over synden. For et liv!

Dette ord - ”…men du skal være herre over den” - var de lengtendes og håpendes juvel i de gamle skriftruller. - Det som alt Guds ord egentlig handler om og gir løfter om, men som ingen til fulle klarte å oppfylle - før Han som hadde sendt sitt ord foran seg kom til jorden. ”…og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - ”. Det gikk nemlig raskt nedover med Adams etterkommere. Jorden ble fordervet, og alle menneskenes tanker og påfunn ble onde den hele dag. 1.Mos.6:5-7.

I og ved dette ord - herre over synden - kan vi hedninger få samfunn med profetene og de hellige i den gamle pakt. Og størst av alt; vi kan få samfunn med apostlene og med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus, i den nye pakt. Vår glede kan bli fullkommen!

Apostelen Johannes sine brever bærer tydelig budskap om at å bli herre over synden nå er mulig for den som kjenner Faderen og Sønnen, og at all annen forkynnelse er antikristelig, villfarelse og forførelses ånd.

Apostelen Johannes kaller ordet i 1.Mos.4:7 for ”budet”. Hør: ”Dere elskede! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt bud, som dere hadde fra begynnelsen; det gamle bud er det ord som dere har hørt. Og allikevel er det et nytt bud jeg skriver til dere, og det er sant i ham og i dere; for mørket viker bort, og det sanne lys skinner allerede”. 1.Joh.2:7-8.

”Det gamle bud er det ord som dere har hørt.” Enhver som tilhører en forsamling og som går for å høre Guds ord burde spørre seg selv: Er det ord (evangelium) som jeg hører identisk med det gamle bud? Inneholder forkynnelsen samme budskap? - At jeg ved å følge Menneskesønnen kan forløses fra å tjene synden, at jeg nå ved nåden og rettferdighets-gavens overvettes rikdom kan ”leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.” Rom.5:17. - Eller er det et annet evangelium jeg får forkynt meg? Gjør mine veiledere det gamle bud til det nye, glade budskap? Forkynner de overvettes seier?

Det glade budskap om seier over all synd er nemlig det sanne lys. Det er det lyset som får mørket (synden) til å vike bort om jeg begynner å vandre i det. Nå var det ikke bare sant i Ham, men det var også blitt sant i dem som Johannes skrev til, leser vi. Mørket, alle slags onde tanker og gjerninger, var på vei bort; og det sanne lys - tålmodighet, saktmodighet, mildhet, godhet, barmhjertighet osv. - skinte allerede. De hadde vokst frem til å holde hjertet rent og herske over synden, etter at hjertet var blitt renset ved troen. Apgj.15:9.

Ved Kristi liv og lære og ved apostlenes forkynnelse blir vi lysets barn om vi tror, øver oss og lever deretter. Rom.6:17-18. Dette er det budskap som de første menigheter mottok og ble dannet ved. All annen forkynnelse er løgn, sier Johannes i v.21. Flere steder i apostlenes skrifter nevnes ”Herrens og frelserens bud” eller ”det hellige bud” eller bare ”budet”. 2.Pet.3:2 og 2:21. 1.Tim.1:5. 1.Tess.4:1-5. Rom.7:7-13.

I budet ligger løftet om det evige liv. Se: ”La det bli i dere som dere hørte fra begynnelsen! Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, skal og dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er det løfte han lovte oss: det evige liv. Dette skriver jeg til dere om dem som forfører dere”. 1.Joh.2:24-26. Vi forstår av dette at det også den gang må ha vært mange forførere - mange som ikke var av samme sinn og samme mening som apostlene. Tenk over dette: Å skrive om det bud som var fra begynnelsen var det samme som å avsløre de som forførte.
 
Jesus Kristus kom som sant menneske og gjorde et mesterstykke uten like for tid og evighet, idet han ble uten synd i alle livets lidelser og fristelser. Det var den herlighet som hans disipler så. - At synden aldri kom inn i hjerte og sinn, men at han forble kjærlig, god, tålmodig, ja lykkelig og full av tilgivelse og barmhjertighet i alle livets situasjoner. Hvordan han kunne komme som sant menneske og leve et slikt liv er Kristi hemmelighet, eller evangeliets hemmelighet, og det har å gjøre med ”det som var fra begynnelsen” (det gamle bud) som nå - ved Kristi offer - er blitt nytt.

I Sønnens kjød ble synden fordømt av Faderen straks den ble oppfattet av Sønnen som en annen vilje enn Guds vilje. Sønnen tok da straks opp kampen mot den - og slik gikk synden til grunne, idet den ikke fikk næring ved ettergivelse. Synden slapp aldri inn i Jesu hjerte og sinn under motgang og lidelser av alle slag, og kunne derfor heller ikke komme ut i bevisste gjerninger. Dette er Kristi sinn, det sinn som ingen annen enn Faderen kunne undervise og kjenne. - Det sinn som tilhører den Hellige Ånd. - Det sinn som ransaker dybdene i Gud og som ingen naturlige mennesker tar imot vitnesbyrdet om Menneskesønnen fra. 1.Kor.2:10-16. - Det sinn som vi nå ved gjenfødelse og tro kan tilegne oss og bli forvandlet til Kristi billede ved. Rom.8:29. Tar vi korset opp, avlegger vårt gamle menneske og blir Jesu disipler - (væpner oss med samme tanke som han, 1.Pet.4:1-2.) - begynner Kristus å leve i oss. Da blir det slutt på all synd og bevisste lovbrudd; for synden er lovbrudd. Slik tar han bort synden i våre liv, og det blir slutt på å være ”under loven”, idet lovens krav - (du skal ikke begjære) - blir oppfylt. Gal.2:17-21. Dette er livets Ånds lov i Kristus Jesus. Ved å leve og vandre i denne lov frigjøres jeg fra syndens og dødens lov, samt fra all fordømmelse. Rom.8:1-10. ”Derfor kjenner verden ikke oss fordi den ikke kjenner ham.” 1.Joh.3:1-3.

”Hver den som blir i ham, synder ikke; hver den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham. Mine barn! La ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han er rettferdig. Den som gjør synd, er av djevelen; For djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbart at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi hans sæd - (ord og Ånd) - blir i ham, og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud. På dette kan Guds barn - (hveten) - og djevelens barn - (ugresset) - kjennes; hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror."  1.Joh.3:4-10.

”For dette er det budskap som dere hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre, ikke som Kain, som var av den onde og slo sin bror i hjel. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige”. 1.Joh.3:11-12.

Historien om Kain og Abel tilhører det ord som var fra begynnelsen. Fortellingen er svært opplysende og nyttig til lærdom for oss. Den ene bror var fårehyrde, og den andre bror var jorddyrker. Begge disse brødre trodde på den Allmektige Gud. Begge ville tjene og ofre; men den ene var av den onde. Hvordan kan det så ha seg at den ene gudsdyrker var av den onde? La oss tenke litt over deres hverdag. Det var langt mer slit med jordbruk og grønnsaker enn det var med får og lam. Kains hverdag var både tung og hard. Den krevde svette og gav træler i hendene. Dette gnagde og irriterte Kain helt fra begynnelsen av. Han sammenlignet seg med sin bror, og ble misunnelig på hans lette hverdag. Han fikk ondt i sinne. Derfor var alle Kains gjerninger onde! Hvert frø han sådde, og hvert ugress han luket, var en ond gjerning. Likeså hans fryd over den grøde han nøt.

Fårene, de fødte seg jo selv. De sugde melken selv. De vokste også helt av seg selv, bare det var litt gress å tygge på. Visstnok måtte Abel passe dem for ulven - men med en stor, åpen og oversiktlig slette om dagen og med en trygg innhegning om natten, så gikk det nok ganske smertefritt for seg.

Så kom dagen da de bar frem hvert sitt offer. Den ene slaktet og den andre bar frem av sitt jordbruk. Begge merket hva Gud så med velbehag til. Så pass forbindelse hadde nemlig også Kain med Gud, at han merket det. Da ble Kain meget vred, og han hadde vanskelig for å se sin bror Abel i øynene. Han fikk det vondt og vanskelig.

Nå hadde det seg slik at Gud ville hjelpe Kain, så han kunne få det godt med seg selv og godt med sin bror. Gud ønsket at de skulle være ett i broderkjærlighet - tross deres forskjellige yrke og hverdag. Derfor gir Gud dette veldige lys til Kain: - Du må passe på alltid å ha godt i ditt sinn, sier han. Tenk godt om din bror. Ha dine tanker i det gode, og hold ditt hjerte rent. Synden skal ikke engang ligge på lur ved døren og ha lyst på deg. Vær herre over den!

Hadde Kain hatt øre for sannheten og vært ydmyk nok, kunne han der og da fått øye på sin synd og dømt seg selv. Han kunne i selverkjennelse renset seg i lyset fra budet, og fått samfunn med Abel og hans offer. Men hva gjorde han i stedet, etter at han hadde tygget litt på det? ”Kain talte til Abel, sin bror”, leser vi i V:8. Han sendte lyset videre! - Uten selv å ta det inn over seg, så han kunne komme til det liv som budet var ment å skulle gi ham - om han ved troen hadde smeltet sammen med det. Når det nå ikke ble noen respons på hans tale til sin bror, hva skjedde da? Jo, det endte med at han en dag fòr løs på sin bror Abel og slo ham i hjel.

Vi formanes av apostelen Johannes til ikke å elske som Kain. Vi må da spørre: Hva slags kjærlighet er det Kain representerer? Jo, når jeg får lys fra Gud, så er det meningen at jeg skal vandre i det lyset. De bud og det lys jeg får, er nemlig til meg. Jeg skal altså vandre i lyset inntil det har drevet ut mitt mørke og blitt meg til sant liv og forløsning fra den synd som budet belyser.  Derfor er det jeg får det. Men hva har lett for å skje? Jo; man løper av gårde for å rette på sin bror, eller på noe annet som man i lyset ser er galt, og som man kanskje har irritert seg over i lengre tid. Når slike forkynner sitt lys fra Gud, så vinkler de sine ord mot bestemte mennesker og forhold i sitt hjerte. - Eller de forkynner for å briljere med kunnskapen osv. Slik fremkommer ”visdoms overtalende ord” og ”mesterskap i tale”. 1.Kor.2:1-8. Talestolen blir en prestasjons - og konkurranseplass. ”Ve dem! For de har gått Kains vei”. Juda.v:11. Dette er altså Kains kjærlighet og omsorg. Og hvis det som slike forkynner ikke blir tatt imot, så får de det som oftest ennå vanskeligere med seg selv og med sine brødre og søstre. - Og de forkaster gjerne dem som ikke vil høre eller rette seg etter dem. - Da er det tilhørerne som er vrange og stolte. Slik blir sant lys til sant mørke!

”Jeg har gledet meg meget fordi jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet, således som vi har fått påbud av Faderen.  Og nå ber jeg deg, frue, ikke som om jeg skrev deg et nytt bud, men det som vi hadde fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre. Og dette er kjærligheten at vi vandrer etter hans bud. Dette er budet, således som dere hørte det fra begynnelsen, at dere skal vandre etter det. For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen.” 2.Joh.4-7.

Dette er det som var fra begynnelsen. Dette er det som også er her nå ved enden. - Det gamle bud som er blitt nytt! Han som har gitt det heter Alfa og Omega, begynnelsen og enden. ”…og han har gitt oss skjønn til å kjenne den Sanne, og vi er i den Sanne, i hans Sønn Jesus Kristus. Denne er den sanne Gud og det evige liv.” 1.Joh.5:20.

Hva den Hellige Ånd sier til Menighetene

Ordet og den Hellige Ånds budskap om seier til hver enkelt av oss og til Guds menigheter er utvetydig og klinkende klart. Se og hør selv hva Menneskesønnen sier i åpenbaringsboken:

”Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livsens tre, som er i Guds Paradis!” Åp.2:7.

”Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna, og jeg vil gi ham en hvit sten og et nytt navn, skrevet på stenen, som ingen kjenner uten den som får det!”  Åp.2:17.

”Og den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over hedningene, og han skal styre dem med jernstav, likesom en knuser lerkar, således som og jeg har fått det av min Fader, og jeg vil gi ham morgenstjernen.” Åp.2:26-28.

”Den som seirer, han skal således bli kledd i hvite klær, og jeg vil ikke utslette hans navn av livsens bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Fader og for hans engler.” Åp.3:5.

”Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mere gå ut derfra, og jeg vil skrive på ham min Guds navn og navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn det nye.” Åp.3:12.

”Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone. Den som har øre han høre hva Ånden sier til menighetene!  Åp.3:21-22.

”Den som seirer, skal arve alle ting, og jeg vil være hans Gud, og han skal være min sønn. Men de redde og vantro og vederstyggelige og manndraperne og horkarlene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnerne, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død. Åp.21:7-8.

Vi ser her tydelig og klart at det er de som seirer over synd og løgn og bedrag av alle slag som har disse veldige løfter - å få Gud til sin far og bli hans sønn eller datter! Amen.